26.–29. juni 2019

Tonnevis av rock, køer og moro

Den sjette utgaven av Tons of Rock gikk av stabelen på Ekebergsletta i Oslo for aller første gang, og på det tre dager lange programmet sto headlinere som Kiss, Slayer, Volbeat, In Flames, og Def Leppard. 

Av Marianne Lauritzen, Dag Rossing, Sverre Rokseth, Adrian Øien & Arash Taheri
Foto Arash Taheri, Boris Danielsen & Jørgen Freim

Da Tons of Rock annonserte at det skulle flytte fra den idylliske festningen i Halden til Ekebergsletta i Oslo, var det mange som ytret sine bekymringer rundt dette. Ville festivalen miste sin sjarm? Ville de klare å fylle opp Ekebergsletta uten at det så slunkent ut? Og det samme helg som Trondheim Rocks skulle arrangeres. Spørsmålene var mange, og forventningene like så da vi spente innfant oss på sletta torsdag formiddag.

For oss Oslo-borgere var det åpenbart flere fordeler ved å legge festivalen til hovedstaden enn til Halden. Riktignok mistet vi følelsen av å reise på tur, men til gjengjeld kunne vi bo hjemme, i Halden var manglende overnattingsmuligheter et stort problem, og i tillegg skulle det vise seg at årets festival ble enda mer sosial enn tidligere, som følge av at alt som kunne krype og gå av kjentfolk lettere hadde funnet veien til Ekeberg enn de gjorde til Fredriksten festning. 

Å legge festivalen til Oslo var også utelukkende positivt for Oslo by. Næringslivet i byen må nødvendigvis ha merket et større trøkk på hoteller og utesteder. I tillegg har festivalen vært flink til å inkludere andre kulturinstitusjoner, som for eksempel Munchmuseet. To av årets festivalscener var nemlig oppkalt etter Edvard Munch sine ikoniske bilder «Skrik» og «Vampyr». 

Festivalområdet var innredet smart på den nedre delen av Ekebergsletta, med en hovedscene og to teltscener. Med andre ord hadde de ikke tatt i bruk hele området som mange fryktet på forhånd, men konsentrert seg om en mindre del som de klarte å fylle opp med folk. Rundt 15.000 skal det visstnok ha vært plass til inne på området. Dog hadde det vært hyggeligere med to utendørsscener og kun ett telt.

Kiss @ Tons of Rock 2019
Kiss sett fra pariserhjulet på Tons of Rock 2019.

Til tross for at publikumsantallet ikke var økt med mer enn rundt 5.000 mennesker per dag, hadde de dessverre ikke klart å tilpasse logistikken helt til det nye antallet. Vi skjønte kjapt at vi måtte innfinne oss med å stå mye i kø disse dagene. En kø vi styrte glatt unna var køen til merch-boden – aldri har vi sett en lignende merch-kø – men også barkøene var i overkant lange. Litt provoserende var det da å se at ikke alle kassene var tatt i bruk. Vi får håpe dette «bare» skyldtes at de ikke hadde klart å få inn nok folk til å jobbe som frivillige i år, og at det er vesentlig flere som melder seg neste år. Heldigvis bedret situasjonen seg en tanke på lørdagen, som var den dagen vi tilbragte minst tid i køer. Den første dagen var absolutt verst, og det var vel et resultat av at det også var flest publikummere på torsdagen. Avskjedskonserten til Kiss trakk ekstra mange ut av sofaen. Men én ting vi definitivt jublet for i år, var at tæpping hadde betydd den sikre død for det forhatte Cashless-kortet.

Busstransporten har også potensiale for forbedring til neste år. Etter endte festivaldager ble det satt opp en haug med shuttlebusser som skulle frakte folk til byen. Det er vel og bra det, men også her var køen milevis lang. I tillegg er vel poenget med shuttlebusser å frakte folk kjappest mulig til et knutepunkt (typ Oslo S) hvor man enten kan ta offentlig transport videre eller komme seg fortest mulig til ett av de mange nachspielene rundt på Oslos rockebuler. På den måten kan bussene raskt komme seg opp til Ekeberg igjen for å hente flere folk. I stedet kjørte disse bussene en melkerute innom de minst logiske plasser før den kom seg til sentrum. Fullstendig unødvendig, og veldig ubehagelig når bussene var stappfulle. 

Det ryktes om at Tons of Rock har planer om å øke publikumsantallet til 20.000 neste år, så da håper vi noen tar en ekstra runde med kalkulatoren for å sikre en noe bedre logistikk enn at det ikke er mer kjøtt igjen i chiligryta mot slutten av kvelden, eller at det går tomt for cola eller annen drikke. Maten for øvrig er ikke verdt å nevne, annet enn at den var overpriset og at utvalget var stusselig. 

Men nok om barnesykdommer (som vi regner med festivalen har vaksinert seg mot neste år), og mer av det som var moro!



ONSDAG

ACCEPT + KORK
Før Ekebergsletta skulle inntas for første gang inviterte Tons of Rock oss med på en spesiell affære i selveste Operaen. Her skulle de gamle metallheltene i Accept gjøre en symfonisk konsert sammen med deler av Kringkastingsorkesteret (KORK). 

For to år siden gjorde Accept en symfonisk konsert på Wacken, som også ble til en live-utgivelse på slutten av fjoråret. I kjølvannet av denne har bandet i år gjort en symfonisk Europa-turné under navnet «Symphonic Terror». Resten av turneen har blitt gjennomført sammen med The Orchestra Of Death, men i Oslo var det altså KORK som fikk gleden av å dele scene med Accept i Operaen, og både strykere og blåsere var ikledd skjelettdrakter og sminket som om de spilte med Ghost. Og dirigenten deres var kledd i munkekutte.

Med som gjesteartist på turneen er også Ava-Rebekah Rahman, som ikke bare er en bengalsk prinsesse, hun er også en høyst respektert fiolinist. Og hun så virkelig ut som en prinsesse der hun eide fiolinen og stjal halve showet. Ny på scenen var også bassist Martin Motnik, som nylig hoppet inn i bandet etter at Peter Baltes ga seg i fjor. Og dermed er gitarist Wolf Hoffmann eneste originale medlem av dagens Accept-besetning, og det var derfor helt naturlig at han opplevdes som frontmann, spesielt siden vokalist Mark Tornillo bare var på scenen halve konserten.

Hoffmann er ikke fremmed for klassisk musikk, han har tidligere gitt ut to symfoniske soloalbum med klassiske stykker; «Classical» (1997) og «Headbangers Symphony» (2016). Faktisk var det flere av disse som sto på dagens settliste, alle kveldens instrumentale innslag var hentet fra disse albumene. Konserten åpnet med tre av disse, hvorav Modest Mussorgskys «Night on Bald Mountain» («En natt på Bloksberg» på norsk) fikk æren av å åpne kveldens gallaforestilling. Beethovens «Pathétique» skilte seg positivt ut blant de første melodiene. Her hadde også Rahman en fiolinsolo i starten, og vi fikk virkelig sett hvor dyktig hun er. 

Først til fjerde låt fikk vokalist Mark Tornillo lov til å innta scenen. «Princess of the Dawn» var kveldens første Accept-låt, og denne 80-tallslåta fikk også fart på publikum, som stemte i med koring. Publikum denne kvelden oppførte seg helt eksemplarisk. Det var en fryd å overvære. Sitteplasser uten ølservering er tydeligvis det som skal til for at folk har respekt for det som foregår på scenen. Denne respekten ga seg utslag i å synge litt med der det passet, samt en høylytt applaus mellom låtene. Utover det var det stille i salen. Applausen føltes mer rungende enn på vanlige forestillinger i Operaen. Man kan kanskje si at Operahuset fikk frem det beste i metallpublikummet, mens metallfansen gjorde max ut av Operaen. «Princess of the Dawn» kledde for øvrig symfoniorkesteret veldig godt.

Du trengte på ingen måte å være blodfan av Accept fra før av for å sette pris på denne forestillingen.

Repertoaret besto av både gamle og nyere Accept-låter, hvorav kun fire av dem var fra 80-tallet og resten fra 2010-tallet. Det har vel en sammenheng med at dagens besetning ikke har spilt sammen så lenge, og dagens vokalist, Mark Tornillo, har ikke vært med lenger enn fra bandet startet opp igjen i 2009, uten Udo Dirkschneider. Av de nyere låtene var «Stalingrad» og «Shadow Soldiers» blant dem som skilte seg best ut.

Av de klassiske melodiene må Tchaikovskys «Swan Lake» («Svanesjøen») og «Arabian Dance» trekkes frem. Den mer rolige og særs melodiøse «Svanesjøen» fikk vist frem masse fint fiolinspill, mens «Arabian Dance» bød på fete rytmer og høy gitarføring, hvis det er lov å bruke sånne sjargonger om klassisk musikk.

Etter 75 minutter gikk de av, men de hadde heldigvis mer på programmet, og kom tilbake med to låter fra 2010-skiva «Blood of the Nations», hvor «Shades of Death» var en höjdare der den ble rundet av med et parti fra Edvard Griegs «Dovregubbens hall». Mulig det var et publikumsfrieri akkurat i dag, men «In the Hall of the Mountain King» er også en av melodiene på Hoffmanns første soloplate, sammen med «Solveig’s Song».

«Teutonic Terror» fulgte, og her formelig oste det spilleglede av Hoffmann, han koste seg helt tydelig på scenen. Og da de satte punktum med den selvfølgelige «Balls to the Wall» var det publikums tur til å kose seg. Og dermed hadde Accept, KORK og Ava-Rebekah Rahman sammen skapt en mektig opplevelse i Operaen, hvor du på ingen måte trengte å være blodfan av Accept fra før av for å sette pris på denne forestillingen.

På forhånd hadde vi blitt varslet om at det skulle fyres opp raketter fra operataket etter endt konsert. Vi ventet i spenning på en spektakulær åpning av festivalen, men dessverre var det fortsatt litt for lyst ute, så fyrverkeriet kom ikke helt til sin fulle rett. Uansett, vi var mer enn klare for tre nye dager spekket med bra musikk.

8/10 | Marianne Lauritzen

_1031744
_1031795
_1031799
_1031849
_1031984
_1032045
_1032098
_1032179
_1032189
_1032220
_1032253-Edit
_1032268
_1032277
_1032282
_1032291
P1012314
P1012324
P1012351
BDA_0020-2
previous arrow
next arrow

Settliste
1. Night on Bald Mountain (Modest Mussorgsky)
2. Scherzo (Ludwig van Beethoven)
3. Pathétique (Ludwig van Beethoven)
4. Princess of the Dawn
5. Stalingrad
6. Dark Side of My Heart
7. Breaker
8. Swan Lake (Pyotr Ilyich Tchaikovsky)
9. Shadow Soldiers
10. Arabian Dance (Pyotr Ilyich Tchaikovsky)
11. Aragonaise (Georges Bizet)
12. Metal Heart
Encore:
13. Shades of Death / In the Hall of the Mountain King
14. Teutonic Terror
15. Balls to the Wall


TORSDAG

BLACK DEBBATH
Black Debbath har blitt det faste husbandet til Tons Of Rock, og stilte også i år, for sjette gang. Denne gangen var det ikke noe nachspiel-telt som ventet dem, de fikk heller æren av å åpne hele festivalen, og var første band ut på hovedscenen. Midt i solsteika. Gutta startet det hele med tittelsporet fra deres nyeste plate, «Norsk barsk metal». En perfekt start på dagen, ettersom første strofe av teksten er «Ventetiden er over»

Mange festglade publikummere hadde funnet veien til Ekebergsletta allerede så tidlig. Mest mannfolk riktignok. Noe Egil Hegerberg ikke kunne unnlate å kommentere, da han som HMS-ansvarlig var litt bekymret for sikkerheten for bandet på scenen. «Det har aldri vært så mange kåte damer her på Ekebergsletta», konstaterte han, mens han ba alle damene respektere bandets intimsoner. «Ja, jeg snakker til dere begge to!», la han til før de fortsatte med låta som handler om nettopp det å holde avstand, «1001-1002-1003».

Aktivitetsleder Aslag Guttormsgaard kunne slå fast at deler av publikummet allerede hadde begynt å kjede seg, og engasjerte publikum til strekke henda i været under «PILS!», mens vokalist Lars Lønning hoppet rundt på scenen med en hoppestokk mens han sang. Videre ble vi fortalt at leverandøren av hoppestokker var hovedsponsor for festivalen, og at vi derfor kunne finne flere hoppestokker til låns rundt på Ekebergsletta. «Dere må bare laste ned en hoppe-app først, og det koster 3,50 pr påbegynte hopp», informerte Egil.

Alle de fire første låtene var hentet fra fjorårets utgivelse, hvor den fjerde var «Pappa lukter tusj». Dernest var det tid for noen skikkelige klassikere, og «Problemer innad i Høyre» skapte både allsang og topp stemning på Ekeberg. «Nei til runkesti på Ekeberg!» har vel aldri blitt fremført på et mer riktig sted, etter at Egil hadde oppfordret oss til å ta med alle dameskulpturene vi måtte ha hjemme, de neste dagene av festivalen.

La oss håpe dette er en tradisjon som fortsetter.

Ingen Black Debbath-konsert uten Egils høyst tvilsomme rockequiz. Egil hadde observert at årets festivalplakat inneholdt mange bandnavn som var inspirert av rovdyr, som Ulver, Djerv, The Dogs, Wolfmother, Powerwolf og Def Leppard. Ett av spørsmålene under dagens quiz var derfor hvilket band som definitivt IKKE var et rovdyr. Riktig svar var selvsagt Circus MaxiMUS. Seansen endte med at publikum skulle svare «Tons!» på alle spørsmål Egil ramset opp i en fei. Siste spørsmål fra Egil var «Hva er Norges største homsefest?» «Tons!», brølte publikum ukritisk.

«Den Femte Statsmakt» sto selvfølgelig også på programmet, og hele Ekeberg sang med på «Ollis, Lars, Egil og Aslag. Black Debbath er her, den femte statsmakt». Deretter var det duket for festivalens eget bestillingsverk ved navn «Tons Of Rock». 

Og mens vi sang med på «Hvor mye rock har vi i vente? Tons, Tons of rock! Hvor mye rock skal vi få? Tons!», dukket jaggu selveste Ronnie Le Tekrø opp på scenen og lirte av seg en gitarsolo eller to. Frem på scenen kom også en av gitaristene som var en av vinnerne av alle gitarkonkurransene de har hatt i hver by på den siste turneen sin. Han var for øvrig ikledd en pavehatt for anledningen, og vi lurte på om et Ghost-medlem hadde forvillet seg til Ekeberg.

«Hvorfor spiller Black Debbath hvert eneste, jævla år?», sang Lønning. Men publikum lurte ikke på det samme, la oss håpe dette er en tradisjon som fortsetter. Vi var i hvert fall perfekt varmet opp, av både band og sol, for de tre neste dagene med tonnevis av rock på programmet!  

8/10 | Marianne Lauritzen

Black Debbath at Tons Of Rock 2019
Black Debbath at Tons Of Rock 2019
Black Debbath at Tons Of Rock 2019
Black Debbath at Tons Of Rock 2019
Black Debbath at Tons Of Rock 2019
Black Debbath at Tons Of Rock 2019
Black Debbath at Tons Of Rock 2019
Black Debbath at Tons Of Rock 2019
Black Debbath at Tons Of Rock 2019
Black Debbath at Tons Of Rock 2019
Black Debbath at Tons Of Rock 2019
Black Debbath at Tons Of Rock 2019
Black Debbath at Tons Of Rock 2019
Black Debbath at Tons Of Rock 2019
Black Debbath at Tons Of Rock 2019
Black Debbath at Tons Of Rock 2019
Black Debbath at Tons Of Rock 2019
Black Debbath at Tons Of Rock 2019
Black Debbath at Tons Of Rock 2019
Black Debbath at Tons Of Rock 2019
Black Debbath at Tons Of Rock 2019
previous arrow
next arrow

Settliste
1. Norsk barsk metal
2. 1001-1002-1003
3. PILS!
4. Pappa lukter tusj
5. Problemer innad i Høyre
6. Nei til runkesti på Ekeberg! (Skulpturpark-låta)
7. Den Femte Statsmakt
8. Tons of Rock

BEHEMOTH
De polske gigantene har allerede kapret Oslo en gang i år under deres «Ecclesia Diabolica Evropa»-turne i januar, men hvordan klarer de seg i dagslys på Tons of Rock?

Kort sagt; utrolig bra! Jeg har lært at Behemoth alltid leverer uansett, men denne gangen var ikke settingen eller tidspunktet på deres side, noe som trekker ned litt av opplevelsen. Å sette Behemoth på hovedscenen klokken 16 en solskinnsdag i juni burde vært straffbart. Da de avsluttet hele Tons of Rock i 2016 i bekmørke ga de meg en av de beste konsertopplevelsene jeg har hatt. Det samme kan ikke sies om denne gangen, men flott var det fremdeles.

Med et nesten ferskt album i baklomma starter de med intense «Wolves ov Siberia», mens alle medlemmene har på seg hodeskallemasker. Pyroen viser seg sterkt fra første note, med fire gigantiske flammesøyler som smelter publikumet på første rad. Sikkert bakerste også. Den siste skiva, «I Loved You At Your Darkest», er selvfølgelig hovedprioritet, og vi får blant annet høre «Bartzabel» og «God=Dog» – og endelig blir en av skivas beste låter, «Sabbath Mater», spilt live! Trommingen til Inferno er på sitt aller beste under denne låten, med en brutal og rytmisk intro som han leverer helt perfekt. Denne savnet jeg fælt på Rockefeller-konserten i januar. Fremdeles synes jeg at det manglet flere av skivas beste låter, som «Havohej Pantocrator» og «Rom 4:8», men kanskje vi får høre dem ved en senere anledning.

Det absolutte høydepunktet blir en av bandets beste låter gjennom hele diskografien, «Chant for Eschaton 2000», med den fantastiske, melodiøse gitarsoloen som intro. Her får virkelig gitarist Seth skinne. Ekstra pluss til han og Nergal som starter låten ved å spytte ut klaser av «blod» mot publikum. Jeg må også gi skryt til bassist Orion som byr på fantastisk bra, og nesten demonisk, bakgrunnsvokal.

Til tross for at Behemoth ikke er et dagslysband i det hele tatt, så gir de alt og leverer en brutal og profesjonell opptreden som alltid. Jeg savner en del låter fra den nye skiven deres som de fremdeles ikke har spilt, og dessverre var det lite til ingen forandringer fra sist de spilte i Oslo, med unntak av færre låter. De fortjener en bedre og lengre spot i programmet, men de gjør så absolutt det beste ut av det de får.

Jeg tviler ikke på at Behemoth kapret noen nye fans blant publikummet på festivalen, med en generelt sett fantastisk opptreden med få reelle nedturer. Da de var blant den første håndfullen av band som spilte i år, kunne jeg ikke spurt om en bedre start på årets Tons of Rock!

8/10 | Adrian Øien

_1032549
_1032586
_1032593
_1032665-Edit
_1032671
_1032679
_1032690
_1032727
_1032826
_1032909
_1032960
_1032973
_1033060
_1033110
_1033126
_1033151
_1033206
_1033249
_1033297
_1043362
_1043363
BDA_1160
previous arrow
next arrow

AMARANTHE
Det er bare to år siden svenske Amaranthe sist spilte på Tons of Rock, den gang i Halden. Amaranthe er en energisk sekstett som vanligvis ikke sparer på kruttet på scenen. Det er lett å bli revet med av bandets spilleglede. Dessverre for både band og publikum var det ganske så røten lyd da de spilte på Scream Stage, en av de to teltscenene. Lyden var fryktelig grøtete, og det låt faktisk bedre rett på utsiden av teltdukene.

Men bandet på scenen lot ikke til å være affisert av dette. De sparket, bokstavelig talt, i gang med velkjente låter som «Maximize» og «Digital World». Bandet er fascinerende å se på live, der de som en trehodet frontfigur headbanger om kapp med hverandre. Etter at Jake E forlot bandet for to år siden, og ble erstattet av Dynazty-vokalist Nils Molin, har alle bandets tre vokalister nå langt hår, som de vet å bruke visuelt. Og enda høyere energinivå ble det da de fyrte i gang «Hunger» fra den selvtitulerte debutplata fra 2011.

Dessverre for både band og publikum var det ganske så røten lyd.

En ballade hadde de også lurt inn, i form av «Amaranthine», også den fra debutplata. Her var Elize Ryd alene på scenen i starten, og fikk for alvor vist frem hvilken vokal hun besitter, før resten av bandet slo følge med henne. De rundet av med de obligatoriske låtene «The Nexus» og «Drop Dead Cynical».

De spilte i overkant mange låter fra den nyeste plata, til å være et festivalrepertoar. Hvor var for eksempel eldre låter som «Leave Everything Behind» eller «Dynamite»? Jeg ble dessverre ikke dratt helt inn i Amaranthes verden denne gangen, men det skyldes trolig for det meste den grumsete lyden. Når man må gå på utsiden for å høre noen av låtene bedre, trekker det en del ned på helhetsinntrykket.

6/10 | Marianne Lauritzen

BDA_1228-2
BDA_1223-2
BDA_1246-2
BDA_1265
BDA_1284
BDA_1336
BDA_1424
BDA_1440
BDA_1454
BDA_1485
BDA_1501
BDA_1529
BDA_1552
BDA_1581
previous arrow
next arrow

Settliste
1. Maximize
2. Digital World
3. Inferno
4. Hunger
5. Amaranthine
6. GG6
7. Dream
8. Helix
9. Breakthrough Starshot
10. The Nexus
11. Drop Dead Cynical

DJERV
Mye spenning var knyttet til Djervs comeback. Bandet, som blir frontet av den svært karismatiske Agnete Kjølsrud, ga ut en plate i 2011, men har ligget lavt i terrenget siden da. Så vidt jeg vet har de ikke spilt live siden 2013.

Det var ingenting imidlertid som tydet på manglende rutine da de – tjue minutter forsinket riktignok – entret scenen i det minste teltet. Lyden var dessverre grumsete og særlig gjaldt dette vokalen som til å begynne med hørtes helt feil ut. Men Agnete lot seg ikke affisere og regjerte scenen som en manisk Annie Lennox, både med djevelhorn og uten (djevelhornene var to hair-extentions hun bar, som kom av etter et lite backstage-besøk etter låt to). Etter hvert bedret det seg lydmessig og.

Dessverre måtte jeg på grunn av forsinkelsen gå fra konserten før den var slutt for å få med meg Dropkick Murphys, men jeg ser absolutt Djerv igjen på den klubbturneen som ikke ennå er annonsert, men som jeg regner med finner sted utover høsten. Den litt dårlige karakteren er mest grunnet lydproblemene.

6/10 | Dag Rossing

P1012461
P1012470
P1012493
P1012500
P1012509
P1012565
P1012595
P1012624
P1012659
P1012677
P1012712
P1012785
previous arrow
next arrow

DROPKICK MURPHYS
Hvorfor kommer i dag de beste irske folkrockbandene fra Statene? Flogging Molly (riktignok med irske Dave King på vokal) er et eksempel. Et annet er Boston-folkpunkerne Dropkick Murphys.

Nuvel. Mens jeg enda stod i en av festivalens milelange køer for å få meg en forfriskning, gikk bandet hardt ut med «Cadence To Arms» og de var godt inne i «The Boys Are Back» innen jeg hadde funnet en fornuftig skueplass foran hovedscenen. Det låt heftig og punkete frenetisk, og alle de vanlige folkrock-rekvisittene var på plass: mandoliner og banjoer, tin whistle og sekkepipe(!) og trekkspill – utvilsomt traktert av en kar som ikke var noen gentleman.

Vokalist Al Barr (jeg tror det var ham, det var to av dem) visste hvordan han ville ha det, og syntes at de som befant seg rett foran scenen oppførte seg i overkant modent. «Litt mer liv, takk!». Ikke alltid lett i solsteiken som var på Ekebergsletta mesteparten av denne helgen.

Settingen var nok litt feil, men hadde dette funnet sted kveldstid på en klubb hadde det vært helt optimalt!

«Johnny, I Hardly Knew Ya» var tredje låt ut. Dette er Dropkicks omskrivning av tradisjonslåta «When Johnny Comes Marching Home». Samme melodi! Mange har lekt seg med denne låta opp gjennom åra, deriblant The Clash («English Civil War»). Dropkicks versjon svingte som et lite uvær i finværet. Låta er fra 1863 og er skrevet av en viss Patrick Gilmore under pseudonymet Louis Lambert (ja, jeg inrømmer at jeg sjekket Wikipedia akkurat nå!). Dette er måten å gjøre det på, Jimmy Page! Plagiér noen hvis verker har gått over i «public domain» slik at du ikke behøver å kaste gode penger etter advokater. Neida, jeg bare kødder, Jimmy!

En annen irsk tradisjonell folkevise vi fikk var «The Irish Rover». Jeg synes kanskje Dropkicks versjon var bedre enn den til The Pogues som jeg hørte for mange år siden. Det kan hende Al Barr takler sitt forbruk av Jameson whiskey bedre enn Shane MacGowan, som rundt samme tid ikke ble sluppet om bord på flyet til Statene da de skulle turnere med Bob Dylan. Zimmerman hadde nylig sluppet skiva «Dylan And The Dead» med Grateful Dead. Hadde Shane fått bli med kunne de ha sluppet «Dylan And The Nearly Dead».

Nei, nå ble det mye tullball! Jeg skal ikke gå i detalj om hele Dropkick-konserten. Men nok en cover, «I Fought The Law», satt som dere-vet-hva i kram snø. Ellers fikk vi publikumsfavoritter som «State of Massachusetts», «Rose Tattoo» og avslutningslåta «I’m Shipping Up To Boston».

Settingen var nok litt feil, men hadde dette funnet sted kveldstid på en klubb hadde det vært helt optimalt! Dropkick Murphys ruler! Jeg vurderer å hyre dem til å spille i sekstiårslaget mitt om et par år.

8/10 | Dag Rossing

_1043452
_1043459
_1043484
_1043496
_1043518
_1043532
_1043567
_1043575
_1043581
_1043592
_1043611
_1043614
_1043629
_1043681
_1043699
_1043713
P1012808
previous arrow
next arrow

SATYRICON
Litt overraskende var det at ikke Satyricon skulle spille på Main Stage. Det gjorde de tross alt sist de spilte på Tons of Rock i Halden for to år siden. Samtidig er det vel noe mer kledelig å spille i et mørkt telt enn midt i solsteika ute på sletta. 

Satyricon hadde på forhånd annonsert at de kom til å spille hele albumet «Rebel Extravaganza», som har 20-årsjubileum i år. Hvilket de gikk rett i gang med – de spilte skiva fra A til Å. I utgangspunktet ville jeg tenkt at konseptet med å spille et helt album, noe som har blitt ganske så populært å gjøre de siste årene, hadde passet bedre på en klubbkonsert enn på en festival hvor publikum forventer et mer «best of»-repertoar. Samtidig hadde Tons of Rock muligheten til å tilby et eksklusivt show, som antagelig mer enn tilfredsstilte tilreisende blodfans. Dette var den eneste konserten i år hvor Satyricon kom til å gjøre akkurat dette.

«Rebel Extravaganza» er en aggressiv og utradisjonell black metal-skive, som har vært med på å redefinere en hel sjanger. Intensiteten i Scream-teltet var derfor deretter. Her gikk det i ett, fra første låt «Tied in Bronze Chains» til avslutningssporet «The Scorn Torrent». Det var bra liv i teltet og publikum slang seg ofte med på «Hey! Hey!» og andre strofer det var naturlig å synge med på. Det ble ikke ytret mange ord fra scenen i løpet av den timen albumet varer, før Satyr utbrøt; «Mine damer og herrer: Rebel Extravaganza!», og markerte at seansen med å spille hele dette albumet nå var over.

Dette må være noe av det mest aggressive vi har sett av Satyricon live noensinne.

Da sto publikum igjen som godt brukte vaskefiller – dette må være noe av det mest aggressive vi har sett av Satyricon live noensinne. Frost var som vanlig en maskin bak trommesettet, og attpåtil låt musikken litt mindre polert enn den vanligvis gjør i disse dager. Med andre ord, en rebelsk og ekstravagant opplevelse!

Dette var definitivt ikke den mest tilgjengelige konserten de har gjort. Dersom du slumpet innom teltet for endelig å få sett Satyricon, kan det hende du valgte feil konsert for å se dem live for første gang. Derfor føltes det også helt greit at de supplerte settet med et par ekstra låter. Og ut på scenen kom Sivert Høyem. Som den årvåkne kanskje hadde fått med seg på sosiale medier et par dager tidligere skulle de sammen gjøre «Phoenix», fra deres selvtitulerte album fra 2013. Satyr fant frem gitaren, mens fløyelsstemmen til Høyem opplevdes som pur balsam for litt slitne ører. Clean-vokalen på denne låta beviser også at Satyricons musikk av nyere dato egentlig ikke er så veldig ekstrem. En fantastisk låt, fantastisk fremført av både band og gjestevokalist.

Deretter rundet de det hele av med «K.I.N.G.», som de så ofte gjør. Synd de ikke hadde fått enda litt lenger spilletid, vi hadde tålt noen ekstra låter til.

8/10 | Marianne Lauritzen

P1012903
P1012939
P1013016
P1013142
P1013186
P1013238
P1013257
P1013292
P1013337
P1013347
P1013359
P1013367
P1013379
P1013391
P1013396
P1023478
P1023497
P1023502
P1023517
P1023529
P1023533
P1023550
_1043758
_1043793
_1043823
_1043831
_1043835
previous arrow
next arrow

Settliste
1. Tied in Bronze Chains
2. Filthgrinder
3. Rhapsody in Filth
4. Havoc Vulture
5. Prime Evil Renaissance
6. Supersonic Journey
7. End of Journey
8. A Moment of Clarity
9. Down South, Up North
10. The Scorn Torrent
11. Phoenix
12. K.I.N.G.

ULVER
Det er alltid vanskelig å vite hva du kan vente deg fra Ulver. Kristoffer Rygg, også kjent som «Garm», har bakgrunn fra temmelig sort metall, men tar ikke fem øre (i den grad det er gangbar mynt lenger) for å bevege seg innom både elektropop og industrimetall. Skulle ikke forundre meg om han ikke er noen gentleman, og spiller trekkspill og. Men hei! Ære være mannen for det! Variasjon ruler!

I dag var Ulver i prog/elektronika-modus. Tidlig i konserten bemerket jeg til en kompis noe om at Pink Floyd (tidlig type) og Depeche Mode hadde fått et avkom. Kompisen bemerket noe om at Kraftwerk og Tangerine Dream også kunne ha hatt en finger (eller en knyttneve) med i spillet. Uansett likte jeg det jeg hørte fra begynnelsen av. Litt utover i konserten dalte interessen noe, men jeg skal innrømme å ikke være noen stor autoritet på Ulver.

Det var vanskelig å ikke la seg rive med i det massive elektroniske crescendoet som bygde seg opp i mange av låtene.

Bandet er jo ikke bare Rygg. Gitarist Stian Vesterhus trollbandt sitt publikum lenge tidlig i konserten med gitarspill med fiolinbue. Noen ganger blir man bare dratt med i grooven. Ulvers musikk nå for tiden er ganske melankolsk, men det var vanskelig å ikke la seg rive med i det massive elektroniske crescendoet som bygde seg opp i mange av låtene. Pink Floydsk psykedelia blandet opp med mer moderne elektronika var hva vi fikk.

Høyrefoten trampet automatisk takten lenge, men for mitt eget vedkommende må jeg innrømme at jeg møtte metningspunktet etter en drøy halvtime, og gikk på utkikk etter mer organisk musikk. Det er bare slik jeg er.

7/10 | Dag Rossing

P1032834
P1032851
P1032880
P1032921
P1032957
P1032974
P1032986
P1033003
P1033011
P1033023
P1033046
P1033064
P1033076
P1033106
P1033144
P1033157
P1033158
P1033162
P1033164
previous arrow
next arrow

KISS
Når Kiss annonserer avskjedsturné, så trekker det selvsagt folk. Det var derfor ikke unaturlig at det var festivalens første dag som hadde høyest antall publikum. I hvert fall var det vesentlig trangere under denne headlineren enn de to neste dagene. I tillegg til at det var merkbart lengre barkøer denne dagen. 

De som har sett Kiss live de siste årene er vel skjønt enige i at en avskjed med ett av rockehistoriens mest ikoniske band er på sin plass med tanke på Paul Stanleys mangel på gode vokalprestasjoner lenger. Dette kompenseres riktignok for med show og pyro, så den totale pakka er fortsatt solid underholdning, når man attpåtil legger til en haug med hits som alle kan. 

Denne torsdagskvelden ble fyrt i gang med «Detroit Rock City», bokstavelig talt, for fyrverkeriet var i gang allerede fra første låt, og vi skjønte at de neppe kom til å spare på kruttet denne kvelden. Videre fortsatte de med «Shout It Out Loud», til allsang fra publikum. 

«Let’s sing together. There’s no Kiss without the Kiss Army», sa Paul Stanley, og fikk sånn halvveis folk til å synge med på det ikke fullt så avanserte refrenget til «Say Yeah». Låta var muligens litt for ny, dette var kveldens nyeste låt fra 2009, for et enda mer engasjert publikum kunne høres da de dro i gang låter som «Heaven’s On Fire» og «Lick It Up». 

De sparte ikke på kruttet denne kvelden.

Etter «100,000 Years» var det dags for den evinnelige trommesoloen, hvor Eric Singer fikk hele scenen for seg selv. Da var det godt at de fulgte opp med masse pyro under neste låt «Cold Gin». Men jaggu hadde de lagt inn tid i programmet til at resten skulle få vise seg frem også, en gitarsolo fra Tommy Thayer ble tett etterfulgt av en bassolo signert Gene Simmons, traktert på hans velkjente øks, med munnen full av blod. Da de fortsatte med «God Of Thunder» ble Simmons heist opp i lufta mens han spilte. 

Gene Simmons tok også over mikrofonen enkelte ganger i løpet av settet, heldigvis kan man kanskje si, under låter som «Deuce», «War Machine» og «Calling Dr. Love». «War Machine» akkompagnerte han sågar med litt flammeblåsing. Jeg hadde gjerne sett at han også dro «Unholy» i samme slengen, men «Psycho Circus» var kveldens eneste låt fra 90-tallet. Her var vokalen til Stanley av ymse kvalitet, men generelt låt det bedre enn i Oslo Spektrum for to år siden. Om han faktisk sang bedre eller om det var mer som var innspilt på tape er litt uvisst – muligens det siste siden han hadde større problemer med å prate mellom låtene enn med å synge.

«I wanna come out there and be with you», sa Paul Stanley plutselig, og vi visste av erfaring at det var best å ta ham på ordet på akkurat det. For under «Love Gun» ble han firt i en line ut til miksebordet og fullførte låta på taket av lydbua. Med ryggen til det meste av publikum, for å la seg filme til storskjermene. «It feels good to be up here», sa han, og ble dermed stående under halve «I Was Made For Lovin’ You» også, før han ble firt tilbake til scenen over et publikum som sang med av full hals. 

De rundet av med «Black Diamond», med store mengder fyrverkeri og pyro, mens trommesettet ble heist opp i lufta. Deretter gikk hele bandet av scenen. 

Det er ikke mange andre som kan levere et show av Kiss sitt kaliber.

I den påfølgende lille pausen ble det trillet et piano ut på scenen, og da var det ikke vanskelig å gjette seg til hva som ville bli første ekstranummer. Trommis Eric Singer tok plass på pianokrakken, og fremførte selvfølgelig «Beth», alene på scenen. At en så enkel låt har blitt så stor er egentlig ganske utrolig. Men fin er den åkkesom. 

Resten av bandet kom også ut på scenen igjen. «How tired are you?» lurte Paul Stanley på. «Should we play some more?» Selvsagt burde de det, for det manglet jo ennå noen store låter. Og da de startet på «Crazy Crazy Nights» begynte også festen for fullt, i første rekke med masse ballonger. Deretter tok det helt av under avslutningsnummeret «Rock And Roll All Nite», med tonnevis av rød og hvit konfetti. Jeg har aldri opplevd en lignende mengde konfetti tidligere. Det var konfetti overalt, og gresset på bakken ble dekket av et teppe av konfettibiter. Rester fra denne festen var godt synlig resten av festivalen. 

Med «God Gave Rock ‘N’ Roll to You II» på anlegget tok de farvel med den norske fansen for nest siste gang, før de skulle spille på Trondheim Rocks dagen etter. Personlig savnet jeg både «Hide Your Heart» og «Reason To Live» på settlista, men er sikkert ganske alene om å ønske meg låter fra det popete 80-tallet. De som foretrekker 70-tallsutgaven av Kiss må i hvert fall ha blitt tilfredsstilt, ettersom det ble spilt flest låter fra den selvtitulerte debutplata fra 1974 og «Destroyer» (1976). Sin aller nyeste skive «Monster» (2012) hoppet de også glatt over, uten at veldig mange brydde seg nevneverdig om det, vil jeg tro. 

Jeg vil tro de fleste som forlot Ekebergsletta denne kvelden var godt fornøyde med dagens headliner. Kiss leverte mer eller mindre akkurat som forventet, og det er ikke mange andre som kan levere et show av Kiss sitt kaliber.

8/10 | Marianne Lauritzen

_1043934
_1043853
_1043876
_1043897
_1044021
_1044074
_1044266
_1054354
_1054386
_1054468
_1054480
_1054489
_1054535
_1054546
_1054587
_1054628
_1055171
_1055175
_1055268
_1065354
_1065396
P1033244
P1033278
P1033302
P1033311
P1033368
P1033404
_1065560
BDA_2810
BDA_2817
BDA_2489
BDA_2642
BDA_3059
BDA_3145
BDA_3188
previous arrow
next arrow

Settliste
1. Detroit Rock City
2. Shout It Out Loud
3. Deuce
4. Say Yeah
5. I Love It Loud
6. Heaven’s On Fire
7. War Machine
8. Lick It Up
9. Calling Dr. Love
10. 100,000 Years
11. Cold Gin
12. God Of Thunder
13. Psycho Circus
14. Let Me Go, Rock ‘N’ Roll
15. Love Gun
16. I Was Made For Lovin’ You
17. Black Diamond
Encore:
18. Beth
19. Crazy Crazy Nights
20. Rock And Roll All Nite



FREDAG

HEX A.D.
Det norske tungrockbandet Hex A.D. var de heldige vinnerne av årets bandkonkurranse. I samarbeid med Norsk Tipping kåret Tons of Rock bandet som verdige vinnere av årets siste slot, samt et stipend på 15.000,- kroner. Det eneste uheldige med dette er at konkurransen ble avholdt såpass sent, at konserten ble altfor dårlig markedsført. Bandet ble aldri ført opp i programmet på nettsiden eller i appen, og dermed var det de færreste som hadde fått med seg når de skulle spille. Og når de da var først ut på fredagen sier det seg selv at hele festivalområdet var noget glissent. De som møtte opp i teltet ved Vampire Stage, og det var da et hundretalls,  fikk riktignok en veldig hyggelig opplevelse. Hadde konserten vært annonsert hadde det garantert vært enda flere publikummere til stedet. Og det hadde bandet absolutt fortjent.

Det var ikke bare publikum denne konserten kom overraskende på, men også bandet selv. Siden konkurransen ikke ble avholdt før de siste ukene før festivalen, var det et par av bandmedlemmene som ikke kom seg unna øvrige plikter. Hex A.D. stilte derfor med hele to vikarer på denne konserten. Bassist Are Gogstad var erstattet av bandets roadie Anniken Semb Kvalsund, som åpenbart kjenner bandet godt nok til at hun tok dette på stående fot, mens keyboardist Magnus Johansen fikk sin stedfortreder i Bjørnar Marthinsen (Corna) som steppet inn på både tangenter og gitar. 

Hadde konserten vært annonsert hadde det garantert vært enda flere publikummere til stedet.

Frontmann Henrik Haugsnes Kaupang lot seg ikke affisere av den nye besetningen på scenen, og ga alt på gitar og vokal. Det var også overraskende god lyd i teltet under denne konserten, og vi som har sett Hex A.D. live før har kanskje aldri hørt en så klar og tydelig vokal tidligere på deres konserter. Til tross for at Vampire Stage var festivalens minste scene virket det som det generelt var bedre lyd i dette teltet enn det som rommet Scream Stage.

Det var ikke rom for mer enn fire låter på dagens settliste, men sånn er det når man har en del lange låter. De startet med «Skeleton Key, Skeleton Hand» fra deres nyeste plate «Netherworld Triumphant» som ble utgitt i fjor høst. Herfra spilte de også tittelsporet, som utmerket seg som konsertens høydepunkt.

Tross et noe amputert band fikk Hex A.D. virkelig gjort max ut av sin opptreden. La oss håpe de blir booket igjen til en senere utgave av Tons of Rock, under noe enklere forhold. 

8/10 | Arash Taheri

_1065581
_1065591
_1065604
_1065610
_1065618
_1065761
_1065647
_1065652
_1065679
_1065749
_1065775
_1065799
_1065808
P1033533
_1065841
_1065846
_1065850
_1065859
_1065870
_1065925
_1065951
_1065968
P1033458
P1033481
P1033485
P1033497
P1033588
P1033598
P1033614
P1033648
P1033669
P1033928
P1033934
P1033698
P1033711
P1033723
P1033733
P1033789
P1033797
P1033825
P1033913
P1033944
P1033948
P1033961
P1033994
previous arrow
next arrow

Settliste
1. Skeleton Key, Skeleton Hand
2. The Cranium Seal
3. Netherworld Triumphant Pt. 1
4. A Nocturnal Report

THE HU
Med bare tre låter ute er det vanskelig å vite hva man har i vente, men det ble fort tydelig at en nydelig solfylt fredag på Tons of Rock ikke kunne startet bedre enn med de mongolske nykommerne, The HU!

Det er sjeldent et så nytt og unikt band kan opptre så ekstremt profesjonelt og selvsikkert. Klokken to på dagen erobret denne 8-manns armeen hele festivalen med tradisjonell mongolsk folkemusikk og strupesang blandet med metal. Med utrolig avhengighetsskapende rytmer, og tekster som til og med nordmenn kan synge delvis med på, kapret The HU umiddelbart publikums hjerter.

Det som imponerte meg mest er hvor profesjonelle de opptrer. Her er det lite til ingenting playback, til tross for at de bruker svært varierte instrumenter. Blant de åtte mennene på scenen finner vi to vokalister, to trommiser, to gitarister, en bassist og en harpist. Samtidig byr alle medlemmene på bakgrunnsvokal, mens de også veksler mellom instrumenter som fløyter, munnharper og tradisjonelle mongolske strengeinstrumenter. Utrolig kult å se slike varierte talenter på scenen.

Simple, men effektive, refreng som «Shoog Shoog» og «Yuve Yuve Yu» tillater publikum å kunne være med å synge, til tross for de ellers så kompliserte mongolske låtene deres. Da de bare har tre låter utgitt blir vi selvsagt bydd på deres kommende album «The Gereg», nesten i sin helhet. Og ut fra denne opptredenen har jeg store forventninger til albumet som slippes i september.

The HU er en utrolig tøff, unik og fantastisk opplevelse som jeg virkelig håper at Norge får se igjen så fort som mulig. Bandet passer bra i en intim setting slik vi fikk på Tons of Rock i år, men jeg tviler ikke på at vi kan se dem høyere på festivalplakater i tiden fremover. Jeg gleder meg til å se utviklingen deres! 

Det er sjelden jeg blir så overraskende imponert av en opptreden – dette var en sann glede!

9/10 | Adrian Øien

BDA_0027
BDA_0036
BDA_0053
BDA_0114
BDA_0273
BDA_0285
BDA_0293
BDA_0297
BDA_0334
BDA_0351
BDA_0359
BDA_0379
BDA_0425
BDA_0451
BDA_0466
previous arrow
next arrow

CONCEPTION
Norske Conception er endelig tilbake igjen etter et 20 år langt fravær. Gleden var derfor stor hos mange da de annonserte comeback i fjor, med den splitter nye EP-en «My Dark Symphony».  I april i år gjorde de to konserter på Friscena på Gjøvik, og etter disse klubbkonsertene skulle det bli moro å se gutta på en langt større scene på Tons Of Rock. 

Conception var første band ut på hovedscenen på fredagen, og kontrasten var ganske stor fra en bitteliten mørk klubb til å spille midt i solsteika på formiddagen. «Endelig er dagen her», sa Roy Khan, «det her kan jo ikke bli feil». Nei, det kunne det nesten ikke. 

De åpnet med de to åpningssporene fra den nye EP-en; «Re:Conception» og «Grand Again». Og fulgte opp med to låter fra deres hittil siste fullengder «Flow»; «A Virtual Lovestory» og «Gethsemane».

Roy Khan kunne opplyse om at de har en ny crowdfunding-kampanje gående for deres kommende fullengder, og oppfordret publikum til å støtte opp om god norsk musikk. Han kunne samtidig avsløre at de skal spille på Rockefeller 30. mai neste år, og at billetter var i salg fra i dag.

Dette comebacket må være like velkomment blant bandmedlemmer som publikum.

«A Million Gods» var settets eneste innslag fra «In Your Multitude». Til gjengjeld fikk den virkelig vist frem hvilken spilleglede som bor i alle gutta, i tillegg til at Tore Østby fikk briljert litt ekstra med gitaren. Både Tore Østby og bassist Ingar Amlien ser ut som de elsker det de driver med på scenen, og det får oss bare til å tenke at dette comebacket må være like velkomment blant bandmedlemmer som publikum. 

«My Dark Symphony», fra den nye EP-en ved samme navn, ble et soleklart høydepunkt, da den greide å fremkalle gåsehud midt i solsteika. Denne ble fulgt opp av «Quite Alright» fra samme EP, og også denne funket meget bra live.

«Skulle ønske dette varte evig», sa Khan etter «Cardinal Sin», men det gjorde det dessverre ikke – Conception kunne med fordel fått noe lengre spilletid. For det nærmet seg slutten med bare to låter igjen, hvorav den obligatoriske «Roll the Fire» var først ut. Dette var for øvrig den eneste låta de spilte fra den fantastiske skiva «Parallell Minds». Deretter rundet de av med nok en låt fra «Flow», «Reach Out». 

De spilte generelt litt mye fra deres siste album «Flow», og bare en låt hver fra «Parallell Minds» og «In Your Multitude». Tittelsporet fra «Parallell Minds» burde i hvert fall blitt spilt.  

Det er godt å ha Conception tilbake der de hører hjemme – på en scene. Det er bare å glede seg til Rockefeller neste år, for det må jo være den perfekte arenaen for dette bandet!

8.5/10 | Marianne Lauritzen

_1066100
BDA_0598
BDA_0558
_1066305
_1066229
_1066247
_1066155
_1066202
_1066218
_1066408
_1066455
previous arrow
next arrow

Settliste
1. Re:Conception
2. Grand Again
3. A Virtual Lovestory
4. Gethsemane
5. A Million Gods
6. My Dark Symphony
7. Quite Alright
8. Cardinal Sin
9. Roll the Fire
10. Reach Out

WOLFMOTHER
Australske Wolfmother var andre band ut på hovedscenen denne fredagen. Ingen av våre anmeldere fikk dessverre med seg dette, men vår fotograf klarte å fange noen øyeblikk som viser at vi mest sannsynlig gikk glipp av noe. Sikre kilder har også fortalt oss det samme. 

_1066521
_1066540
_1076647
_1076652
_1076665
_1076727
_1076737
_1076741
_1076788
_1076833
_1076856
_1076868
_1076875
_1076918
_1076975
P1044566
P1044636
P1044651
previous arrow
next arrow

MAYHEM
Vi hadde dessverre ingen skribent tilstede under Mayhem sin konsert, men vår fotograf kjenner sin besøkelsestid når det kommer til True Norwegian Black Metal og har satt sammen denne fete bildereportasjen.

_1076990
_1076994
P1044777
P1044785
P1044812
P1044886
P1044891
P1044910
P1044986
P1045075
P1045083
P1045105
P1045112
P1045141
P1045190
P1045261
P1045289
P1045320
P1045373
P1045380
P1045396
previous arrow
next arrow

SLAYER
En av fjorårets beste konsertopplevelser var Slayer i Oslo Spektrum. Det var også en følelsesladd aften, for jeg trodde jeg hadde sett Slayer for siste gang. I tillegg bar ikke konserten preg av av «nok en dag på jobben», som de 2-3 foregående jeg hadde sett med bandet. Ikke lenge etter Spektrum ble det bekreftet nok en konsert, denne gang på Tons Of Rock, som siste del av deres «Final World Tour» som fortsetter ut året. Ingen bombe akkurat, men denne gangen mener visst Slayer alvor. Vel er det mange som har sagt slik før, men at de er ferdig som turnerende band virker i hvert fall troverdig.

Med sin energiske metal satte Slayer standarden på 80-tallet for hvordan rå thrash metal skulle låte, og det er ingen overdrivelse å si at gullrekka de ga ut t.o.m. 1990 har formet metal-historien i stor grad.

Foran hovedscenen så oser det av forventning blant fansen, og «festen» er i gang for mange, for det er mye skrål og roping på Slayer. Når bandet kommer ruslende ut på scena jubles det blant mange tusen, og Slayer starter med «Repentless» fra den siste skiva.

Heldigvis er hovedvekten lagt til 80-tallet, men nesten hele karrieren er inkludert i kveld, og de har vært flinke til å plukke ut gullkorn av «nyere» dato også. Også fra de siste utgivelsene. «Evil Has No Boundaries» kommer som låt nummer 2, før de smeller på med en ny igjen, og det går unna i et forrykende tempo fremover nå.

Siste halvdel av konserten er pur Slayer-magi for ørene.

Tom Araya (bass, vokal) ser av og til veldig «alvorlig» ut når han spiller de gamle låtene, så jeg tenker at fyren må være drittlei av å reise rundt med Kerry King & co, men så snur det alltid igjen, for Araya smiler mye også, og da gjerne mellom låtene, og når han ser ut mot publikum når han ikke synger. Med tanke på at de nå skal gi seg nå er dette kanskje ikke så rart? Det er ikke slikt jeg vanligvis tenker over på konserter, men det er noe som jeg reflekterer litt over i kveld. Araya har en veldig kul og laidback fremtoning! 

Jeg vil ellers trekke frem Paul Bostaph sitt trommespill i kveld – FOR en levering! Dave Lombordo er Slayer-trommisen for meg, men jeg tenker ikke mye på ham i kveld, noe for eksempel «War Ensemble» bekrefter. Og med «Seasons In The Abyss» viser Slayer at de også er gode på melodier.

Toppen for min del er siste halvdel av konserten, fra «Hell Awaits» og utover, og det er pur Slayer-magi for ørene. Stort! Når så bandet avslutter med «Angel of Death» så vet vi at dette er det siste vi ser til Slayer i Norge noensinne. Tom Araya blir for øvrig stående lenge igjen på scena å titte utover publikum uten å si noe, først på den ene siden, før han går over til den andre siden og gjør det samme. Så takker han og sier farvel. Et veldig sterkt øyeblikk.  

9/10 | Sverre Rokseth

_1077199
_1087606
_1087684
_1087801
_1087826
_1087873
_1088235
previous arrow
next arrow

RAGA ROCKERS
Gode gamle Raga Rockers var neste band ut på Scream Stage. Denne konserten fikk vi dessverre ikke med oss nok av til å kunne skrive en skikkelig anmeldelse, men vi lar disse bildene tale for seg.

BDA_1747
BDA_1745
BDA_1753
BDA_1769
BDA_1811
BDA_1825
BDA_1830
BDA_1839
BDA_1855
BDA_1888
previous arrow
next arrow

POSSESSED
Ingen av våre anmeldere hadde vett på å få med seg Possessed sitt show på Vampire Stage, men heldigvis har vi fotografer som vet å prioritere. Vi lar dermed disse bildene snakke sin sak.

Possessed at Tons Of Rock 2019
Possessed at Tons Of Rock 2019
Possessed at Tons Of Rock 2019
Possessed at Tons Of Rock 2019
Possessed at Tons Of Rock 2019
Possessed at Tons Of Rock 2019
Possessed at Tons Of Rock 2019
Possessed at Tons Of Rock 2019
Possessed at Tons Of Rock 2019
Possessed at Tons Of Rock 2019
Possessed at Tons Of Rock 2019
Possessed at Tons Of Rock 2019
Possessed at Tons Of Rock 2019
Possessed at Tons Of Rock 2019
Possessed at Tons Of Rock 2019
previous arrow
next arrow

VOLBEAT
Danske Volbeat må vel kunne kalles et festband, og passer dermed ypperlig inn på festivaler. Mange har hylt etter at Volbeat skulle returnere til Tons of Rock, etter at de spilte på festivalens første år i 2014, til stor suksess i Halden.

Konsertene deres de siste årene har vært mer preget av pliktløp enn for eksempel den sjarmerende etappen de leverte på Fredriksten festning. Dette så vi dessverre tendenser til på Ekebergsletta også. Riktignok begynte det rett så sjovt med «The Devil’s Bleeding Crown», fra deres siste utgivelse «Seal the Deal & Let’s Boogie» (2016) og gromlåta «Lola Montez». Da var det vanskelig å ikke få rockefot.

I august slipper Volbeat sitt syvende studioalbum «Rewind, Replay, Rebound», og tre smakebiter er allerede sluppet herfra. Alle tre ble også spilt på Ekebergsletta, men aller først fikk vi den nye «The Everlasting», som ikke er utgitt ennå (annet enn på liveutgivelsen «Let’s Boogie! Live from Telia Parken»).

«Show me those horns», befalte frontmann Michael Poulsen, og under «Dead But Rising» ble han belønnet med både horn og damer som satt på kjærestens skuldre – dette var definitivt den konserten under hele festivalen hvor det var flest av disse. Jeg så sågar en mann som satt på damas skuldre – og da har jo likestillingen kommet et stykke på vei.

Andre singel fra «Rewind, Replay, Rebound», «Leviathan», funket godt live, muligens mye på grunn av at den minner kraftig om noe vi har hørt tidligere fra Volbeat. Mer liv i publikum ble det likevel under de etterfølgende «Let It Burn» og «Seal the Deal».

Konsertene deres de siste årene har vært mer preget av pliktløp enn for eksempel den sjarmerende etappen de leverte på Fredriksten festning.

«Parasite» var den første «låta» som ble sluppet fra det kommende albumet. Dette må være tidenes merkeligste førstesingel, da den kun er 38 sekunder lang, og du tror låta akkurat har kommet i gang da den slutter like brått som den begynte. Her gled den rett over i tredje singel «Last Day under the Sun», som også er den beste vi har hørt så langt fra det nye albumet. Deretter fulgte et mer livlig parti med mer kjente låter som «Pool of Booze, Booze, Booza», «The Mirror and the Ripper» og «Caroline Leaving».

«Black Rose», den feteste låta fra forrige utgivelse, ble heldigvis spilt selv om Danko Jones ikke kunne stille. Riktignok i en noe tammere utgave. Da låt «Doc Holliday» hakket tøffere, og på dette tidspunktet hadde det begynt å skumre litt, noe som gjorde at alt scenelyset fikk en større effekt. 

Michael Poulsen dediserte «Fallen» til sin far, før de selvsagt avsluttet med sin største hit «Still Counting», akkompagnert av hele sletta som sang med på «Counting all the assholes in the room, Well I’m definitely not alone». Det var lite dill med denne konserten, utover at de sa takk for seg ved å kaste ut merch til publikum. Ingen pyro eller andre effekter, kun rett frem rock’n’roll.

At de ikke spilte «Goodbye Forever» fra sisteskiva kan jeg alltids leve meg, men at de utelot den største hitlåta fra samme plate, «For evigt» (eller «The Bliss» som den heter på engelsk), er jo fullstendig natta. Det var ikke få som måpende og forvirret sto og ropte etter denne da konserten var over. Hallo drenger, dere spiller på festival for pokker!

7/10 | Marianne Lauritzen

_1088326
_1098709
_1098736
_1098742
_1098639
_1098649
_1098818
_1098791
_1088436
_1088342
_1098619
_1088451
_1088466
_1088484
_1088552
_1088572
_1098821
_1098843
P1055571
P1055593
previous arrow
next arrow

Settliste
1. The Devil’s Bleeding Crown
2. Lola Montez
3. A New Day
4. The Everlasting
5. 16 Dollars
6. Dead but Rising
7. Sad Man’s Tongue
8. Leviathan
9. Let It Burn
10. Seal the Deal
11. Parasite
12. Last Day under the Sun
13. Pool of Booze, Booze, Booza
14. The Mirror and the Ripper
15. Caroline Leaving
16. Black Rose
17. Doc Holliday
18. Fallen
19. Still Counting



LØRDAG

CIRCUS MAXIMUS
Lørdagen på Scream Stage åpnet med en solid dose norsk progmetall av høyeste kvalitet. Ikke bare var Circus Maximus virkelig på hjemmebane ved å spille i et sirkustelt, de spilte også bokstavelig talt på hjemlige trakter. Frontmann Michael Eriksen kunne opplyse oss om at for nærmere 20 år siden ble bandet etablert rett borti gata, på Lambertseter. 

Det fuktige gresset inne i teltet hadde etter to dagers nedtråkking av tusenvis av føtter, blitt til en stinkende gjørme, som ikke akkurat luktet blomster inne i det klamme teltet. Vi trosset selvsagt denne ubehagelige odøren for å få med oss det vi regnet med ville bli ett av høydepunktene under årets festival. Og der tok vi ikke feil. Mange hadde gjort det samme, for det var riktig så fullt i teltet til å være såpass tidlig på dagen.

Sirkuset åpnet, noe overraskende, med «A Darkened Mind» fra «Isolate» (2007). Dette var et hyggelig gjenhør, siden de sjelden pleier å spille denne live i disse dager. Deretter gruste de på med tittelsporet fra deres nyeste plate «Havoc», hvor gitarist Mats Haugen virkelig fikk briljert med gitaren. 

Men det var vel låtene fra tredjeskiva «Nine» som fikk aller mest fart på allsangen blant publikum. Som for eksempel «The One». Før den rolige «Loved Ones» ble vi oppfordret av trommis Truls Haugen til å finne frem «lighterne». «Det er vakkert, få dem opp!», fulgte Michael opp med, og vi gjorde lydig som vi fikk beskjed om – teltet fyltes med et hav av lys fra mobiltelefoner. 

La oss håpe at neste gang vi ser dem på Tons of Rock så blir det på hovedscenen med lengre spilletid.

De visuelle effektene på scenen var også på plass. Både røyk og en fin lyssetting var med på å gjøre det ekstra stemningsfullt i teltet hele konserten igjennom. Det eneste minuset ved det visuelle var at både Truls og keyboardist Lasse Finbråten var plassert litt vel langt bak på scenen, de fikk liksom ikke kontakt med publikum på samme måte som resten. 

Flere låter fra «Nine» var kjærkomne; «I Am» og «Game of Life» fulgte etter hverandre, kun avbrutt av Michael som lurte på om vi ikke syntes det var deilig med en ordentlig festival i Oslo, noe det hørtes ut som hele teltet var enig i. Under førstnevnte låt slet bassist Glen Møllen med lyden, uten at publikum så ut til å bry seg nevneverdig om det.

Etter «Game of Life» forlot gutta scenen et øyeblikk, før Michael Eriksen kom ut igjen alene. Det var «Chivalry» som sto på tapetet, og han startet låta helt på egen hånd. Da var det også ekstra tydelig hvilken fantastisk vokal denne mannen besitter, den er helt i verdensklasse, og da han trøkket til på refrenget, sammen med resten av bandet, var gåsehuden et faktum. Til å være en rolig låt klarte de å engasjere publikum til å være med på synging med hendene i været.

De avsluttet, på sedvanlig vis, med den tøffe «Namaste». Dette er alltid en sikker vinner i live-sammenheng (på plate også for øvrig), og her fikk også Truls som vanlig vist frem sine growling-ferdigheter.

«Husk at om dere møter oss i baren er det lov å kjøpe en øl», avsluttet Michael, før de forlot sirkusmanesjen for godt. Tiden gikk altfor fort, og med flere lange låter sier det seg selv at settlista var altfor kort. La oss håpe at neste gang vi ser dem på Tons of Rock så blir det på hovedscenen med lengre spilletid.

8.5/10 | Marianne Lauritzen

BDA_0150
BDA_0208
BDA_0075
BDA_0084
BDA_0109
BDA_0278
BDA_0313
BDA_0317
BDA_0321
BDA_0339
BDA_0350
BDA_0356
BDA_0364
BDA_0377
BDA_0289
previous arrow
next arrow

Settliste
1. A Darkened Mind
2. Havoc
3. The One
4. Loved Ones
5. I Am
6. Game of Life
7. Chivalry
8. Namaste

THE DOGS
The Dogs, med Kristopher Schau i spissen, har opparbeidet seg et rykte om at de er ett av Norges beste liveband. Og de spiller relativt jevnlig i hovedstaden, naturlig nok, når de gir ut et nytt album i året. Bandet er riktignok vant til å spille på svette klubbscener, men til tross for en vesentlig større scene ble det jaggu like svett i dag, midt i solsteika på Ekebergsletta. 

The Dogs sparket i gang lørdagen med «You Never Loved Me At All» og «Suicidal Appetite», og sørget for at folk våknet hvis de fortsatt syntes det var litt tidlig på dagen. Settlista besto av låter fra bandets fem siste studioalbum (av syv), hvor hovedfokus lå på årets utgivelse, «Before Brutality»

Kristopher Schau er som kjent ikke redd for å by på seg selv, og hans snakkesalige innslag mellom låtene er en vel så viktig del av den totale konsertopplevelsen. For eksempel da han la ut om hvor vanskelig det var å være første band ut på festivalens tredje dag. «Her er det slitne folk, gamle folk som ikke har hatt en todagers siden 90-tallet, og nyvunnen klamydia. Det er imponerende at dere er her så tidlig», konstaterte han. «Vi har vært så greie å legge inn en rolig låt så dere skal rekke å få på dere solkrem, før vi river denne sletta i filler», fortsatte han, før de dro i gang «There Won’t Be an Encore» fra den nyeste plata. Skjønt helt rolig er den jo ikke.

Etter de tre første låtene var fotografene lydig på vei bort fra fotopiten, som de er vant til at de må, men ble avbrutt av Schau som ropte «Hei, hvor skal dere? Vi er ikke Slayer, vi er et lite band», og dermed var det fritt frem for fotografering resten av konserten også. Noe som resulterte i flere fete blinkskudd av crowdsurfing utover konserten. Videre innrømte Schau at det var hyggelig med en festival på hjemmebane. «Det er mye kjentfolk på første rad, jeg får lyst til å gå ned å kose», sa han, og under «We Were Made out of Loss» gjorde han alvor ut av dette og hoppet ned fra scenen og crowdsurfet på publikum.

«Her er det slitne folk, gamle folk som ikke har hatt en todagers siden 90-tallet, og nyvunnen klamydia.»

«Are You With Him Now» ble introdusert med at den passet godt på en rundpulefestival som denne, og vi fikk en innføring i at akkurat som politiet har narkohunder, hadde Tons of Rock herpesbikkjer. «Det er fire tilfeller midt i klynga der, så hold dere unna den firkanten hvis dere skal ha dere i kveld», var rådet vi fikk. Mer mobbing av fotografer ble det også, da Schau hevdet at de helt foran scenen var de kåteste, og at fotopasset deres sikret dem adgang til mange telt om natta. «Jeg skal se om jeg får kasta en fotograf ut i publikum etterpå, hvis jeg har overskudd.» Og overskudd det hadde han, da en fotograf litt senere ble sendt av gårde på publikums hender.

«Vi er godt i gang med vår nye skive ‘Cross Maker’, som slippes 6. januar», avslørte Kristopher Schau rett før de fyrte i gang «Let’s Start a Riot».

Ett av de musikalske høydepunktene var «G.U.I.L.T.Y.», fra «Black Chameleon Prayer» (2015). Her var perkusjonist Kenneth Simonsen fremme på scenekanten og spilte munnspill på starten av låta. Hele bandet oste generelt av energi og spilleglede, og de låt overraskende bra på en scene av denne størrelsen. Overraskende fordi pønkrock vanligvis gjør seg aller best i et mørkt klubblokale.

«Det er fare for egg i redet på en gubbefestival», slo Kristopher Schau fast, og siktet til at begynnende måne kunne være et problem for store deler av et publikum i såpass voksen alder. «Men jeg bukker så mye jeg vil jeg», fortsatte han. «Jeg så ikke at Tom Araya tok sjansen på det. Jeg så ikke noen dronebilder av ham.» 

«Dette er første gang vi spiller på festival i egen by. Det skal høres ned til rådhuset. Det er vår by og våre regler», poengterte Schau, før de naturlig nok rundet av med låta «Oslo», hvor de fikk hjelp av publikum til å stave «O-S-L-O». Og med kjenningslåta til TV-serien «Cheers» på anlegget, takket de for seg. Cheers!

7/10 | Marianne Lauritzen