Brutale hunder

Like sikkert som at nissen kommer til jul innebærer nytt år ny plate fra The Dogs. Det er blitt fast tradisjon at The Dogs slipper plate den første mandagen på nyåret.

Forrige plate, “The Grief Manual”, står for undertegnede igjen som en av de beste platene som ble gitt ut i 2018. Platen er da også den norske vinylplaten som solgte best i fjor.

Bandets musikk kan vel best karakteriseres som garasjerock. Garasjerockbevegelsen oppsto i USA på midten av 60-tallet i kjølvannet av The Beatles’ gjennombrudd, da middelklassegutter startet band i sine forstadsfamliers garasjer. Da utøverne var amatører var lyden av garasjererock ofte rå, slurvete og ustødig, men det er nettopp det som er sjarmen med sjangeren. Vokalisten skrek ut tekstene som ofte var usofistikerte og noen ganger også aggressive. Kompet var primitivt, med utstrakt bruk av fuzzpedaler og ofte også farfisaorgel.

The Dogs har gjort det til sin mission statement å låte akkurat likt som før.

«Først og fremst håper jeg bare at vi fremdeles låter som oss sjøl. Det er dette soundet og denne type låter vi liker, og gudskjelov det folka som kommer for å se oss også liker, så progresjon og «kunstnerisk utvikling» får dere oppsøke annensteds. Som musikkfan er forandring DET verste jeg veit om fra band jeg liker, så den fella er det viktig å ikke dette ned i. Vi vil bare lage best mulig musikk innenfor vårt eget univers, og det synes vi at vi har klart», har frontmann Kristopher Schau uttalt i forkant av denne utgivelsen.

The Dogs, med Kristopher Schau i spissen, på Rockefeller i september 2016. Foto: Arash Taheri.

Det starter knalltøft med “Let’s Start A Riot”. Låten handler om noen punkere som vil finne på noe faen, men kanskje ikke akkurat i dag! Mange vil vel si at dette er stereotypen på en hippie; mange visjoner, men lite handlingskraft. Uansett, et knyttneveslag av en låt.

Det er mange gode låter på platen, krydret med gode tekster preget av Schaus misantropiske livssyn. Singel nummer to, “There Won’t Be An Ecore”, er en kul låt om et forhold som uomtvistelig er over. «Relationship is just another word for something gone bad», synger Schau.

Jeg er bombesikker på at dette kommer til å låte fett live.

Ved første gjennomlytting virker ikke låtmaterialet like umiddelbart fengende som ved forrige møte. Låtmaterialet virker litt anonymt og fester seg ikke helt. Etter noen runder på vinyltallerkenen trer imidlertid låtene mer frem. Av låter som er verdt å høre kan fremheves “Let The Barrel Rest My Head” og “At The Birth Of A Song”. På platens sistespor, den styggvakre balladen “Tried To Borrow Some Colour Of Your Rainbow”, fremstår Schau som en vaskeekte rockecrooner.

Selv om undertegnede opplever denne platen som noe svakere enn sin forgjenger er jeg bombesikker på at dette kommer til å låte fett live. Og det er på konsert The Dogs først og fremst er i sitt rette element.

Dogs They Rule The Night!

Av Christopher Viland

The Dogs. Foto: Glenn Melling.