“Finn meg” | André Aciman

298

Litt for frittstående oppfølger

Oppfølgeren til “Call Me by Your Name” er endelig tilgjengelig på norsk. I “Finn meg” får vi svaret på hva som skjedde med Elio og Oliver.

André Acimans nye roman “Finn meg” er en frittstående oppfølger til “Call Me by Your Name” fra 2007, en bok som nærmest fikk kultstatus da den ble filmatisert i 2017, i regi av Luca Guadagnino. Tidligere i år ble den endelig utgitt på norsk, med tittelen “Og ditt navn er mitt”.

“Finn meg” består av tre ulike historier, som nesten oppleves som individuelle noveller, og vi befinner oss henholdsvis 10, 15 og 20 år etter at forgjengeren sluttet. Så hva skjedde egentlig med Elio og Oliver? Det er vel hva de fleste er spente på med denne oppfølgeren. Vel, det må vi vente en stund med å få svar på. Første kapittel er nemlig viet Elios far Samuel. Han er hovedpersonen i dette lengste kapittelet i boka. Lengden på kapitlene avtar nemlig for hver historie.

På toget fra Firenze til Roma, på vei for å besøke sønnen Elio, møter Samuel den mye yngre Miranda, som han føler en umiddelbar kjemi med. Det blir et skjebnesvangert møte, og vi får ta del i det første døgnet mens de blir kjent. Det er en romantisk historie, på grensen til urealistisk. I løpet av noen få timer vet de at de elsker hverandre, og at kjemien dem imellom er helt annerledes enn noe annet de har opplevd. Samuel blir til og med introdusert for Melindas far etter bare få timer.

Filosofisk og urealistisk

Med andre ord går det litt fort i svingene, til tross for at handlingen foregår over kort tid. Dermed er det alle samtalene som utgjør essensen i denne historien, som er deilig filosofisk. For eksempel ser det ut til at Samuel deler skjebne med sin sønn, når han i en samtale på toget ytrer følgende:

“Det er bare det at fortryllelsen ved et nytt bekjentskap aldri varer lenge nok. Vi lengter bare etter dem vi ikke kan få. Det er dem vi har mistet, eller som ikke visste at vi eksisterte, som setter spor. De andre gir knapt gjenlyd.”

Det er litt overraskende at i dette som skal være en oppfølger til “Call Me by Your Name”, holder Aciman de to hovedpersonene fra hverandre helt til de siste sidene i boka.

Andre filosofiske eksempler fra boka finner vi i en samtale mellom Samuel og Mirandas far, der sistnevnte hevder følgende:

“I bunn og grunn vet vi ikke hvordan vi skal tenke på tid, for tiden selv oppfatter ikke tid på samme måte som oss, tiden stiller seg fullstendig likegyldig til hvordan vi oppfatter den, for tid er bare en vag, upålitelig metafor for hvordan vi oppfatter livet. I siste instans er det ikke tiden som ikke stemmer med oss, eller vi som ikke stemmer med tiden. Det kan være selve livet som ikke stemmer. […] Fordi døden, i motsetning til hva man alltid hører, ikke er en del av livet. Døden er Guds store feilgrep, og solnedgangen og soloppgangen er Guds skamrødme idet han hver dag ber oss om tilgivelse.”

Denne første delen av boka minner kraftig om filmer som “Before Sunrise” og “Before We Go”, så hvis du liker sånne type filmer er det en stor sjanse for at du også liker det du leser her. Siden historien oppleves noe urealistisk, fremstår personene mer som karakterer i en bok, fremfor personer man kan relatere seg til. Likevel er det en optimistisk fortelling som gir håp, og er en hyllest til litteraturen og kunsten.

Atskilte hovedpersoner

Først på slutten av første kapittel får vi endelig møte Elio igjen, men derimot er hele kapittel to viet ham. Mens han bor i Roma, 15 år etter sommeren med Oliver, treffer Elio en eldre mann på en klassisk konsert, og han blir dypt betatt. Kanskje er det fordi denne Michel vekker minner om en svunnen ungdomskjærlighet. Nok en gang faller han altså for en eldre mann, og også her foregår handlingsforløpet en smule urealistisk, dog ikke like mye som i del én av boka.

Her er det lidenskapen til musikken og livet som står i fokus, og det tas opp eksistensielle spørsmål i de mange intime samtalene. For eksempel har Michel følgende på hjertet:

“Man dør, og så er det ingen som snakker om en, og før man vet ordet av det, er det ingen som spør, ingen som vet eller ønsker å vite. Man er utryddet, man har aldri levd, aldri elsket. Tiden kaster ikke skygge, og minnet drysser ikke aske.” 

“Finn meg” er en romantisk og filosofisk roman som er vanskelig å legge fra seg.

Oliver på sin side er godt etablert i USA, og er for lengst godt gift. Likevel lengter han innerst inne etter en gammel flamme fra Italia. Tredje kapittel tar for seg Olivers tanker rundt dette, hvor han tar et oppgjør med livet sitt på en fest i New York.

Det er litt overraskende at i dette som skal være en oppfølger til “Call Me by Your Name”, holder Aciman de to hovedpersonene fra hverandre helt til de siste sidene i boka. André Aciman ønsker vel å få frem at kjærlighet, begjær og en dyp kontakt mellom mennesker kan oppstå både ved første møte og etter et langt liv – og noen ganger så ruster ikke gammel kjærlighet. 

Kort gjensyn

Når man har sett filmen, er det vanskelig ikke å se for seg Timothée Chalamet (Elio), Armie Hammer (Oliver) og Michael Stuhlbarg (Samuel) når man leser. Og når man har et forhold til filmen er det er en del ting som blir frustrerende når man skal lese fortsettelsen på historien. Regissør Luca Guadagnino har tatt seg noen friheter, som for eksempel at han plasserte handlingen midt i innlandet i Nord-Italia, mens boka foregår på kysten i nærheten av Genova.

I tillegg har Aciman selv jukset litt med tidsforløpet i denne oppfølgeren. I forgjengeren foregikk handlingen på midten av 80-tallet, når Elio var 17 år. Følgelig må han være født rundt 1968. Når han så møter Michel 15 år senere er han omkring 32. Michel skal være omlag 20 år eldre enn ham, men det kommer frem av teksten at han er født i 1964. Med andre ord henger ikke årstallene på greip. Det er vel gjort for å tilpasse en historie om Michels far under krigen, men likevel litt irriterende når man først henger seg opp i det.

Personlig skulle jeg ønske at historien om Elio og Oliver sammen var vesentlig lengre. Boka har på en måte bygd seg opp mot noe som blir litt antiklimaks. Her har vi tross alt lest to hele bøker for å finne ut om Elio og Oliver får hverandre til slutt, og så får vi ikke svaret før det nesten blir nevnt i en bisetning på noen få sider mot slutten av boka. Eller kanskje var det ikke mer å fortelle, det viktigste i deres historie var vel allerede sagt.

“Finn meg” er likevel en romantisk og filosofisk roman som er vanskelig å legge fra seg, en såkalt pageturner. Til tross for litt urealistiske kjærlighetshistorier, er det likevel herlig lesning for en håpløs romantiker. Og jeg gleder meg uansett til filmen. Årets beste sommerlektyre!

Av Marianne Lauritzen