How Deep Was My Purple?

52 år etter sin platedebut er Deep Purple klare med sitt 21. studioalbum. Én mann, trommeslager Ian Paice, har vært med på dem alle, men dette er det femte med dagens besetning, og det er et samspilt lag som nå lanserer denne utgivelsen, som har fått den underlige tittelen «Whoosh!».

Deep Purple - Whoosh - BLEZTAvhengig av hvilken generasjon du tilhører, anser du nok Deep Purple for enten å være geniale og sjangerskapende, og for å ha vært svært delaktige i å sprenge grensene for hva rockemusikk kunne være, eller for å være overmodne for et besøk til taksidermisten for deretter å bli stilt ut på Paleontologisk Museum. Det er en forskjell mellom de som plagde sine egne foreldre med «Child In Time» på full guffe, og de som ble plaget av sine foreldre igjen der de satt i baksetet i bilen og maste om is, mens nevnte låt gjallet fra bilstereoen.

Sikkert er det i hvert fall at Deep Purple har hatt en broket karriere der medlemmer har kommet og gått for så å vende tilbake igjen. Bandet var dessuten oppløst mellom 1976 og ’84, men returnerte med et av sine sterkere album (og kanskje DET sterkeste comeback-album noensinne?). Flere av bandets eks-medlemmer turnerer den dag i dag med en hovedvekt av Purple-materiale i livesettene sine, og vi kan alle, fans eller ei, nikke gjenkjennende (og annerkjennende) til i hvert fall tre-fire av deres klassiske låter fra syttitallet.

Her bør jeg antagelig påpeke at Deep Purple har vært et stort favorittband for denne skrivende person siden tidlig i tenårene. «Machine Head» var den første LP-en jeg kjøpte for egne oppsparte lommepenger (platebaren på Steen & Strøm tror jeg, men her kan hukommelsen spille meg et puss), men jeg skal gjøre mitt beste for å lose dere gjennom «Whoosh!» på en mest mulig nøytral og uhildet måte.

Renessanse

Deep Purple har jo på en måte fått en renessanse på 2010-tallet. Ikke at de på noen måte var på bærtur i forrige tiår heller, men da de engasjerte den canadiske produsenten Bob Ezrin til 2013-alsteret «Now What!?» fikk de oppdatert soundet sitt. Og han ledet også innspillingene av den påfølgende «Infinite» (2017). Ezrin har jo litt av en stamtavle etter å ha skrudd lyd for såpass ulike artister som Alice Cooper, Peter Gabriel, Kiss, The Jayhawks, Kansas, Phiish, Jane’s Addiction og Pink Floyd (på «The Wall»). Hvordan han gikk overens med hr. Waters er en gåte, da Ezrin har rykte på seg for å være en temmelig dominant produsent. Kanskje han ikke gjorde det.

Deep Purple har jo på en måte fått en renessanse på 2010-tallet. Ikke at de på noen måte var på bærtur i forrige tiår heller, men da de engasjerte den canadiske produsenten Bob Ezrin til 2013-alsteret «Now What!?» fikk de oppdatert soundet sitt.

Nuvel! Nå skal vi snakke om «Whoosh!», og det hersker liten tvil om at Ezrin har satt sitt preg på plata, på samme måte som de to foregående. Det åpner passe dramatisk med «Throw My Bones». Dette er en låt i god gammel Purple-ånd, selv om introriffet minner meg veldig om «Hadely Bop Bop» fra «Double Trouble», bandet Gillans utgivelse fra 1981. Den utvikler seg imidlertid, og skifter etter hvert til en mer «progga» ham.

«Drop the Weapon» følger. Igjen er det tydelig hvilket band vi har med å gjøre. Låta er noe kjappere enn den foregående. Her kommer både gitarist Steve Morse og keyboardist Don Airey til sin rett. Flotte soli fra begge to. Ian Gillans stemme låter også upåklagelig. Morsom tekst som har et eller annet med hippier å gjøre.

Både utypiske og klassiske låter

Mer klassisk Purple på spor 3, «We’re All the Same in the Dark». En låt som nesten kunne ha vært på comeback-albumet «Perfect Strangers» (1984). Airey regjerer denne!

«Nothing at All» er en poppete, nærmest singer/songwriter-aktig låt. Utypisk for Purple, men en fin melodi, og mye dyktig spill fra samtlige.

Gamlekeyboardisten Jon Lords (RIP) ånd ligger lavt over «No Need to Shout». Her snakker vi klassisk Deep Purple igjen, selv om låta blir litt daffere enn den burde ha vært. Grei shredding fra Morse rundt halvveis, imidlertid, og Aireys pianospill trekker også opp.

«Step by Step» åpner med dystert keyboardspill. Låta er ganske «mørk» uten å være spesielt heavy. En litt uvanlig låt for Purple, og en jeg er litt usikker på hva jeg egentlig skal mene om, men jeg digger keyboardpartiet cirka midtveis.

Midtempopreg

«What the What» er i hvert fall ikke dyster. Her skinner Gillans fanforhold til Little Richard og Elvis Presley tydelig gjennom. Låta får et «gammelrockete» preg etter en intro, som ga meg assosiasjoner til «Highway Star». Litt lettvekter, spør du meg, men bryter opp albumes midtempopreg, og flott pianoarbeid fra Airey.

Også i «The Long Way Home» får jeg visse assosiasjoner til «Highway Star», men her er det på grunn av kompet låta igjennom. Ellers fortoner låta seg noe anonym, selv om den tar seg opp mot slutten. Mye fint keys- og gitararbeid får vi òg.

Deep Purple har gitt ut et svært respektabelt album, selv om mange nok vil mene at det er i overkant «soft».

«The Power of the Moon» er svært utypisk for Purple (selv om jeg synes jeg har hørt Gillan synge den vokalmelodien tidligere). Stilen er en slags mørk kunstpop. Kun orgelbruset som ligger over mye av låta vitner om hvilket band vi hører på. Lurer på om ikke Gillan og bassist Roger Glover hadde vært på en aldri så liten sopptur sammen før de skrev teksten? Men nei, de hadde vel ikke det. De er tross alt ansvarlige besteforeldre.

«Remission Possible» er kun en kort instrumental – bestående av massiv orgel- og gitarbriljering som glir over i platas kanskje beste låt, «Man Alive». Her får vi klassisk Purple iblandet psykedeliske og progressive elementer. Steve Morse er i sitt ess her, og det er egentlig alle de andre òg. Det er også på denne låta Gillan mot slutten sier “Whoosh”.

Et respektabelt album

Så følger en fiffig liten ting. «Shades of Deep Purple», bandets debutalbum fra 1968, åpnet med en instrumentallåt kalt «And the Address». Og sannelig får vi ikke den som avslutningslåt (bortsett fra et bonusspor som ødelegger helheten litt) her! Spekulasjonene har jo gått høyt og lavt om hvor mange år Deep Purple har igjen som band – de fleste av dagens medlemmer er jo over sytti (gitarfantom Steve Morse med sine 66 somre er unntaket) og turneen etter forrige album fikk navnet «The Long Goodbye» – og når man legger en nyinnspilling av den første låta fra sitt debutalbum som siste spor på den seneste, kan det nok ses som et hint om noe. Det er ikke usannsynlig at «Whoosh!» blir Deep Purples siste album, og i så fall er jo dette en elegant måte å si at ringen er sluttet på. Bare synd at effekten blir delvis spolert av det bonussporet.

Om jeg skal si noe om bonussporet, det er tross alt både på LP- og CD-utgavene: «Dancing in My Sleep» er en noe anonym midtempo (lest det ordet før i denne anmeldelsen?) låt, som vi muligens kunne ha levd uten, men en flott hammondsolo av Airey løfter den.

Så hva er konklusjonen? Deep Purple har gitt ut et svært respektabelt album, selv om mange nok vil mene at det er i overkant «soft», og det kan virke som om keyboardist Don Airey – det sist tilkomne medlemmet – har tatt en lederrolle på denne, sammen med produsent Ezrin. Men venter du deg årets skive blir du nok skuffet. Har du imidlertid mer realistiske forventninger til hva en kvintett bestående av honnørbillettinnehavere kan få til, er det absolutt grunn til å applaudere bandets nye album. Jeg, som gammel blodfan, ser fram til mang en kosetime foran stereoen i ukene og månedene som kommer.

Av Dag Rossing

Sporliste

1. Throw My Bones
2. Drop the Weapon
3. We’re All the Same in the Dark
4. Nothing at All
5. No Need to Shout
6. Step by Step
7. What the What
8. The Long Way Round
9. The Power of the Moon
10. Remission Possible
11. Man Alive
12. And the Address
13. Dancing in My Sleep