The Soundtrack of his life
Sondre Lerche er aktuell med sin nye bok «Alle sanger handler om deg», som er en samling entusiastiske og personlige essays om musikk.
Sondre Lerche opptrådte første gang som 14-åring på Cafe Opera i Bergen, der han sang to låter av sine helter i a-ha. I 2001 debuterte han i en alder av 19 år med platen «Faces Down». Det norske publikumet trykket raskt den veslevoksne mannen med de fine sangene til sitt bryst. Lerche flyttet etter hvert til USA der han fikk et gjennombrudd med musikken til filmen Dan In The Real Life og påfølgende opptreden på Late Show With David Letterman. Han har samarbeidet musikalsk med flere internasjonale størrelser.
I sin debutbok skriver Sondre Lerche om sitt forhold til musikk. Vi som er opptatt av musikk har lenge hatt gleden av å følge Lerche skrive om dette temaet i Dagbladet og Klassekampen. Nå har han samlet sine essays, omskrevet og utvidet dem i samlingen «Alle sanger handler om deg», en slags musikalsk selvbiografi.
Hvordan skriver man om musikk?
Undertegnede har hatt stor glede av Grenitimen på P13 der Øystein Greni pludrer med artistkollegaer om forholdet til musikk, den kreative skaperprosessen og livet for øvrig. Der Grenitimen er dialog er «Alle Sanger Handler Om Deg» monolog. Sondre Lerche pludrer med seg selv om sitt forhold til musikk. Øystein Greni har uttalt til magasinet D2 at målet med Grenitimen er at «folk skal åpne seg opp… litt sånn under huden». I denne boken kommer vi under huden til Sondre Lerche, både som artist og menneske.
Vi følger Sondre fra barndommen som den «eldste lille gutten i Bergen by» til popstjernestatus og voksenliv i USA, gjennom forelskelser, ekteskap, skilsmisse og ikke minst som skapende artist.
«Lytter du intenst nok, handler plutselig all musikk om dine store og små følelser og problemer. Alle sanger handler om deg»
Men hvordan skriver man om egentlig om musikk? Elvis Costello uttalte i sin tid: «Å skrive om musikk er som å danse etter arkitektur». Han har et poeng. Musikk dreier seg om formidling av følelser. Og den treffer folk på ulike måter. «Lytter du intenst nok, handler plutselig all musikk om dine store og små følelser og problemer. Alle sanger handler om deg», skriver Lerche i innledningen av boken.
Fanboy
Forfatteren skriver godt om være ung a-ha fan på slutten av 80-tallet, lenge etter at «Take On Me» hadde herjet hitlistene. «Jeg nektet å være skapfan selv om det medførte ydmykelser. Jeg holdt utallige foredrag i musikk- og engelsktimene, oftest i desperat forsvar av a-ha. Det føltes som om hele verden angrep oss, tok oss for gitt. Jeg var deres eneste talsmann. Og så takket de for seg».
Vi får videre høre om hvordan det var å være tenåring og avstandsforelsket i Kylie Minogue. Og vi følger ham som voksen når han lytter til ambientmusikk mens han trener til maraton for å vinne overskudd til å spille konserter.
Spesielt fornøyelig er passasjen der Lerche lyver på seg å være fan av The Who for å legitimere invitasjonen til å delta på en hyllestkonsert i New Yorks legendariske Carnegie Hall. Det er ønsket om å spille i Carnegie Hall og ikke hylle nevnte band som er motivasjonen, for å si det forsiktig. Stor er frykten for å bli avslørt som wannabefan når Sondre sammen de andre artistene (herav Patti Smith) blir kalt ut på scenen for å fellesfremføre monsterhiten «Won’t Get Fooled Again», som Sondre ikke kjenner, foran et stort publikum som også teller Whos vokalist Roger Daltrey.
Nye sanseinntrykk
Musikk er overalt vi beveger oss. Industrirockerne fant musikk i sementblandere og miksmastere og John Cage fant musikken i stillhet. Ta en lytt på komposisjonen hans «4’33». Man kan velge å ignorere nye sanseinntrykk eller man kan omfavne dem.
Jeg synes forfatteren lykkes godt i å formidle gleden ved å like musikk.
Lerche skriver godt om oppgittheten han opplever når gubber i alle aldre sutrer om at dagens musikk bare er møkk. Om hvordan alt får sin renessanse når folk er blitt voksne og nostalgiske nok. «De som klager mest over at det ikke finnes bra musikk lenger, er veldig ofte de som virker minst interessert i det som skjer her og nå. Kanskje burde de heller klage over tapet av egen nysgjerrighet?» Og videre: «Som tidligere gammel mann er jeg mer takknemlig enn noen gang for å leve her og nå. Tilgangen vi har til all verdens musikalske kunstverk og paranteser er overveldende, ja visst, men herregud så privilegert jeg føler meg. Hver eneste dag blir jeg stadig mer og mer sikker på at det stadig finnes mer fantastisk musikk der ute, som jeg ennå ikke har hørt. Ny som gammel. Om jeg bare åpner sansene og gidder å lete litt».
Jeg synes forfatteren lykkes godt i å formidle gleden ved å like musikk. Boken kan trygt anbefales til alle musikkelskere, uavhengig av om man har et forhold til Sondre Lerche.
Av Christopher Viland