Avatar er ute med sitt åttende album, som har fått navnet «Hunter Gatherer». Og for å samle inn litt mer informasjon om verket, huket vi tak i frontmann Johannes Eckerström på lanseringsdagen.
Av Adrian Øien
Foto Johan Carlén | Livefoto Terje Dokken & Johan Thunberg
Fredag 7. august slapp svenske Avatar sin nye plate «Hunter Gatherer», den åttende i rekken. Vi tok et Zoom-treff med vokalist Johannes Eckerström på releasedagen, for å høre mer om tilblivelsen at dette albumet. Vi begynte med å spørre hvordan han syntes selve lanseringen hadde gått.
– Bra! Vi gjorde en greie i går der vi streamet hele skiven på YouTube-kanalen vår, noe som var veldig kult siden det ga et ekstra fokus på at «NÅ er platen ute». Vanligvis våkner man opp til noen tweets og tilbakemeldinger, men ellers er det ikke noe særlig som skjer – nå føltes det litt mer som nyttårsaften der vi kunne følge med på nedtellingen og ta en skål. Det føltes veldig stort å ha ett hovedtidspunkt for når albumet er ute, i motsetning til våre to forrige lanseringer hvor vi var på turné mens de ble sluppet. Det var litt mer spesielt denne gangen, det likte jeg.
– Ja, det forstår jeg, folk virket også ekstremt fornøyde under streamen i går kveld!
– Ja, det er nok litt av greia også med et slik event som har generelt sett positive vibber. Det hadde vært interessant om chatten plutselig stoppet og folk logget av YouTube, mens Twitter-følgerne våre hadde tatt et styrtdykk!
– Ha ha ha, det hadde vært så trist.
– Definitivt, men det er også greia, jeg sier alltid til meg selv at jeg må ha en ro på at det er en mulighet for at nettopp det skjer, at vi har spilt inn et album som tilsvarer prompelyder som folk hater. Jeg må bare huske at jeg liker det selv, så går det fint. Men folk virket veldig positive, det var gøy å se.
Et annerledes album
– «Hunter Gatherer» er et temmelig annerledes album sammenlignet med «Avatar Country», som var en veldig tematisk og konsept-tung skive. Kom det naturlig å skulle spille inn «Hunter Gatherer» eller var det en stor overgang?
– Vel, det var en gjennomtenkt avgjørelse. Vi visste med en gang vi var ferdige med «Avatar Country» at neste skive måtte være tyngre. Det er som en pendel som svinger frem og tilbake. På «Avatar Country» handlet alt om å ta pendelen så langt som mulig i en retning, «hail and kill, dragon slaying» og humoren – bare dra det så langt som mulig. Mens vi gjorde dette så var det mye vi ikke kunne gjøre hvis vi skulle holde oss sanne til det konseptet. Nå fjernet vi presset med å ha et konseptalbum, typisk «Sgt. Pepper» til «White Album», så det kom naturlig for oss, men det var planen uansett.
– Hva med inspirasjonen til albumet, hvor kom den fra?
– Ha ha, det er tusen svar på det spørsmålet hver gang. Skiven reflekterer klart mer hva som skjer her, fremfor i et fantasiland som på de forrige skivene. Lyrisk tenkte jeg mye over bilder av døde fugler fulle av plast, og hva det sier om oss og tilstanden vi er i. Hjernen min var full av den slags ting. Men musikalsk må jeg alltid prøve å begrense meg selv når det kommer til inspirasjon. Enten er alt inspirasjon, eller så blir det korta ned til bare Beatles og Black Sabbath, med tanke på hvordan vi ser filosofien i å skrive låter og å etablere lyd. Dette albumet var veldig fritt, så inspirasjonen kom fra overalt. En tanke vi hadde derimot var å rive av enda et lag med bullshit for å oppnå en dypere sans av ærlighet, det er en pågående ting jeg føler vi har oppnådd hver gang. Men bak hvert lag er det enda et, og nå etter åtte album er det bare to millioner lag igjen før vi har fjernet all bullshit-en! Ha ha ha.
«Musikalsk må jeg alltid prøve å begrense meg selv når det kommer til inspirasjon.»
Stort låtutvalg
– Var det mange låter som ikke kom med på skiven?
– Vi skrev MANGE låter! Det var faktisk en av utfordringene, vi prøvde jo å finne noe vi ikke helt har gjort før. Til dette albumet skrev vi flere låter som ble helt ferdige, enn noen gang tidligere. Jeg tror at den siste seleksjonen vi vurderte besto av cirka 20-30 låter, som er veldig mye for oss. Veldig annerledes, men det var kult med en ny utfordring, siden det presser deg til ikke å gi opp ideer.
– Er det noen mulighet for bonuslåter eller kanskje en EP i nær fremtid?
– Vel, det er en mangel på fullført materiale, men det var jo ikke slik at vi skrev 10 gode låter og resten er dritt, så det er definitivt mange vi vil fortsette å jobbe med. I noen tilfeller er det også lurt å la en idé ligge for så å plukke den opp igjen lenger frem i tid, som låten «Gun» som tok syv år å fullføre. Hovedriffet til «Silence in the Age of Apes» kom jeg på for enda lenger siden, men plukket det opp igjen nå nylig. Så det er garantert noen låter vi kommer til å fortsette å jobbe med, som kan bli en del av fremtidige album.
– Herlig, det liker vi å høre. Jeg har også fått med meg at mange lurer på mer om låten du nevnte, «Gun», som ikke bare skiller seg ut fra albumet, men også fra resten av diskografien deres. Noe du vil utdype?
– Historien til den låten er fra da jeg pleide å jobbe som vikarlærer på en barneskole for cirka syv år siden. Jeg var vikar i gymtimene i første til tredje klasse. Gymsalen deres ble brukt til alt mulig rart så de hadde et piano stående der. I starten av timene pleide jeg ofte å bare «jamme» litt rundt, og jeg kom fram til noe som jeg tok opp med mobilen min. Jeg har mistet det originale opptaket, som for så vidt også var veldig uferdig, men det er fremdeles den beste versjonen på grunn av den litt rare og obskure lyden grunnet mikrofonen i mobilen, sammen med bakgrunnslyden av barn som leker. Bandet likte det jeg hadde tatt opp, så vi fant ut av at vi skulle lage en Avatar-låt av det.
«Jeg skriver ikke mellomspill, jeg skriver sanger!»
Da tenkte vi «Hva er en Avatar-låt? Jo, det må bli tungt på et punkt – action!». Så vi spilte inn flere versjoner som inneholder litt mer som skjer enn det fullførte produktet, for eksempel en Nine Inch Nails-aktig versjon med trommemaskin. På et punkt ble den som en power-ballade også, forbanna «Bed of Roses»! Det var vanskelig å gjøre dette til en Avatar-låt. John (Alfredsson, trommer) tok det opp igjen på et av våre siste møter før vi spilte inn, og han foreslo at vi kunne ha den som et slags mellomspill. Da tenkte jeg «Fuck deg, jeg skriver ikke mellomspill, jeg skriver sanger!” Ha ha ha. Men så sa han noe à la «Bare la den være det den er». DET er hva Avatar er, og hvordan vi tenker. Med den tankegangen tok det plutselig ikke så voldsomt lang tid å skrive refrenget og versene. En del av låten var også noe jeg hadde jammet på under innspillingen av «Avatar Country», som jeg fant ut at passet her. Slik ble denne låten til, ved å bare bli en Avatar-låt. Dette er heller ikke første gang en rolig låt har vansker med å finne et hjem på skivene våre, det var akkurat det samme med «Tower». Der også var tankegangen at den MÅTTE bli tung på et punkt, noe vi fikk til med den da omsider. De rolige låtene er en utfordring for oss rett og slett.
Ikke tid til å overtenke
– Så utrolig kul bakgrunnshistorie, det er gøy at det ligger så mye bak. Mange folk som så på live-streamen i går forventet nettopp en slik «Tower»-twist da dere streamet «Gun», men samtidig likte de den for at den nettopp er hva den er.
– Ja! Ganske gøy når den også går rett over til «When All but Force Has Failed», som også har en ganske lik historie, men over kortere tid. Jonas («Kungen» Jarlsby, gitar) kom på den låten nå under skriveperioden til «Hunter Gatherer». Den var mer melodiøs i starten, men med aggresjonen til hovedriffet så ble det som om de melodiøse delene sa «unnskyld» for de tunge. Derfor kuttet vi ut alt som var unødvendig og erstattet det med en jævla trommesolo! Ha ha ha. Det ble heller en sint og kort låt. Ingen unnskyldninger, bare GO! Låten «Wormhole» derimot, trenger en slik kontrast med det melodiøse sammen med det kvalmende riffet for å skape balanse. Et slikt momentum tar sangen fremover. Melodien til pre-choruset satt vi faktisk veldig fast på, helt til Corey Taylor kom på det mens han var i studio med oss for å spille inn plystringen til «A Secret Door». Vi hadde cirka 85% av låten klar, så spilte vi den for Corey og lurte på om han kunne komme på noe – så falt alt på plass etter en jamsession.
– Wow, det ante jeg ikke! Jeg liker derimot hvordan du har nevnt Corey Taylor sin opptreden på skiven som en type South Park-cameo, i en liten og helt uventet rolle. Veldig stilig. «A Secret Door» er også min definitive favoritt på skiven, helt utrolig bra låt.
– Ja! Det var veldig kult å bare henge sammen uten noe «Alright, let’s get to work!». Det var mer som «Hey dude, good to see you, wanna shout with me on ‘Colossus’?”. Det var aldri noe tid for å overtenke ting, det var veldig gøy å bare tulle rundt. Spesielt når han endte opp med å hjelpe oss med å dra «Wormhole» over målstreken. «A Secret Door» ble vi veldig fornøyde med, spesielt fra et rent låtskriver-ståsted – vi fikk mye god dynamikk og variasjon i den låten.
Fortsatt ikke for sent
– Så lurer jeg på om du har klart å finne teksten til «Feathers and Flesh»-bonuslåten, «Det är alldeles försent»?
– Oi, hmm, det må jeg sjekke opp. Hele den låten bar litt preg av «Ååå, bonuslåt…», så jeg ble litt oppgitt over at jeg måtte skrive tekst til denne jævla tingen. Vi spilte den inn i nærheten av foreldrene mine, og på vei over til dem så jeg en bil med et klistermerke hvor det stod noe rasistisk anti-immigrant drit, og jeg visste hvem sin bil det var siden vi pleide å henge sammen da vi var små, og så tenkte jeg «Å du din jævel, dette er hva du vokste opp til å bli…”. Jeg kjente veldig på brenn-alt-liv-på-denne-jorda-følelsen, så min tidligere venns rasistiske klistremerke ga meg sparket til å skrive låten. Det ga meg tok drivstoff til å si «Fuck it, fuck it all», for så å skrive teksten, men som du vet er ikke det vanligvis det standpunktet jeg tar når jeg skriver, ha ha ha. Men det var litt befriende å være så sint – kynisk punk, om noe. Jeg husker dessverre ikke de eksakte ordene, men kanskje hvis jeg hører gjennom den igjen kan jeg kanskje tolke den. Vet du hva, kanskje jeg burde gjøre det og tweete det.
«Jeg er bedre på finsk i dagligvarebutikker, men det er vanskeligere å slippe unna med å snakke dritt om meg på italiensk!»
– Det syns jeg absolutt! Så, ett siste spørsmål: Du bor i Finland med ei italiensk kone, hvilket språk forstår eller snakker du best – finsk eller italiensk?
– Sannsynligvis italiensk, men ingen av dem er jeg særlig god på. Jeg er bedre på finsk i dagligvarebutikker, men det er vanskeligere å slippe unna med å snakke dritt om meg på italiensk! Så sannsynligvis italiensk, men jeg prater ingen av språkene ennå. Nå som vi ikke er på turné denne høsten skal jeg endelig ta finsk-undervisning!
– Apropos det – noe du kan si om turnéfremtiden til Avatar?
– Nei, det er en pågående diskusjon vi ikke har funnet noen løsning på ennå. Vi vil jo selvsagt så fort som mulig, samtidig vil vi være ansvarlige, både for vår helse, mannskapets helse og selvfølgelig publikums. Vi følger selvsagt nyhetene, så får vi se. Takk for nå, dette var moro, beklager mine lange svar!
Les også: Avatar @ John Dee
