Det er eksakt tre år og seks måneder siden Behemoth erobret hele metallmiljøet med sitt tiende mesterverk av et studioalbum, “The Satanist”. I mellomtiden har Nergal ledet Behemoth rundt omkring i hele verden og dominert både festivaler og klubber med deres velkjente “blackened death metal”, med et forrykende sceneshow som setter andre band i samme sjanger i skyggen.

Behemoth er helt klart ett av nåtidens aller beste og viktigste ekstremmetall-band, som andre band både bør se opp til og bli inspirert av. De er en meget viktig ambassadør for ekstremmetall-sjangeren. Det gjenspeiles i kompromissløst sceneshow, fantastisk teknisk og musikalsk presentasjon, musikkvideo-produksjon av aller høyeste kvalitet og en offisiell nettbutikk med markedets beste kvalitet av merch-produkter, med rask og meget kundevennlig service, og en frontmann av høyeste kaliber når det gjelder ydmykhet og dedikasjon til sin kunst. Han gir 100% av seg selv i møte med både fans presse. Behemoth, ledet av Nergal, gjør det rett og slett helt overlegent bra på alle fronter som det trengs for å lykkes i dagens vanskelige musikkbransje.

Dermed stilles det også enorme forventninger til “I Love You At Your Darkest”. Undertegnede har investert utallige gjennomlyttinger for å ha nok grunnlag for å skrive denne anmeldelsen. La meg gå rett på sak, og si at skiven ikke falt i smak ved første gjennomlytting. Det både stresset og bekymret meg, men jeg sitter nå med en totalt motsatt mening, hvor jeg mener det kanskje er den beste skiven Behemoth noensinne har laget.

“ILYAYD” sparker igang med “Solve (Intro)”, hvor barnekor akkompagnert med episk instrumental går rett over til “Wolves Of Siberia”, som er singel nummer to. Vi får servert en voldsom start på albumet med en kaotisk, intens og aggressiv låt som minner oss sterkt om den velkjente Behemoth-intensiteten som bandet er kjent for. Det føles som vi fortsetter der “The Satanist” slapp, og dette kan være et bevisst valg av Behemoth, siden lydbildet endrer seg underveis på skiven.

Vi får en fin overgang og allerede under låt tre, og singel nummer én, “God = Dog” får vi en mer melodiøs låt enn det vi er vant til, med harmoniske gitarer og et fantastisk deilig aggressivt gitarriff som fenger raskt. Vokalen til Nergal er på topp og her får vi også igjen barnekor. Seths majestetiske gitarsoloer er tilbake, og for en låt dette er! Episk, tøff og aggressiv – rett og slett låtskriving på høyt nivå. Det er både fengende, catchy samtidig som det er knallhardt. Behemoth ledet av Nergal oser av selvtillit og de vil virkelig by på noe nytt og beviser at de har utviklet sin lydbildet.

Behemoth-toget fortsetter med en av mine favoritter, “Ecclesia Diabolica Catholica”. Dette er muligens den mest progga låten på skiven, med dynamiske partier. Igjen får vi harmoniske gitarer akkompagnert av kor og en nydelig gitarsolo midtveis i låta, levert i velkjent stil av Seth. Refrengene består av kor, samt Nergal i nesten clean-vokal, og det låter majestetisk. Inferno sine trommer er maskinelt definerte som alltid, som en ryggmarg i lydbildet – akkurat som det skal være. På slutten av låta får vi også en liten pustepause med et rolig instrumentalt akustisk gitarparti, som går over i en episk avslutning. Dette er en meget fengende låt som fort kan bli en publikumsfavoritt når vi får den servert live.

Femte låt er tredje singel “Bartzabel”. Dette er kanskje den mykeste låta på skiven som er både meget atmosfærisk og stemningsfull. Vi får en rolig start med melankolske melodier. Nergal sin vokalstil har utviklet seg – han har innført mer clean-vokal. En teknikk som han hersker veldig godt. Han klarer å bytte mellom clean og semi-growl, hvor hans clean-vokal både er harmonisk og vakker. Hans growling er både mektig og episk. Nergal får fram en følelse av smerte og desperasjon i stemmen, dette er også veldig harmonisk i samspill med det instrumentale som bærer låta framover. Jeg gleder meg til å oppleve “Bartzabel” live for å se hvor godt Nergal mestrer denne vokaldynamikken på scenen. Denne låta anser jeg også som en viktig låt som garantert vil fange nye lyttere for Behemoth.

Albumets sjette låt, “If Crucifixtion Was Not Enough”, er nok den låta som fenger meg minst. Det er ikke noe merkverdig som fanger min oppmerksomhet her. Vi får mye klang i gitarene her, og tempoet er skrudd et par hakk opp sammenlignet med forrige låt. Behemoth leverer en veldig tight og godt samspilt låt, men jeg føler likevel at den er et mellomspill til neste låt, som er langt bedre enn denne. Men det skal sies at låta har litt doom metal-preg over seg.

Behemoth har utviklet sitt lydbilde, og klarer å kombinere sin ekstreme, intense og velkjente stil samtidig som de har blitt litt mer rocka og mer fordøyelige.

Til “Angels XIII” smiler jeg bredt, for her får vi endelig litt av den gode gamle knallharde superintense Behemoth-stilen som jeg falt for for noen år siden. Dette er den desidert raskeste, og mest brutale eller ekstreme, låta på albumet. Nergal synger også både clean-vokal og og gjør koringer her, og det låter helt naturlig. At de også i tillegg innfører akustiske gitarpartier sammen med elektroniske er helt topp. Det føles friskt, og man blir påminnet at lydbildet deres virkelig har utviklet seg, samtidig som de er tro mot det de er kjent for. Rett og slett en knallfet låt, og meget godt skrevet! Lett en av mine favoritter.

Med “Sabbath Mater” serverer Behemoth en låt som kanskje lett kan oppfattes litt mainstream ved første gjennomlytting, men det er en låt som vokser på deg for hver gang. Den er rask, catchy og fengende, og refrengene er veldig korpreget med en meget tøff vokal hvor Nergal skriker “With a rolling thunder, with a blinding light”. Publikum vil garantert skrike dette synkronisert med Nergal. Siste tredjedel av låta har en veldig dommedagsfølelse over seg – veldig digg og doomy. Her er det også harmoniske dual-gitarriff fra Seth og Nergal. Igjen viser Nergal hvor godt han mestrer den dynamiske balansen mellom clean-vokal, koring og growling i én og samme låt.

Med “Havohej Pantocrator” får vi et rolig akustisk gitarparti som åpningsdel, som fort utvikler seg til å bli en helt fantastisk låt. Det er igjen både clean-vokal og kor her. Første halvdel er veldig melodiøs og fengende, og så plutselig switcher låta over til å bli rimelig hissig – i typisk Behemoth-stil, med en aggressiv Nergal akkommpegnert med mye klang i gitarene. Dette er en låt jeg ikke får nok av.

“Rom 5 8” er lett min favorittlåt på “ILYAYD”. Alt bare sitter her – dette er akkurat hva jeg forventer av Behemoth. En vanvittig intens låt, hvor Nergal sin vokal er på sitt aller beste, med herlige dual-gitarer, et orgasmisk dobbeltrommeparti på 2:52, levert av Inferno som bare er til å grine av glede av. Dette er en Behemoth-låt jeg vil sette på for nye lyttere for å fortelle dem hvorfor jeg nettopp elsker dette bandet. Låta både starter og avslutter episk, og jeg gleder meg til å oppleve den live.

“We Are The Next 1000 Years” er siste låt ut, og den er både intens og melodiøs. Den starter intenst der hvor “Rom 5 8” slapp, mens den glir over til en harmonisk avslutning. Dette er en låt som minner oss på at slutten av albumet nærmer seg. Den glir rett over til “Coagula (Outro)” som avslutter albumet med stil – og med trompeter. Her oser det selvtillit av Behemoth.

Nergal sitt motto “Conquer All” har vært selve definisjonen av varemerket Behemoth helt siden starten av 90-tallet. Dette er et band som Nergal har ledet fra dag én, og han ville nok tatt ansvaret om de ikke hadde lykkes. Men heldigvis er realiteten det motsatte. I en bransje der det nærmest er umulig å leve av kun musikken så har Behemoth stått som en milepæl og bevist gang på gang hvor prinsippfaste de er når det gjelder deres dedikasjon for sin ekstremmetall.

Dette er en band i konstant utvikling, som vokser mer og mer for hvert album og for hver konsert de leverer. Lydbildet deres har riktignok modnet mer, og er mer fordøyelig for nye lyttere i 2018 enn i 2005. Dagens Behemoth treffer nok et bredere publikum enn tidligere, noe som faktisk er helt nødvendig for å kunne overleve, siden inntekten av platesalg ikke lenger er en business du kan leve av. I dag er det turnering de fleste band lever av.

“I Loved You At Your Darkest” klarer faktisk å oppfylle alle mine forventninger etter deres episke “The Satanist”. Det startet bekymringsfullt, men heldigvis endte det med ekstase. Behemoth har utviklet sitt lydbilde, og klarer å kombinere sin ekstreme, intense og velkjente stil samtidig som de har blitt litt mer rocka og mer fordøyelige. Nergal sin vokal er på topp, hvor han mestrer en fin balanse mellom kor, clean og growl. Orion har fått mer plass som backing-vokalist og er imponerende på bass, og Seth fortsetter å imponere oss med majestiske solopartier. Og Behemoth kunne ikke vært foruten Inferno bak trommene – mannen er rett og slett en maskin!

Jeg hyller Behemoth, og gratulerer både bandet og alle deres fans der ute, for deres ellevte studioalbum og et nytt mesterverk! Jeg gleder meg som en unge til å høre deres nye materiale på Sentrum Scene i januar 2019.

Av Arash Taheri