Gjenetablerer seg som konger av sjangeren
Evergrey er aktuelle med sitt nye album «Escape of the Phoenix», og beviser med det hvorfor de er blant eliten innen progmetal.
Svenske Evergrey er klare med sitt tolvte studioalbum, som allerede er på kjøpmannens disk når dette leses. Det har vært som en tur i Helix på Liseberg, og for et tiår siden, da Glorious Collision kom ut, ble det snakket om å hekte kroken på døra. Forgjengeren Torn, fra 2008, var en nedtur, husker jeg, skjønt trekløveret før denne; Recreation Day (2003), The Inner Circle (2004) og Monday Morning Apocalypse (2006) var album som scoret full pott, så før eller siden måtte nedturen komme.
Så hvorfor nevner jeg disse tre? Jo, fordi årets Escape of the Phoenix er tett på disse, til og med kanskje helt på samme altitude. Og det gleder en gammel fan stort. Melodiene er på plass i langt større grad enn på lenge, gitarist Henrik Danhage leverer nok en gang en perlesnor full av soloer, og ikke minst må den varme bassgitarlyden til Johan Niemann nevnes før vi spanderer utmerkelser på Rikard Zander på keyboards og Jonas Ekdahl på trommer.
Følsom tilnærming
Tom Englund, bandets andre gitarist (dog ikke “andregitarist”), deprimerte tekstforfatter og vokalist, har kanskje mistet noe av punchen i stemmen på sine godt voksne dager, men i likhet med andre storheter, som Roy Khan (Conception, ex-Kamelot) og Ray Alder (Fates Warning), gjør han opp for det med sin følsomme tilnærming og sitt unike uttrykk.
Egentlig, ettersom soloene og basslyden er nevnt, kan resten av denne anmeldelsen handle om “Tompa” Englund. Kanskje litt urettferdig, javel, men hans personlighet utgjør langt på vei det man forbinder med Evergrey. Musikken, som i all enkelhet er kreditert hele bandet denne gangen, er stort sett likedan uansett besetning, og tekstene er Englunds, der han nok en gang tar et oppgjør med seg selv. Etter å ha fulgt bandet siden starten, kan man jo lure på hvor mange ganger det er nødvendig å fremstå som en angrende synder før det blir for dumt; det blir litt sånn periodevis selvinnsikt. Men greit nok, for de fleste musikere jeg vet om er egentlig blottet for nettopp selvinnsikt.
Evergreys beste låt noensinne, damer og herrer, heter “In the Absence of Sun”, og jeg finner ikke superlativer nok til å beskrive denne.
Åpningslåten og skivas første singel “Forever Outsider” bærer preg av noe optimisme i en ellers grå hverdag fra den nygifte Englund, og selv om han kanskje tror han er alene om å føle seg annerledes, så skal han vite at mange sliter med det samme, og at han ikke er alene. Låten er glimrende, bare så det er nevnt, og det går slag i slag med kramgoa låtar før det virkelig skjer noe som gjør at kloden stopper å spinne et øyeblikk.
Ikke superlativer nok
Evergreys beste låt noensinne, damer og herrer, heter “In the Absence of Sun”, og jeg finner ikke superlativer nok til å beskrive denne. Den må høres, enkelt og greit. Den åpner som en ballade, men fullfører som en reise gjennom alt som er godt her i livet. Den er alt bandet står for; melankoli, melodi, gåsehud, og jeg tror dette blir låten man i fremtidige generasjoner trekker frem for å presentere bandet. Denne er så sterk at man nesten mister lysten til å fullføre gjennomgangen av skiva. Du vet, en av de få gangene du må skippe tilbake og lytte og til og med gråte en skvett før du motvillig fortsetter.
Følgelig skulle man tro at “Eternal Nocturnal” blir en gedigen nedtur, men klokt nok har man fulgt opp med et spor som også er skivas sterkeste, så i stedet for mageplask blir det en myk landing etter tittelkuttet og ytterligere et par spor bandet kan være stolte av.
Plutselig ble den selvpålagte husarresten grunnet økt smittetrykk i Tig(g)erstaden ikke så ille likevel. Evergrey har gjenetablert seg som konger av både sjangeren og Sveariket, skjønt like “kung” som Carl Gustaf kan man ikke bli. Han hadde nemlig en akustisk privatkonsert med Tesla på Kungliga Slottet i 1991. Det er konge, det! (Og dagens håpløse digresjon).
Av Frode Johnsrud
Sporliste
1. Forever Outsider
2. Where August Mourn
3. Stories
4. A Dandelion Cipher
5. The Beholder (feat. James LaBrie)
6. In The Absence of Sun
7. Eternal Nocturnal
8. Escape of the Phoenix
9. You From You
10. Leaden Saints
11. Run
