Håpefull tristesse
Nick Cave og Warren Ellis leverer melankoli av ypperste klasse når de platedebuterer som duo utenfor filmlerretet.
På grunn av en viss pandemi var det ikke mulig å samle hele The Bad Seeds i studio i disse dager, siden bandets medlemmer bor overalt i verden. Men det stoppet ikke Nick Cave i å få ut det han hadde på hjertet. Han valgte derfor denne gangen å gi ut et album kun sammen med Warren Ellis.
Duoen har tidligere komponert og spilt inn flere soundtracks sammen, i tillegg til at Warren har vært medlem av The Bad Seeds i nesten et kvart århundre. Likevel er dette første gang de gir ut et helt studioalbum sammen som duo. Skjønt, helt alene er de ikke, det er også en strykerkvartett og et kor som bidrar på Carnage.
Albumet er spilt inn i løpet av noen ukers lockdown, og utgivelsen kom som en overraskelse på de fleste, helt uten forvarsel. Albumet er mørkt, men ikke nødvendigvis farget av dagens covid-situasjon. Cave har uttalt at han liker å skrive universelt, slik at musikken kan leve videre inn i fremtiden. Nick Cave beskriver albumet som «a brutal but very beautiful record nested in a communal catastrophe».
Melankolsk nerve
Selv om albumet er mørkt opplever jeg likevel Carnage som hakket «lystigere», eller i det minste mer håpefullt, enn hans to foregående album, Ghosteen (2019) og Skeleton Tree (2016), som begge oste av tristhet etter tapet av sønnen Arthur i 2015.
Tittelsporet «Carnage» er kanskje den vakreste låta du kommer til å høre i år!
Åpningssporet «Hand of God» har en gjennomgående melankolsk nerve, samtidig som det er platas mest «uptempo» låt. Tidvis minner dette en hel del om noe PJ Harvey også kunne gitt ut. Lyrisk tar den opp de eksistensielle temaene fra de foregående platene. «Old Time» fortsetter litt i samme gate, men oppleves litt mer anonym. Dog er det mange spennende detaljer i musikken som åpenbarer seg her etter flere gjennomlyttinger.
Tittelsporet «Carnage» er etter min mening platas sterkeste spor. Kanskje er det sågar den vakreste låta du kommer til å høre i år! En litt monoton bass som durer gjennom låta, med en fjærlett melodi trillende over i kombinasjon med Caves desperate vokal og stemningsfull koring, gjør dette til Nick Cave på sitt beste, der refrenget håpefullt lyder «And it’s only love / With a little bit of rain / And I hope to see you again».
Politisk innslag
«White Elephant» er platas politiske alibi. Her er det Black Lives Matter som tas opp. Cave har tidligere uttalt at han ikke skriver protestsanger, fordi musikken hans ikke har som formål å redde verden, men å redde verdens sjel. Vinklingen i denne låta heller derfor for mot å kritisere cancel culture og riving av statuer som er en del av vår historie, i kjølvannet av drapet på George Floyd, noe Cave kommenterte i et brev på forumet The Red Hand Files i fjor. Låta har et suggererende driv, med en messende Cave som snakkesynger over. Den bygger seg sakte opp i løpet av sine seks minutter og kulminerer nærmest i et hallelujah-kor. «White Elephant» er dedisert til den britiske skulptøren og maleren Thomas Houseago, som var en inspirasjon for Cave mens han skrev tekster til Carnage.
Det er mange spennende detaljer i musikken som åpenbarer seg etter flere gjennomlyttinger.
Den pianodrevne «Albuquerque» er et annet høydepunkt på plata, med sin vakre melodi og korsang. Teksten er et stille sukk over pandemien, med linjer som «And we won’t get to anywhere, darling / Anytime this year / And we won’t get to anywhere, baby / Unless I dream you there».
«Lavender Fields» byr på en sakral stemning med orgel og kor, mens «Shattered Ground» har en gjennomgående og vakker synthmelodi og i kontrast til de nokså mørke tekstlinjene. «She is waving goodbye / The moon is a girl with the sun in her eyes», messer Cave på sørgmodig vis.
Brakkesyke
Plata rundes av med nok et høydepunkt. «Balcony Man» er helt nedstrippet, men likevel veldig melodiøs. Her formidler Cave surrealistiske tekstlinjer som «I am the balcony man, I’m Fred Astaire / You think you have a plan until I hit the stairs / I’m two hundred pound bag of blood and bone / Leaking on your favourite chair / I put on my lap dancing shoes / In the morning sun».
Mot tampen toppes refrenget, som optimistisk lyder «This morning is amazing and so are you», med stemningsfull koring. Caves aller siste ord på plata er «And what doesn’t kill you just makes you crazier», og det er lett å tenke at denne låta er et resultat av karanteneliv og brakkesyke.
Som sine forgjengere er kanskje ikke Carnage for alle. I hvert fall trenger den noen spillinger før du får den ordentlig under huden. Til gjengjeld sitter den godt når du først får taket på den, og den oppleves mer tilgjengelig enn for eksempel Ghosteen.
Nick Cave & The Bad Seeds skulle spilt konsert i Oslo Spektrum i mai i fjor, men konserten ble utsatt et år. Nå er konserten nok en gang utsatt, men vi får håpe det ikke er altfor lenge til det er mulig å høre hans nye materiale live fra en scene her til lands.
Carnage er allerede tilgjengelig digitalt, men slippes ikke i fysisk format før 28. mai.
Av Marianne Lauritzen
Sporliste
1. Hand of God
2. Old Time
3. Carnage
4. White Elephant
5. Albuquerque
6. Lavender Fields
7. Shattered Ground
8. Balcony Man