Sjøsetter siste del av en trilogi

Det er hele 23 år siden svenske Evergrey ga ut sitt debutalbum. Nå er de tilbake med sitt ellevte studioalbum, og beviser med det at de bare blir bedre og bedre med årene.

Forventningene er skyhøye hos undertegnede hver gang Evergrey varsler nytt materiale. Spesielt med to innertiere av noen forgjengere. Både i 2014 og 2016 toppet de lista mi over årets beste skiver, med henholdsvis “Hymns For The Broken” og “The Storm Within”. Klarer de hat-trick i år mon tro? Ja, det er slettes ikke umulig, selv om det fortsatt er noe tidlig på året å uttale seg om det.

Maritim progmetall
“The Atlantic” er et konseptalbum, og som både coveret (utformet av den greske designeren Giannis Nakos) og tittelen antyder er temaet maritimt. Vi blir tatt med på en metaforisk reise til sjøs, hvor alle tekstene på finurlig vis er pakket inn i symbolikk som har med havet å gjøre. I tillegg er dette tredje del av en trilogi som handler om livets opplevelser og erfaringer, som ble startet med “Hymns For The Broken” i 2014.

“‘The Atlantic’ handler om relasjoner, skjønnhet og mørke, om lykke og sorg, om kjærlighet, hat, fortvilelse, glede og alt knyttet til det. Livet er som en reise over havet, på vei til fjerne kyster”, forklarer Tom Englund i en pressemelding. “Dette er sannsynligvis vår mest komplekse og progressive utgivelse så langt, men den inneholder også alle elementene som våre fans elsker.”

Skiva sparkes i gang med “A Silent Arc”. Dette er en kompleks låt på nesten åtte minutter, som viser at de ikke kan ha hatt spesielt høye forhåpninger om å bli spilt på radio uansett, når nettopp denne ble valgt som første singel fra plata.

“Jeg elsker denne låta”, tilstår Englund. “Den er virkelig brutal, på Evergrey-vis, med gitarer du kan forvente av et band som Behemoth, men absolutt ikke fra oss. Vi har aldri hørtes så mørke eller rå ut før.”

Vektløse kontraster
“Weightless” ble sluppet som singel nummer to. Dette er en låt som fanger oppmerksomheten din fra første tone med en intens intro, og det er kanskje det sporet som minner meg mest om materialet på “The Storm Within”. Låta inneholder flere vakre pianopartier, som ligger som en myk melodi over den heftige rytmeseksjonen, bestående av Jonas Ekdahl (trommer) og Johan Niemann (bass), og skaper med det en spennende kontrast. Denne kontrasten er bærende gjennom hele plata, som jeg synes har hakket mer fokus på melodiøst pianospill enn tidligere. Det virker generelt som om keyboardist Rikard Zander har fått mer spillerom på denne plata.

Ved første ørekast kan “All I Have” oppleves som “den obligatoriske semiballaden”, grunnet et noe repetitivt refreng. Men et dypdykk ned i materien her avdekker en dynamisk kanonlåt. Den er både seig, tung og mørk, samtidig som de lette pianotonene og et irriterende catchy refreng nesten lurer deg til å tro at det er en gladlåt. Men det absolutte høydepunktet i denne låta er den over minuttet lange gitarsoloen signert Henrik Danhage.

Fra venstre: Rikard Zander (keyboard), Johan Niemann (bass), Tom S. Englund (vokal, gitar), Henrik Danhage (gitar), Jonas Ekdahl (trommer). Foto: Patric Ullaeus.

“A Secret Atlantis” byr på pre-chorus med en tøff vokal som skiller seg litt fra de øvrige låtene. Noe som gjør at denne låta stikker seg mer og mer frem i takt med antall lyttinger. Når det er sagt så er vokalen til Tom Englund like eminent som alltid på denne skiva, og han formidler med innlevelse og troverdighet. Både vokalen og musikken til Evergrey er såpass særegen at man aldri er i tvil om hvilket band man hører på. De har sitt eget sound.

Jeg er vanligvis ikke så stor fan av instrumentale avbrekk midtveis i et album, men “The Tidal” er unntaket som bekrefter regelen. En ett minutts stemningsfull keyboard-seanse hvor Rikard Zander får briljere alene.

“End Of Silence” er et av albumets mest harmoniske innslag, hvilket dekker over noe av det ellers så mørke temaet som er en gjenganger i alle låtene. Som her, hvor Englund synger “Long distance calls from my soul were never answered, When the darkest horizon once gave way for the sun, It gave me the courage to end the silence”.

“Currents” er tredje singel fra “The Atlantic”. En klassisk Evergrey-låt med fete gitarriff, samt et keyboard som tar mye av oppmerksomheten. “Wished the tidal waves would die, So that I could defend whys, That rescued me from drowning in our lies”, er bare ett eksempel på hvordan temaet gjennomføres i tekstene på dette albumet.

“The Atlantic” er et særs gjennomført album på alle måter, kanskje deres mest helstøpte.

“Departure” er platas roligste spor. Her kommer stemmen til Englund til sin fulle rett, akkompagnert av en fremtredende pianomelodi og et akustisk gitarparti. Låta slutter sågar med bølgeskvulp. Denne glir rett over i “The Beacon” som åpner med de samme bølgeskvulpene, samt måkeskrik og radiosignaler. Denne låta stakk seg tidlig ut som en av mine favoritter på denne skiva. En fantastisk låt.

Albumet rundes av med “The Ocean”, som oppsummerer hele skiva på en bra måte, både musikalsk og lyrisk, der Englund gjentatte ganger synger “I’ve cried this ocean, and the tears that I wept shadows the apparent horizon”.

Jeg må innrømme at jeg etter første gjennomlytting var litt rask på avtrekkeren og tenkte at denne skiva ikke ville klare å utkonkurrere hverken “Hymns For The Broken” eller “The Storm Within”, men etter to måneders hissig platesnurring må jeg arrestere meg selv når jeg innser at albumet stadig fortsetter å vokse på meg. Skiva er svært detaljrik, og akkurat som en god vin blir den bare bedre og bedre når den får modnes litt, og i dette tilfellet, etter hvert som alle lagene i musikken avdekkes. De har lagt lista høyt for seg selv med sine siste utgivelser, og kanskje er det derfor jeg brukte litt lenger tid på å absorbere denne plata – rett og slett fordi det låter akkurat så bra som man forventer og har blitt vant til fra denne gjengen.

Helstøpt produksjon
Det gode lydbildet på plata må også krediteres. “The Atlantic” er produsert av Tom Englund og Jonas Ekdahl selv, noe de mestrer til fingerspissene. Dette låter superb. “The Atlantic” er et særs gjennomført album på alle måter, kanskje deres mest helstøpte. Her virker alt gjennomtenkt til hver minste detalj, og ingenting overlatt til tilfeldighetene.

Både Jonas Ekdahl og Henrik Danhage tok en pause fra bandet i 2010, og det kan umulig være feil å si at da de begge kom tilbake i 2014 var det en vitamininnsprøyting for bandet. Jeg tenker det er helt på sin plass å snakke om Evergrey før og etter “Hymns For The Broken”. Men hvis denne trenden nå er avsluttet med del tre av en trilogi, blir det spennende å se hvor ferden går videre til neste plate. Uansett tviler jeg ikke på at det kommer til å bli bra.

Jeg tar meg stadig i å undres over hvorfor dette bandet ikke har blitt større. De ser ut til å ha gått under radaren til de fleste her på berget, noe som fører til at Norge som oftest ikke blir inkludert på turnélista. Heller ikke denne gangen, ser det ut som foreløpig i hvert fall. Faktisk har jeg vært nødt til å booke Evergrey to ganger selv bare for å få dem til Norge. Det er jaggu på tide at nordmenn kjenner sin besøkelsestid. Eller i det minste sjekker ut musikken. Er du en av dem som ennå ikke har fått opp øynene for dette bandet, kan du mer enn gjerne starte med “The Atlantic”.

Av Marianne Lauritzen

Sporliste
1. A Silent Arc
2. Weightless
3. All I Have
4. A Secret Atlantis
5. The Tidal
6. End Of Silence
7. Currents
8. Departure
9. The Beacon
10. This Ocean