Fortryllende fra de portugisiske veteranene
Moonspell har siden 1996 servert glitrende mørk metal, og katalogen deres er full av dystert gull. Med Hermitage åpnes et nytt flott kapittel i bandets karriere.
For de som har fulgt Moonspell fra tidligere vil det neppe komme som en overraskelse at disse folka ikke er redde for å la ulike musikalske inspirasjoner komme til syne, og utviklingen fra forrige album 1755 (2017) er nokså tydelig. Denne gangen er det sterkt symfoniske uttrykket byttet ut med en mer standardisert metalformel. Fortsatt dramatisk og melankolsk, men ikke like overlesset på et vis. Jeg er nok større fan av Hermitage enn 1755.
Platas første singel «Common Prayers» må trekkes frem som en personlig favoritt, der de på dynamisk vis serverer en «slow burner» som topper seg med to aldeles smakfulle gitarsoloer. Akkurat dette med episke gitarsoloer er noe portugiserne virkelig har taket på! All heder til Ricardo Amorim for sitt utsøkte spill.
Earcandy
Sjefen sjøl Fernando Ribeiro synger med pondus og selvsikkerhet på sin sjarmerende «portungelsk». Hva kan jeg si? Det gir bandet en herlig egenart. Det er vesentlig mindre growling her enn på tidligere utgivelser. Det faller definitivt bedre i smak her, selv om jeg vet at mange av bandets fans nærmest befinner seg i sjokktilstand over nevnte valg av sanguttrykk. Opeth har gjort et liknende valg… det også med stort hell.
Spesielt de cleane og halvvrengte gitarene er det reneste earcandy!
Lydmessig kan man ikke sette fingeren på noen verdens ting her. Produksjon og mix er selvsagt på stell, og vel så det. Spesielt de cleane og halvvrengte gitarene er det reneste earcandy! Og det kan vel også nevnes at det henger en slags Pink Floyd-skygge og lurer over hele utgivelsen. Som for eksempel i den mystiske og lavmælte «Without Rule». Et lite øyeblikk der forventer du nærmest å høre «… the lunatic is on the grass…» Slike tip of the hat til ulike inspirasjoner hever min opplevelse, men jeg er imidlertid meget klar over at slikt kan irritere andre noe aldeles vanvittig.
Gjennomarbeidet
Hvis jeg skal påpeke én ting som jeg opplever at trekker opplevelsen litt ned, så er det at enkeltlåtene ikke skiller seg veldig fra hverandre. Samme toneart og tempo i 50 minutter kan nok oppleves litt som at det hele går i hverandre, men pytt pytt… ikke la det hindre deg i å gi denne en sjanse.
Albumets siste kutt «City Quitter» etterlater seg en dystopisk følelse der pianoet maner frem visjoner av ruiner og ødeleggelse. Et flott og verdig punktum på et gjennomarbeidet og solid album.
Som en artig kuriositet har de også slengt på en Candlemass-cover på slutten, og det låter slettes ikke verst om sant skal sies.
Av Henrik Haugsnes Kaupang
Sporliste
1. The Greater Good
2. Common Prayers
3. All or Nothing
4. Hermitage
5. Entitlement
6. Solitarian
7. The Hermit Saints
8. Apophthegmata
9. Without Rule
10. City Quitter
Bonusspor:
11. Darkness in Paradise (Candlemass cover)
12. The Great Leap Forward
