På det jevne

Foo Fighters er aktuelle med sitt 10. studioalbum Medicine at Midnight – en gjennomsnittlig plate som mangler de store stadionlåtene.

Foo Fighters - Medicine at Midnight - BLEZTMedicine at Midnight er nyeste plate fra stadionrockerne Foo Fighters. En plate som har en markant annerledes stil enn hva vi kjenner dem for og som kommer i en periode hvor en pause var planlagt. Det føles ikke som noen pause trenges her.

Medicine at Midnight utforsker mer pop-rock-ruter enn før, med spennende rytmer og fengende sanger – men få sanger som blir husket. Med få unntak har Foo Fighters hatt solide singler, men ujevne album.

Mangler hitlåter

Ett problem med Medicine at Midnight er mangelen på singlene. Låter som åpneren “Making a Fire”, som har et funky riff i en rar taktart, singalong/nynne post-refreng og et antemisk refreng er solid, men når ikke tidligere satte standard.

“Shame Shame” og “Cloudbuster” er støle, lite dynamiske til tross for noen kule riff og et bra trommegroove på førstnevnte. Om “Making a Fire” leder oss inn i albumet er det veldig dumt å miste lytteren allerede på andre låt.

Alt i alt en god fornøyelse som ikke er uten sine mangler.

På deres forrige album Concrete and Gold (2017) var kremsangen “Run” et åpenbart høydepunkt på et ganske middelmådig album. Midt på Medicine at Midnight sin første spinn kan “Waiting on a War” se ut til å være det høydepunktet. Sangen starter med tekstlinjer som føles som om de blir tvunget til å rime og høres kule ut selv om det er lite dybde i dem. Akkordprogresjonen er litt stiv og rett fram, før den blir reddet av en smakfull modulasjon i pre-refrenget og ut refrenget. Låten blir også veldig dynamisk mot slutten.

Gjennomsnittlig solid 

Andre halvdel er mer jevn. “No Son of Mine” er kanskje den tyngste låten på platen med et hovedriff som en dansbar versjon av “Ace of Spades” (Motörhead) og et lekkert mellomspill før siste refreng. “Holding Poison” faller i samme trend som flere andre låter på albumet, at siste tredjedel er sterk, mens resten går rett i glemmeboken.

“Chasing Birds” står ut på en sær måte som en ekte soveballade. Det er veldig lite som skjer før det energiske avslutningssporet med “Love Dies Young”, som har riderytme og den mest “dur”-følende melodien Foo Fighters noen gang har skrevet.

Medicine at Midnight er et gjennomsnittlig solid album. De fleste låtene er ganske bra, men platen mangler minst én fremtidig stadionlåt. Låtene er pakket med kvalitet i en tredjedel av låtene, med svært god utførelse og dynamikk. Og produksjonen er det lite å si på. Alt i alt en god fornøyelse som ikke er uten sine mangler.

Av Mathias Bergfjord

Sporliste

1. Making a Fire
2. Shame Shame
3. Cloudspotter
4. Waiting on a War
5. Medicine at Midnight
6. No Son of Mine
7. Holding Poison
8. Chasing Birds
9. Love Dies Young