Bare tidvis helt sjef

Det er allerde fem år siden Bruce Springsteen ga ut albumet “High Hopes”, men nå er han aktuell med sitt tredje soloalbum, nedstrippet og helt fritt for E Street Band.

Av soloplater har Bruce Springsteen tidligere gitt ut “Nebraska” (1982) og “The Ghost Of Tom Joad” (1995), og “Western Stars” ligger nok nærmest disse, sjangermessig. Skjønt helt nedstrippet er dette faktisk ikke, da han har byttet ut E Street Band til fordel for orkesterarrangementer.

Jeg må innrømme at de siste utgivelsene til Springsteen ikke har gjort uslettelig inntrykk. Det har vært helt greie plater, uten de helt minneverdige låtene. Med “Western Stars” tar Springsteen oss med på en reise langs landeveien i USA, med musikk som er inspirert av 70-tallets popmusikk fra Sør-California, og artister som Glen Campbell og Burt Bacharach. Resultatet er 13 nye låter som alle er skrevet av Brucern selv.

“This record is a return to my solo recordings featuring character driven songs and sweeping, cinematic orchestral arrangements,” har Springsteen uttalt. “It’s a jewel box of a record.”

Albumet er produsert av Bruce Springsteen i samarbeid med Ron Aniello, som også spiller blant annet bass og keyboard på plata. Springsteens kone Patti Scialfa bidrar med vokal på fire av sporene, og de musikalske arrangementene inkluderer strykere, horn og pedal-steelgitarer – utført av mer enn 20 musikere. 

Humpete start
Allerede på åpningssporet “Hitch Hikin'” blir nok deler av den trofaste fansen skremt bort av de første banjotonene. Foretrekker du plater som “Born In The USA” er det mulig du har problemer med å svelge denne. Det er absolutt en fordel å like den roligere siden av Springsteen. “Hitch Hikin'” har potensiale, men jeg synes den blir litt for monoton til å utmerke seg.

En monoton rytme hører vi også i “Wayfarer”, som ellers byr på et hint av strykere, før låta kulminerer i fullt orkester. Ikke den helt beste starten på plata, når jeg uheldigvis synes de to kjedeligste låtene er satt til å åpne albumet.

Med “Tuscon Train” kommer det seg betraktelig. Dette er en av singlene som ble sluppet på forhånd, og den minner en hel del om tittelsporet fra “The Rising”. Det har allerede skjedd flere ganger at jeg har satt på skiva fra spor tre og utover.

Flere av låtene på albumet inneholder i overkant mye storband.

Men det er ikke før tittelsoret “Western Stars”, som spor fire, at det låter mer som jeg hadde håpet at hele plata skulle gjøre. Her kommer Springsteens formidlingsevne til sin fulle rett. Høydepunktet så langt på skiva. Det samme kan dessverre ikke sies om “Sleepy Joe’s Cafe”. Dette er en gladlåt med blåsere, som grenser til dansbandmusikk for meg. Flere av låtene på albumet inneholder i overkant mye storband, og dette er en av dem. Denne skippes lett over.

“Drive Fast (The Stuntman)” roer det hele ned et hakk igjen. Denne låta har en fin nerve og en mørk undertone. Det samme gjelder “Chasin’ Wild Horses”, som er en av platas roligste låter. Den kan minne om noe tidligere materiale fra The Boss, uten at jeg klarer å sette helt fingeren på noen konkret låt. Steelgitar og banjo gir låta et semi-country preg, og man kan få følelsen av å befinne seg på Route 66. Tidvis inneholder låta også full orkestrering, men det er subtilt gjort uten at det blir for mye storbandfølelse over det.

I “Sundown” er storband i høyeste grad tilstede. Låta starter veldig bra, med en finfin intro, men jeg sliter litt når refrenget kommer og Bruce presser stemmen og lefler med crooneren i ham. Det er ikke det vakreste jeg har hørt dessverre, og det er synd, for melodisk er dette en av de bedre låtene.

Den som venter på noe godt
Da er “Somewhere North Of Nashville” mer vellykket, med akustisk gitar, strykere og et tydelig piano. Dette er også platas korteste bidrag, på i underkant av to minutter. Nå er vi inne i den beste delen av albumet, og “Stones” som følger etter er platas nestbeste låt. Her er det strykere som gir låta et filmatisk uttrykk, og også her er orkestreringen heldigvis gjort med omhu. Refrenget “Those are only the lies you’ve told me” fester seg lett på hjernen, selv om det ikke akkurat er noen utpreget hitlåt. Sporet rundes av med en strykersolo.

“There Goes My Miracle” er nærmest et cheesy bevis på at Bruce Springsteen har blitt godt voksen. Her er det mer av crooner-tendensene vi hørte tidligere, noe jeg ikke helt klarer å bestemme meg for om jeg liker eller ikke ved denne låta. Melodien er fin, men her blir det litt for mye av det gode, hva gjelder orkester og storband.

Da første singel “Hello Sunshine” ble sluppet i april var min første reaksjon at det var en noe anonym låt. Det har jeg senere måttet bite i meg, for dette er en låt som virkelig vokser – faktisk helt opp til å bli albumets desidert sterkeste spor. En vakker ballade, med en gjennomgående country-nerve i seg. Her tar steelgitaren mer plass enn orkesteret, og samspillet mellom disse er særs harmonisk. Låta har også et driv og en rytme i seg som gjør at du nærmest føler du sitter på hesteryggen med vind i håret. Det kan virke som om albumcoveret er laget etter nettopp denne låta. Men det at “Hello Sunshine” ble valgt som første smakebit fra albumet ga et tydelig signal om hva slags type låter vi hadde i vente.

Albumet rundes av med den rolige “Moonlight Motel”. Og dette er sånn jeg foretrekker en nedstrippet Bruce – strippet for det meste annet enn gitarer og piano. Ja takk, mer av dette! Tenk om hele albumet hadde vært i samme gate som “Hello Sunshine”, “Stones”, “Moonlight Motel” og “Somewhere North Of Nashville” – da hadde dette vært innertier!

Jeg har så lyst til å elske denne plata, men får det liksom ikke helt til. Til det er den for variabel, med et par dødspor for mye, overdreven bruk av orkester og altfor lite gitarer. Men de låtene som er bra er til gjengjeld virkelig bra, og de kommer til å bli spilt mye.

Det ryktes at Bruce Springsteen og E Street Band for tiden jobber med et nytt album som skal gis ut neste år, med en påfølgende turné. Og vi sier vel ikke nei til en ny fire timers seanse i selskap med den gjengen, hvis de legger turen innom oss her på berget?

Av Marianne Lauritzen

Les også: Springsteen On Broadway

Sporliste
1. Hitch Hikin’
2. The Wayfarer
3. Tucson Train
4. Western Stars
5. Sleepy Joe’s Café​
6. Drive Fast (The Stuntman)
7. Chasin’ Wild Horses
8. Sundown
9. Somewhere North of Nashville
10. Stones
11. There Goes My Miracle
12. Hello Sunshine
13. Moonlight Motel