Onsdag 26. juni 2019

Menn (og kvinner) i arbeid på John Dee

Men At Work så ut til å ha en stor karriere foran seg for nesten 40 år siden. Imidlertid ble det med en stor hit (med en morsom video til), en noe mindre en, og tre album før indre stridigheter gjorde at de valgte å legge inn årene etter noen få år.

Fra tid til annen i nyere tid har sjefsarbeidskar Colin Hay trommet sammen nye lag av musikere og lagt ut på veiene under det gamle navnet, så også i år, og denne sommerkvelden gjestet de Oslos John Dee. Opprinnelig skulle denne konserten ha funnet sted på Rockefeller. Men skuffende billettsalg gjorde nok at man bestemte seg for å flytte den «down under».

Ikke engang John Dee var helt fullsatt. Et estimat er at det var mellom 300 og 350 personer der. Bandet gikk faktisk på før tida og startet med «Touching The Untouchables» fra debutalbumet «Business As Usual». Hay og band var i godt humør. Resten av medlemmene så ut til å være halvparten så gammel som ham, og under bandpresentasjonen et stykke inn i konserten kom det fram at de fleste av dem var latinamerikanere. For øvrig burde Men At Work forandre navnet sitt da to av dagens medlemmer er kvinner, blant annet Greg Hams arvtager på keyboards, saksofon og fløyte.

«Jeg skulle gjerne ha sagt at det er flott å være tilbake, men jeg har dessverre aldri vært her før», vitset en glisende Hay. «Oslo virker som en fin by. Jeg har bare sett én gate ennå, men det var en kul gate». Colin Hay viste seg som en blid og jovial type. Det som imidlertid slo meg tidlig i konserten var hvor ubevegelig han er på scenen. Resten av bandet er vel ikke akkurat super-karismatiske heller. Hun som tok seg av det meste av bevegelsene på scenen var damen til venstre for Hay (til høyre sett fra publikum) på tamburin og kor. Hun var høyt og lavt under det meste av konserten, og sto dessuten for mye av publikumsoppiskingen.

Repertoaret var relativt likt fordelt mellom de to første LP-ene, og noen færre fra den tredje. I tillegg fikk vi som låt fire «The Longest Night», skrevet av avdøde Greg Ham, og framført som en hyllest til ham. En rørende minnetale fra Hay fikk vi og. Til å være et band med en og en halv hitlåt var det overraskende hvor mange melodier jeg kjente igjen, særlig fra andreskiva som jeg ikke har selv. Kanskje de ligger lagret i underbevisstheten etter at jeg hadde sommerjobb i en platebutikk noen år rundt midten av åttitallet?

Det var god kvalitet på musikerne Hay hadde hyret til dagens line-up av Men At Work. Gitarsoloene var mer eller mindre likt fordelt mellom sjefen og hans unge kollega. Mange ganger i løpet av konserten slo likhetene med The Police meg. Naturlig, kanskje, siden begge band spiller (eller spilte) en slags reggae-influert new wave-pop. Men At Work består riktignok av dobbelt så mange medlemmer, noe som gjør lydbildet en del fyldigere enn hos politimennene. Særlig bruken av blåseinstrumenter gjør at de skiller seg en del fra hverandre.

Det var høy stemning i salen. Det virket slett ikke som om publikum bare sto og ventet på «Down Under». Ofte fikk gitaristene og saksofonisten applaus etter sine soloer som på en jazzkonsert. Skal jeg absolutt pirke på noe må det være at vokalen hadde en tendens til å drukne litt i miksen her og der, men uten at det var noe stort problem.

«Who Can It Be Now» kom fem låter før slutt. «Down Under» kom nest sist. Den ville vært sist i det ordinære settet hvis det ikke hadde vært for at Hay bestemte at de ikke skulle gå av scenen før ekstranummeret siden det ikke var plass til dem alle backstage. Ekstranummer var «Be Good Johnny», en aldri så liten omskriving av dere-vet-hvilken låt.

Selv om jeg koste meg i løpet av de to timene konserten varte, er nok dette en kveld som går over i glemmeboka relativt fort. Skal man være dønn ærlig har vel Men At Work kun seks-åtte panglåter, men disse var posjonert gjennom hele konserten slik at transportetappene aldri ble plagsomt lange. Dessuten var det gode humøret til Hay og hans kvinnelige korist særdeles smittende og jeg tør si at alle som var der hadde en god konsertopplevelse.

Av Dag Rossing
Foto Terje Embla

previous arrow
next arrow
Slider