Det siste året har Bruce Springsteen gjort en lang rekke svært personlige intimkonserter på Broadway i New York. Nå kan du se det emosjonelle showet på Netflix.

Showet på Broadway er basert på Springsteens selvbiografi “Born To Run”. En velskrevet bok med et livlig språk, som han hadde skrevet på i syv år før den endelig ble utgitt i 2016. Og allerede året etter var det mulig å høre hovedpersonen selv fortelle deler av disse historiene på en scene i New York.

Den utsolgte rekken av forestillinger åpnet offisielt 12. oktober 2017, og spilleperioden ble utvidet hele tre ganger etter de planlagte første åtte ukene, og hadde sin siste spilledato 15. desember i år. Totalt 236 forestillinger ble avholdt på Walter Kerr Theatre, som ikke har flere enn 960 sitteplasser. En stor kontrast til de store arenaene Springsteen vanligvis spiller på. Dagen etter at siste sceneteppe ble trukket for er showet tilgjengelig for alle på Netflix. Og fredag 14. desember ble “Springsteen On Broadway” også gitt ut i albumformat både digitalt og på CD, og vinyl er i salg fra 25. januar.

I dette énmannsshowet deler Bruce Springsteen personlige historier fra sitt 69 år lange liv, ispedd akustiske versjoner av flere av hans mest kjente låter. Ikke bare kan han skrive og formidle gode sanger, eller skrive en hel bok i en lun og humoristisk penn, han evner også å formidle disse historiene like godt som den beste skuespiller eller standupkomiker. Men skuespill er disse monologene så visst ikke. En åpenhjertig Springsteen forteller sensitive egenopplevde historier som kommer rett fra hjertet. Helt naken og sårbar, uten The E Street Band å kunne dekke seg bak på scenen. For de glimrer fullstendig med sitt fravær. Med unntak av kona Patti Scialfa som er med på to duetter midtveis i settet.

“Springsteen On Broadway” ble også gitt ut i albumformat både digitalt og på CD 14. desember, mens vinylen slippes 25. januar.

Arbeidernes helt mangler arbeidserfaring
Springsteen åpner showet med å fortelle at han kommer fra en by hvor alt har et svakt skjær av svindel. Også han. Men at han er her i dag for å bevise at det fins et «oss». Han fyrer i gang gitaren og første låt ut er passende nok «Growin’ up» fra debutskiva fra 1973. Vi blir dratt med gjennom livet hans i kronologisk rekkefølge, og han har plukket ut sanger fra hele karrieren som passer inn under de ulike temaene. Utover i låta avbryter Bruce med følgene innrømmelse:

“Jeg har aldri hatt en ærlig jobb i hele mitt liv, aldri gjort tungt arbeid, aldri jobbet fra 9 til 17. Og har aldri jobbet fem dager i uka. Før akkurat nå. Jeg liker det ikke. Jeg har aldri vært inni en fabrikk, men det er det eneste jeg har skrevet om. Jeg har blitt absurd suksessrik på å skrive om noe jeg har null personlig erfaring med. Jeg diktet opp alt sammen. SÅ dyktig er jeg”, sier han humoristisk.

Videre forteller han at midt i det kjedelige livet med lekser og grønne bønner dukket rock’n’roll opp i livet hans som 7-åring. Han fikk omsider kjøpt seg en gitar og begynte på gitarkurs, men sluttet igjen etter to uker fordi det var for vanskelig. Hvorpå han leverte gitaren tilbake, og var fryktelig skuffet over seg selv. Låta fortsetter, og vi tenker det var jaggu bra han tok opp den tråden igjen.

“Alle har et elsk/hat-forhold til hjembyen sin, det er en del av det å vokse opp”, beretter Springsteen. “Jeg for eksempel, er ‘Mr. Born To Run’. Eller ‘Mr. Thunder Fucking Road’. New Jersey er en dødsfelle, jeg sa jeg aldri skulle komme tilbake. Nå bor jeg ti minutter fra hjembyen min. Men hvem ville vel kjøpt «Born To Come Back»?“, humrer han.

Springsteen setter seg ned ved pianoet og forteller hvordan det var å vokse opp i den særs religiøse byen Freehold. “Jeg vokste opp et steinkast fra både den katolske kirken, presteboligen, nonneklosteret og St. Rose Of Lima-gymnaset. Jeg vokste bokstavelig talt opp omringet av Gud”, forteller han. “My Hometown” blir deretter spilt på piano, etter å ha blitt introdusert med: “Når det regner i Freehold lukter det våt kaffegrut i hele byen fra Nescafe-fabrikken. Jeg liker ikke kaffe, men jeg elsker den lukta.”

At Bruce Springsteen hadde et noe anstrengt forhold til sin far i oppveksten er ingen hemmelighet. I showet forteller han åpent om dette, og om hvordan faren, når han ikke jobbet på fabrikken, ofte var å finne på sitt andre hjem; den lokale puben.

“For barn var barene i Freehold mystiske tilfluktssteder”, tilstår Springsteen. “Av og til sendte mamma meg inn for å hente ham. Det gjorde meg både glad og redd. Glad fordi mamma, selve loven, hadde gitt meg, et barn, tillatelse til å gå inn på bar. Redd fordi jeg entret min fars privilegerte, private og hellige sted. Han skulle ikke forstyrres når han var på bar. Alle visste det. Jeg sto der fortapt i bråket og sugde til meg den dunkle eimen av øl, sprit og after shave, som for en unge var lukten av voksenlivet. Lukten av manndom. Og gjennom all røyken i lokalet så faren min på meg som om han aldri hadde sett meg før.”

Den sterkeste fortellingen så langt i showet blir fulgt opp med «My Father’s House», på gitar og munnspill. Midt i låta tar han en pause for å fundere over hvordan vi etterligner den kjærligheten vi ikke fikk fra dem vi så opp til. “Da jeg var ung og lette etter en stemme som kunne forenes med min, synge mine sanger, fortelle mine historier, valgte jeg min fars stemme. For det var noe hellig ved den for meg. Faren min var min helt. Og min største fiende.”

Deretter sier Bruce med et smil at vi skal slippe å være på selvmordsjakt, fordi moren hans var den rake motsetning. Hun var munter og glad, og mente at alle hadde et godt hjerte. “Hun viste verden mer tillit enn den kanskje fortjener”, innrømmer Springsteen, og forteller at moren hans var den første som fikk ham til å oppdage hvor godt det føles å være stolt over noen man elsker, og som elsker deg tilbake. Moren var et arbeidsjern som elsket å danse, og som beviste at det fins en grunn til å åpne øynene hver dag. “Moren min har dans i blodet. Hun er 93 og har hatt Alzheimer i syv år, men behovet for å danse har hun ennå. Dansen er hinsides språk, og er kraftigere enn hukommelse”, fortsetter Springsteen fra pianokrakken, før han spiller «The Wish».

Skjønnheten i et blankt ark
“Thunder Road” innledes med en artig anekdote om hvordan han som 19-åring skulle forlate hjembyen Freehold sammen med bandet, men at de ble stoppet av politiet da de kjørte gjennom byen en siste gang i pickupen. Det var nemlig ikke lov å flytte etter solnedgang. “What the fuck? Hvem faen vet sånt? Vi stakk ikke akkurat av med Freeholds antikviteter”, utbryter Springsteen og får hele salen til å le. “Men de lot oss kjøre videre, glade for å bli kvitt byens hippier. Jeg hadde ingenting. Ingen penger, ingen familie og ingen realistisk fremtid. Men jeg var lykkelig. Jeg hadde alt. Som ung ligger livet foran deg som et blankt ark. Det er noe jeg savner ved det å bli eldre, jeg savner skjønnheten ved det blanke arket. Som utfordrer deg til å skrive.”

Springsteen bekjenner at han som 20-åring i Jersey Shore hadde god selvtillit, og syntes det var frustrerende at han ikke slo igjennom, når han selv mente han var minst like bra som dem han hørte på radioen. Han erkjente til slutt at det var fordi han bodde langt ute på landet. “Det fantes ikke noe almighty Jersey på den tiden. Det var jeg som oppfant det”, fleiper Springsteen. “Før meg var Jersey bare Jeserkistan. Ett av de «stan»-landene som ingen vet noe om. Og New York var en million kilometer unna Jersey Shore. Som barn kjente vi ingen som hadde vært i New York City. Og det var bare en time unna! Man kunne like gjerne sagt man skulle til månen. Dette var før både kabel-tv og internett, så hvem skulle dra til Jersey Shore for å oppdage den neste store stjernen i 1971?”

Videre forteller han hvordan han på grunn av en spillejobb krysset USA på tvers for første gang, uten lappen, og ble overveldet av landets størrelse og skjønnhet. Denne historien følges naturlig opp av «The Promised Land» på gitar.

Klassikeren “Born In The U.S.A.” blir introdusert med forestillingens lengste fortelling. Han forteller om venner han vokste opp med som døde i Vietnamkrigen. To av hans første musikalske inspirasjonskilder, Walter Cichon og Bart Haynes, døde i Vietnam.

“I 1982 skrev jeg min soldathistorie, en protestsang, en G.I.-blues. Versene er bare oppramsing av hendelser. Refrenget er en erklæring av hvor du ble født, og retten til alt blodet, forvirringen, stoltheten, skammen og nåden som følger med fødestedet. I 1969 ble Mad Dog, Little Vinnie og jeg innkalt til tjeneste på nøyaktig samme dag. Vi var sikre på at vi var på vei til det som ville bli vår begravelse. På innkallingskontoret gjorde vi alt vi kunne for å slippe unna, og vi kom oss unna. Når jeg drar til Washington og besøker graven til Walter og Bart, er jeg glad for at hverken Mad Dogs, Little Vinnies eller mitt navn står på den veggen. Av og til lurer jeg på hvem som tok plassen min. For noen gjorde det.”

Det er en tydelig berørt Bruce som snakker til oss på dette tidspunktet. Definitivt ett av showets sterkeste øyeblikk. En lang, sorgtung gitarintro innleder en akustisk versjon av denne monsterhiten, som for det meste blir fremført helt a cappella. En helt annen versjon enn vi er vant til, hvor teksten kommer til sin fulle rett.

Én pluss én blir tre
Bruce tar plass bak pianoet igjen og det er på tide å hylle The E Street Band. Og vi får noen filosofiske tanker rundt livet utenfor boksen og hva som skaper et bra band.

“Band er det som skjer når musikere fra de samme stedene, med de samme lidenskaper og påvirkninger, samler seg til en helhet som er større enn summen av delene. De er kanskje ikke de flinkeste musikerne, men det er ikke nødvendig. De må være de riktige folka, og når de spiller sammen er sjelene deres forbundet, og et naturlig brorskap manifesterer seg. I et ekte band snus matematikkens lover opp-ned. Én pluss én blir tre. At én pluss én blir to skjer hver dag, det er IKKE magisk. Det er A4-livet. Men når én pluss én blir tre da forandrer livet seg. Man ser alt med nye øyne. Det er ligningen for kjærlighet, og det er ligningen for kunst, og for rock’n’roll. Det er grunnen til at universet aldri kan forstås fullt ut. Og det er grunnen til at ekte rock’n’roll og ekte rockeband aldri vil dø”, proklamerer Springsteen.

“Å miste Clarence Clemons var som å miste regnet.”

«Tenth Avenue Freeze-Out» blir spilt, og underveis i låta får alle medlemmene av The E Street Band sin hyllest. Men aller mest tid blir viet saksofonist Clarence Clemons, som døde i 2011. “Han var elementær i livet mitt. Å miste ham var som å miste regnet”, uttrykker en preget Springsteen. “Hvis jeg var en mystiker, ville jeg trodd at vi hadde levd sammen før. I andre liv. Vi ses i neste liv, Big Man.”

Springsteens kone Patti Scialfa får også en egen hyllest, og blir introdusert med: “Hun er dronningen av mitt hjerte, hun er min flammende skjønnhet, min Jersey Girl, og en dyktig låtskriver med en av de nydeligste stemmene jeg har hørt.” Og inn kommer hun for å gjøre to duetter. Den første rundt pianoet. «Tougher Than The Rest» er for øvrig ikke noen tradisjonell duett, Patti bidrar med en andrestemme som ikke helt rettferdiggjør hva stemmen hennes egentlig er god for.

Under «Brilliant Disguise» spiller de begge gitar, og samspillet fungerer noe bedre enn på forrige låt. Denne sangen blir innledet med noen visdomsord fra Bruce om tillit, forhold, kjærlighet og udødelighet.

Forsonende farsfigur
Patti takker for seg, og forestillingens sterkeste øyeblikk finner sted da Bruce forteller om “gjenforeningen” med sin far. Han forteller hvordan faren plutselig sto på døra en dag rett før han selv skulle bli far, for å advare ham mot alle feilene han hadde begått som far, og at han ikke måtte begå dem med sine egne barn. “Han ba om en forfaderlig rolle i mitt liv etter å ha vært et spøkelse i veldig lang tid. Han ba meg skrive en ny slutt på forholdet vårt. Det var det største øyeblikket i livet som jeg fikk med min far. Det var alt jeg trengte”, forteller en åpenhjertig Bruce mens han tørker bort noen tårer og drar i gang «Long Time Comin’» på gitaren. Et rørende øyeblikk.

Bruce Springsteen under hans nyligste Oslo-besøk i Frognerparken i juli 2016. Foto: Arash Taheri.

Forestillingens musikalske høydepunkt er etter min mening “The Ghost Of Tom Joad”, som følger etter en liten appell mot statsledere som ikke er til det beste for landet, og som ikke dyrker ideen om et Amerika for alle. “The Ghost Of Tom Joad” glir rett over i “The Rising”, som ikke har en egen historie tilknyttet seg.

Men deretter følger en hel rekke eksistensielle spørsmål fra Springsteen. Han forteller hvordan han alltid har etterstrebet å kunne mest mulig om amerikansk historie, for å også kunne forstå seg selv, og for å kunne videreformidle historien til publikum. “Det var dette jeg valgte som min tjeneste. Jeg ville rocke sjelen deres!”, utbrøt Springsteen. “Dere har gitt meg et formål og en mening i livet, og enormt mye glede. Jeg håper jeg har gjort det for dere, og at jeg har vært en god følgesvenn. Husk at fremtiden ikke er skrevet ennå. Når det ser mørkt ut, gjør som min mor ville insistert på: Knyt på deg danseskoene og kom deg i arbeid!”

Derpå spiller han selvfølgelig «Dancing In The Dark». Til stående ovasjoner. Tett etterfulgt av «Land Of Hopes And Dreams», mens publikum fortsatt blir stående.

“Please be seated”, må han befale før han begynner på sin siste fortelling for kvelden. Den handler om tiden mens han skrev på boka si, hvor han reiste tilbake til nabolaget hvor han vokste opp. “Jeg aner ikke hva jeg var på jakt etter, men gatene var tomme og stedet så ut som om det hadde vært avstengt siden 1955. Vi lever blant spøkelser som prøver å nå oss, fra skyggeverdenen. Min døde far er med meg hver dag. Jeg savner ham, og hvis jeg kunne fått ett ønske oppfylt, så hadde jeg ønsket at han kunne se dette. Selv om mange av mine er borte, så lever sjelene deres videre. Sjelen er hardnakket. Den forsvinner ikke så lett. Sjeler forblir. I sangene vi synger. Det er derfor vi synger. For det er alt vi har når dagen er omme. Hverandre.”

Og med det setter Springsteen punktum for historiefortellingen med den opplagte «Born To Run» som siste nummer. Han avslutter med å tromme på gitaren, som hjerteslag. Til enda mer stående applaus.

Etter å ha tilbragt 2,5 timer i selskap med Bruce Springsteen, som i løpet av denne forestillingen virkelig byr på seg selv og får deg til å både le og gråte, er det eneste man angrer på at man aldri dro til New York for å se showet live.

Av Marianne Lauritzen
Foto Netflix & Arash Taheri

Settliste
1. Growin’ Up
2. My Hometown
3. My Father’s House
4. The Wish
5. Thunder Road
6. The Promised Land
7. Born in the U.S.A.
8. Tenth Avenue Freeze-Out
9. Tougher Than The Rest
10. Brilliant Disguise
11. Long Time Comin’
12. The Ghost of Tom Joad
13. The Rising
14. Dancing in the Dark
15. Land of Hope and Dreams
16. Born to Run