Gledelig comeback

Zeromancer slipper omsider sitt syvende album Orchestra of Knives, etter åtte års fravær. Men den som venter på noe godt venter som kjent ikke forgjeves.

Zeromancer - Orchestra of Knives - BLEZT - Plateanmeldelse.Det er over åtte år siden industrirockerne i Zeromancer ga ut sitt forrige album Bye Bye Borderline (2013). Siden flere av bandmedlemmene også spiller i Seigmen, har Zeromancer naturlig nok blitt satt litt på vent i forbindelse med comebacket til Seigmen i 2015. I tillegg har bassist og låtskriver Kim Ljung sitt eget bandprosjekt Ljungblut, som også har rukket å gi ut to nye plater siden forrige Zeromancer-utgivelse. Men nå er endelig bandets syvende opus klart.

Introen til “Testimonial” får deg umiddelbart til å glede deg til Zeromancer igjen inntar en mørk konsertsal. “You brought us a canvas, and it’s still blank / I’ll paint you black to get you back”, synger vokalist Alex Møklebust i denne åpningslåta, som lyder som vi er vant til – mørkt, tungt og melodiøst – og minner om bandets “glansdager”, da de i 2000 blåste meg i bakken med debutplata Clone Your Lover (når kommer denne på vinyl, gutter?), og fulgte opp med Eurotrash i 2002.

Ny besetning

“Damned le Monde” ble sluppet som første singel tidligere i år, og følger opp trenden fra åpningssporet. Dette er en låt som garantert inviterer til allsang på neste konsert med et av landets aller beste liveband.

Siden forrige plate er det gjort en endring i bandbesetningen. Gitarist Dan Heide spilte sin siste konsert med Zeromancer på Parkteatret høsten 2018, og har nå blitt erstattet av Per Olav Wiik. Han har også bidratt på låtskriversiden på låta “Damned le Monde”, mens resten av sporene er signert tospannet Ljung og Møklebust. 

Zeromancer - BLEZT
Zeromancer består nå av Noralf Ronthi (trommer), Kim Ljung (bass), Alex Møklebust (vokal), Per Olav Wiik (gitar) og Lorry Kristiansen (keyboard). Foto: Tom Lund.

“Transparency” har et suggererende komp og noe deilig 80-talls over seg. Her er det elementer som minner om for eksempel Depeche Mode, i tillegg til at den har et veldig catchy refreng og en ekstra sensitiv vokal. Det samme gjelder “Mourners”, som er albumets vakreste spor. Her beveger de seg fra industrirock til synthpop, og denne kunne nesten like gjerne vært gitt ut av Ljungblut. I tillegg har den et særs forførende refreng, som er umulig å ikke drømme seg bort med. Definitivt høstens soundtrack!

Den semimonotone “Birthday” bygger seg opp til noe som minner om gammel Zeromancer. “Terminal Love” er både lystig og melankolsk på en gang, i tillegg til at den innehar skivas største hook – dette refrenget skal godt gjøres å ikke synge med på!

Dagens Zeromancer låter ikke like aggressivt.

Helhetlig album

“Worth Less Than Deutsche Marks to Me” er en bekreftelse på at Zeromancer fortsatt er vesentlig større i Tyskland enn de er her hjemme, og er dette albumets sedvanlige frieri til den tyske fansen. 

Tittelsporet “Orchestra of Knives” er blant de roligste på plata, og fungerer som en god oppladning til “Stand on Ceremony”. Sistnevnte åpner nærmest i The Cure-landskap og ender opp som platas tyngste bidrag. Med fet beat og digg bass sender den tankene like mye til eldre materiale, så vel som til Seigmen. Dette er en låt som vokser i takt med at man stadig oppdager nye detaljer i lydbildet.

Denne stemningen videreføres i avslutningsnummeret “San Zero”, som ypperlig oppsummerer et solid album, fra et band som så visst fortsatt har mye på hjertet.

Her er det flust av låter jeg gleder meg til å oppleve live på en svett klubbscene, forhåpentligvis i nærmeste fremtid.

Det er lett å tenke at fallhøyden er stor etter åtte år, men i stedet har de brukt tiden godt og leverer bedre enn på lenge. Med Orchestra of Knives har Zeromancer levert en comebackplate som er en god del sterkere enn sin forgjenger, kanskje er det også deres mest helhetlige album siden første halvdel av forrige tiår.

Det etterlatte inntrykk er at grensene mellom Kim Ljungs tre band gradvis viskes mer og mer ut, det er mye som nærmer seg hverandre. Med det til følge at dagens Zeromancer ikke låter like aggressivt som back in the day, men vi som har fulgt dem i over 20 år har også blitt eldre, så det er helt greit. Her er det flust av låter jeg gleder meg til å oppleve live på en svett klubbscene, forhåpentligvis i nærmeste fremtid.

Av Marianne Lauritzen

Sporliste

1. Testimonial
2. Damned le Monde
3. Transparency
4. Mourners
5. Birthday
6. Terminal love
7. Worth Less Than Deutsche Marks to Me
8. Orchestra of Knives
9. Stand on Ceremony
10. San Zero