Beveger seg utenfor blåmerket løype
Leprous slipper sitt sjuende album Aphelion, hvor tendensen fra forrige utgivelse videreføres.
Leprous kom på banen på det sene 2000-tall og markerte seg tidlig som et innflytelsesrikt band i skjæringspunktet mellom progrock og metall. De fleste av originalmedlemmene hadde vært med i ex-Emperor nestor Ihsahns backingband. Det var sikkert en nyttig erfaring å ta med seg. De skulle imidlertid gå videre til større ting. Leprous beveger seg utenfor blåmerket løype.
For nedover på kontinentet er nemlig Leprous velkjente innen sin nisje nå. Det er flere år siden jeg selv så dem bli tiljublet av et mannsterkt publikum på en festival i Barcelona. Men det sies jo at det er vanskelig å bli profet i eget land. Leprous spiller for mye av det samme publikumet som Opeth og Tool. Mange nordmenn har nok ikke ennå tatt inn over seg at i deler av verden settes Leprous like stor pris på som disse.
Og nå er de aktuelle med sitt sjuende album Aphelion. Vi som har hørt på Leprous i noen år er jo vant til deres massive og intense lydbilde, men allerede på forrige album Pitfalls viste de seg fra en mildere og mindre intens side, i hvert fall på overflaten. Denne tendensen videreføres på Aphelion, sikkert til glede for enkelte og ergrelse for andre. Men til tross for at lydveggen fra noen år tilbake er mindre påfallende, er det ikke easy listening vi snakker om.
Inspirert av synthpopband
Aphelion åpner relativt melankolsk med den noe Zeppelinske (tenk «No Quarter») «Running Low». Atmosfærisk så det holder, men allerede på låt to, «Out of Here» er vi over i mer poppete takter. Jeg vil ikke si direkte lystig, men er det noen som vet om Erling Solberg & co. er fans av band som Soft Cell og Tears For Fears? Denne skrivende person får i hvert fall assosiasjoner til slike grupper.
Leprous har beveget seg bort fra metallen i løpet av de siste to-tre åra. I dag er det mye synthpop å spore i musikken deres.
Kanskje en liten presentasjon av bandet er på sin plass? Det er vel kun Solberg (vokal, synth) og gitarist Tor Oddmund Suhrke som har vært konstante siden Tall Poppy Syndrome (2009) som bandet regner som sin debut. Selv oppfatter jeg Aeolia fra 2006 som debuten, kanskje fordi jeg selv har den på en relativt profesjonelt utseende CD, men bandet anser visst den som en demo. Resten av besetningen har variert en del, men har vel vært nokså stabil siden deres tredje siste album Malina (2017). Den eminente trommisen Baard Kolstad (også i Rendezvous Point) er et funn!
Nuvel. Nå er det Aphelion det dreier seg om. «Silhouette» er låt tre, og jeg får visse Ultravox-vibber til tross for at Einar Solbergs vokalframførelse har lite til felles med Midge Ure (eller John Foxx for den saks skyld).
«All the Moments» har det mest rocka riffet på plata, men går over i et nokså svevende parti der Solbergs falsettaktige vokal kan bli en prøvelse for enkelte av oss.
Dramatisk og atmosfærisk
Synthpopen fortsetter på «Have You Ever?» og i denne anmelders ører blir Solbergs vokal fremdeles her noe anstrengende. Etter hvert beveger låta seg inn i et slags Steven Wilson-territorium. Fascinerende, men veldig ulikt Tall Poppy Syndrome eller Bilateral.
«The Silent Revelation» og «The Shadow Side» fortsetter tendensen med relativt lavmælt – likevel intens – musikk preget av Solbergs falsettvokal, men på sistnevnte får vi en løssluppen gitarsolo, og blir minnet på at det faktisk er to gitarister i dette bandet. Det er uklart om det er Suhrke eller gitarpartner Robin Ognedal som gjør denne soloen.
Jeg ser hvor dere er på vei, og applauderer at dere utforsker nye avenyer, men samtidig håper jeg at dere finner tilbake til blåmerket løype igjen etter hvert.
«On Hold» er en lang sak med cello og synthkomp. «Castaway Angels» er en del kortere, men like dramatisk og atmosfærisk som det meste av materialet på denne plata ellers. Denne låta inneholder en del trivelig gitararbeid, men jeg må si at jeg begynner å nå et metningspunkt når det gjelder vokalen på dette tidspunkt.
Tiende og siste låt, «Nightmare Disguise», er preget av celloen til canadiske Raphael Weinroth-Browne og her snakker vi muligens skivas flotteste låt. Variert i tempo og arrangement.
Bort fra metallen
En oppsummering: Leprous har beveget seg bort fra metallen i løpet av de siste to-tre åra. I dag er det mye synthpop å spore i musikken deres. Og det er mulig det er en vanesak, men jeg synes Erling Solbergs vokal blir mer anstrengende i disse forholdsvis spinkle arrangementene enn jeg opplevde den på «Bilateral» eller «Coal». Muligens fordi den dominerer mer her?
Men for all del: Leprous er et praktfullt band. Ankepunktet mitt på denne plata er at Solbergs vokalstil passet bedre til det mer massive kompet de hadde på tidligere plater. Her finner jeg det litt vel anstrengende. Aphelion kommer aldri til å bli en Leprous-favoritt av meg personlig, men er avgjort interessant i lys av at de er et band som stadig fornyer seg. Jeg får litt av de samme vibbene som jeg fikk av siste Airbag-skive A Day At The Beach: jeg ser hvor dere er på vei, og applauderer at dere utforsker nye avenyer, men samtidig håper jeg at dere finner tilbake til blåmerket løype igjen etter hvert.
Til tross for ankepunkter: denne anmelder kommer til å bruke penger på Aphelion.
Av Dag Rossing
Sporliste
1. Running Low
2. Out of Here
3. Silhouette
4. All the Moments
5. Have You Ever?
6. The Silent Revelation
7. The Shadow Side
8. On Hold
9. Castaway Angels
10. Nighttime Disguise
