Slash feat. Myles Kennedy & The Conspirators | 4

For langt mellom høydepunktene

Bandet med det lange navnet er ute med oppfølgeren til Living The Dream (2018). Albumet byr på mer av det vi er vant til fra denne gjengen, men det nyeste bidraget til katalogen har for få høydepunkter til å nå helt opp.

Den legendariske gitaristen fra selveste Guns N’ Roses, Saul Hudson alias Slash, begynner etter hvert å få en solid solokarriere. Nåværende konstellasjon, med vokalist Myles Kennedy (først og fremst kjent fra Alter Bridge) og backingbandet The Conspirators, er – som man kanskje kunne gjettet seg til – ute med sin fjerde fullengder. Det er klassisk hardrock disse gutta driver med, og sånn sett holder Slash seg i velkjent terreng, i både negativ og positiv forstand. Det er nemlig ikke spesielt mange overraskelser med denne utgivelsen.

Den største er vel at bandet har spilt inn albumet så å si live, med alle fem mann i studio, under countryprodusent Dave Cobb. Han har tidligere jobbet med tungvektere som Chris Stapleton, Jason Isbell og Colter Wall. Cobbs meritter bør vitne om at produksjonen er solid. Det er den for så vidt også, selv om den kanskje mangler litt fyldighet. Det henger trolig sammen med at artistene Cobb er mest vant til å jobbe med har et betydelig mindre lydbilde.

Intetsigende og kjedelig

Nok om produksjonen, la oss snakke om musikken. Førstesingel «The River Is Rising» får æren av å åpne ballet. Det er en solid låt med godt driv og et refreng som virkelig viser hva Myles Kennedy er god for. At den mannen har et enormt stemmespekter, er nærmest umulig å si imot. «Whatever Gets You By» og «C’est La Vie» fortsetter i det samme velkjente sporet. De tre første sporene fanger så absolutt oppmerksomheten min.

Selvsagt er det helt greit å ikke finne opp kruttet på nytt, men når man sitter med følelsen av at man har hørt store deler av plata før ødelegger det mye av lytteropplevelsen.

Men så flater skiva så til de grader ut. Låtene «The Path Less Followed» og «Actions Speak Louder Than Words» holder rett og slett ikke mål. Det blir alt for intetsigende og kjedelig. Teksten på «Actions Speak Louder Than Wordss» er vel heller ikke på Led Zeppelin-nivå, hør bare på dette:

«They say that actions speak much louder than words / So if you please just show a sign / Your true intentions well they better be pure / Please don’t waste my time»

Gjesp. Heldigvis er ikke redningen langt unna. «Spirit Love» er en hyggelig overraskelse og åpner med noen toner sendt rett fra Midtøsten. Riktig så groovy er den også. «Fill My World» som var andre singel ut, er derimot en ekstremt merkelig låt. Den åpner greit, riktignok med et riff som er mistenkelig likt en viss ihjelspilt GNR-sang, men derfra og ut viser den seg som platas bunnpunkt. På verset bruker Myles Kennedy stemmen sin på verst mulig måte, og i det du tror det skal ta av på refrenget, holder bandet i stedet igjen. Dermed blir det bare flatt og uforløst.

Midt på treet

Den noe humpete reisen fortsetter med «April Fool» og «Call Off the Dogs», to helt fine bidrag til hardrockens verden, før det hele avsluttes med powerballaden «Fall Back To Earth». Det å avslutte et album på ti låter med en ballade er et risikabelt trekk. Her synes jeg derimot det funker svært godt. Vokalist Kennedy utnytter stemmeprakten sin til det fulle, samtidig som Slash kanskje leverer sitt beste arbeid på hele albumet. Jeg tar meg i å lure på om det rett og slett er platas høydepunkt.

Sett under ett er dette et album helt midt på treet. Det er absolutt noe fine høydepunkt her, med «The River Is Rising», «Spirit Love» og «Fall Back To Earth» som de største, men det er dessverre for få fjelltopper og litt for mange daler. Selvsagt er det helt greit å ikke finne opp kruttet på nytt, men når man sitter med følelsen av at man har hørt store deler av plata før ødelegger det mye av lytteropplevelsen.

Bandet skal ha for at de holder seg til det de er gode på, men jeg synes både Apocalyptic Love (2012) og World On Fire (2014) er hakket hvassere. Så uansett hvor viktig jeg mener Slash har vært for rocken, så havner nok ikke 4 på noen toppliste ved slutten av året.

Av Knut Egil Aure Nilsen

Sporliste

1. The River Is Rising
2. Whatever Gets You By
3. C’est La Vie
4. The Path Less Followed
5. Actions Speak Louder Than Words
6. Spirit Love
7. Fill My World
8. April Fool
9. Call Off the Dogs
10. Fall Back to Earth