Torsdag 19. juli 2018

Axl Rose, Slash og Duff McKagan har ikke spilt sammen på norsk jord på 25 år. I 1993 gjestet de sist Valle Hovin og i år var endelig tiden inne for en ny opptreden i hovedstaden. De fleste trodde vel at Valle Hovin som konsertarena var historie etter AC/DCs konsert for tre år siden, men jaggu ble ikke portene på nytt åpnet for nok et storfint besøk.

Denne turneen til Guns N’ Roses heter «Not In This Lifetime», passende nok ettersom de færreste vel trodde at Axl Rose noensinne skulle være interessert i å gjenforenes med sine gamle bandkollegaer. De turnerte i Europa også i fjor sommer, men da glemte de å stikke innom oss her på bjerget, og de mest ivrige av den norske fansen måtte ta seg en tur til Stockholm eller København for å oppleve sine gamle helter. Da visste vi lite om at vi skulle få æren av en visitt året etter.

Foruten de tre originalmedlemmene består resten av bandet nå av Dizzy Reed (keyboard), Richard Fortus (rytmegitar), Frank Ferrer (trommer) og Melissa Reese (keyboard). Gjengen gikk hardt ut fra start og gunnet på med flere låter fra 1987-klassikeren «Appetite For Destruction», eksempelvis «It’s So Easy», «Mr. Brownstone» og «Welcome To The Jungle».

Mellomtittel
Guns hadde flere ess i ermet og vi ble servert den ene gamle schlageren etter den andre, som «Double Talkin’ Jive», «Rocket Queen» og «You Could Be Mine». De klarte overraskende nok også å hoste opp «Slither» fra Slash og Duffs Velvet Revolver-karriere, med Axl på vokal. På Misfits-coveren «Attitude» derimot, var det Duff som fikk håndtere mikrofonen.

At Axl Rose ikke alltid synger like vakkert lenger er vel en kjent sak, om han noen gang har gjort det, men det ble ekstra tydelig på de litt roligere låtene hvor han faktisk må synge, og ikke skrike. For eksempel «Better», fra deres «nyeste» utgivelse «Chinese Democracy» fra 2008. Her minnet han kraftig om den kråka jeg alltid har sammenlignet ham med. Det samme gjaldt «This I Love» fra samme nevnte skive. En fin låt, med en ikke alltid like fin prestasjon. Når det er sagt så tok det seg veldig opp utover kvelden, Axl trengte åpenbart en god stund på å varme opp stemmen, og 1/3 ut i settet ble «Civil War» et høydepunkt, med bedre vokal.

En real nostalgitrip med stor underholdningsverdi.

At Slash kan spille gitar er for lengst hevet over enhver tvil, og etter «Coma» fikk han briljere med en solo. En lang sådan. Faktisk litt i lengste laget, selv om det er selveste Slash vi snakker om ble det nokså langtekkelig. Men etter halvgått løp var det vel dags for Axl å få seg en lengre pause.

Ikke bare en dans på roser
Men herfra og ut kom alle de store låtene, iblandet coverlåter for omtrent annenhver låt, noe som bremset trøkket bittelitt. Trengte vi for eksempel en countrylåt midt mellom «Sweet Child O’ Mine» og «Don’t Cry»? Eller en instrumental versjon av Pink Floyds «Wish You Were Here» mellom «Used To Love Her» og «November Rain»? Sistnevnte ble igjen etterfulgt av Soundgardens «Black Hole Sun». Det er hyggelig at band ønsker å hedre avdøde helter, men akkurat «Black Hole Sun» skal visst alle spille for tiden.

«Nightrain» fikk æren av å runde av settet, før den obligatoriske kunstpausen. Og Guns hadde ikke tenkt å gi seg så tidlig nei, og kom tilbake for ytterligere fire låter. «Patience» var først ut, tett etterfulgt av «Madagascar» fra sisteskiva. Men jeg spør igjen, trengte vi egentlig en coverlåt blant ekstranumrene? Det var vel neppe The Who sin «The Seeker» publikum ventet på da de hylte etter mer. Punktum finale kom i form av den selvfølgelige sistelåta «Paradise City». Da var Axl merkbart sliten, og det var kanskje greit at det var over for denne gang.

De kunne med fordel droppet mange av coverlåtene, med unntak av «Live And Let Die» og «Knockin’ On Heaven’s Door» som de nærmest er programforpliktet til å spille, og heller konsentrert seg om et mer komprimert sett stappet med hits, som de jo har nok av. Tidvis ble det litt langt mellom godlåtene. Men blodfansen fikk virkelig valuta for pengene, og må vel være godt fornøyd med en spilletid på tre timer og 20 minutter. Resten av oss synes det ble litt i overkant. Men for all del, dette var jo en real nostalgitrip, så underholdningsverdien på Valle Hovin denne kvelden var likevel stor.

Det er mer enn man kan si om Valle Hovin som arena. At Vålerengas nye fotballstadion Intility Arena siden sist har vokst opp vegg i vegg, førte tydeligvis til et behov for visse endringer i logistikken. Men at man måtte brøyte seg vei over hele plassen, til motsatt side av der man kom inn, for å komme frem til toalettområdet var vel litt unødvendig? Og for ikke å snakke om de lange barkøene. Tidligere har det da vært noen barer på langsidene også, men nå var alt samlet i bakerste sving av stadionen. Ekstremt upraktisk. Men det verste av alt var likevel at lyden var nokså røten. Spesielt i starten av konserten.

Av Marianne Lauritzen
Foto Ulf Erik Engum

ANMELDELSE
Settliste
6
Utførelse
6
Underholdningsverdi
8
Forrige artikkelGene Simmons @ 013, Tilburg
Neste artikkelMamma Mia! Here We Go Again
guns-n-roses-valle-hovin-osloTorsdag 19. juli 2018 Axl Rose, Slash og Duff McKagan har ikke spilt sammen på norsk jord på 25 år. I 1993 gjestet de sist Valle Hovin og i år var endelig tiden inne for en ny opptreden i hovedstaden. De fleste trodde vel at...