Tirsdag 25. februar 2025
We’re not in Kansas, Toto
Amerikanske Toto må vel kunne karakteriseres som norgesvenner etter hvert, og nå har de avlagt oss en ny visitt. Denne gangen var det Stavanger og Oslo som ble besøkt, og i hovedstaden var Spektrum fylt til randen.
Av Dag Rossing
Foto Ketil Martinsen
Toto har jo rykte på seg som et såkalt «flinkis-band». Joda, gruppa har alltid bestått av særdeles dyktige musikere, nå for tiden med gitarist Steve Lukather som eneste originalmedlem, men de hadde neppe fylt arenaer av Oslo Spektrums størrelse om de ikke også hadde greid å komme opp med låter med bred appell.
Siden albumdebuten i 1978 har de utgitt 14 studioalbum – litt avhengig av hvordan man regner. Går du på Wikipedia, vil du se at albumet med tittelen Toto XIV er deres trettende LP. Men jeg gjetter at bandet regner med samlealbumet Past to Present 1977-1990 som også inneholder nye låter. Hvis ikke er det rett og slett noen i bandet som ikke kan regne.
Christopher Cross
Jeg tror vi skal forbigå oppvarmer Christopher Cross mer eller mindre i stillhet. Moren min sa nemlig alltid at hvis man ikke kan si noe positivt om noen, bør man heller holde kjeft (hun brukte muligens andre ord). Hvis jeg likevel skal la meg lokke til å si noe, så må det bli at dette ble i overkant sviskete for meg.
Dette oppvarmingssettet var litt som å forspise seg på loff med sirup til aftensmat, og ikke få sove på grunn av mageknip.
For de som ikke vet det, så er det Cross som står bak landeplagen «Best That You Can Do (Arthur’s Theme)» som det er min teori at Gud sendte til jorden da han slapp opp for gresshoppesvermer. Dette oppvarmingssettet var litt som å forspise seg på loff med sirup til aftensmat, og ikke få sove på grunn av mageknip.
Det beste jeg kan si om dem var at de – inklusive Christopher på gitar – var gode musikere. Bassisten virket som han hadde mer lyst til å spille frijazz. Jeg skjønner ham godt.
Ikke noe b-lag
Toto er for tiden på sin Dogz of Oz Tour, som de har vært på siden 2021. Den har jo sveipet innom Norge før, og Blezt anmeldte bandets utendørskonsert på Grünerløkka (en del av den første Vulkan Open Air) i 2022. Litt utskiftninger i besetningen har det imidlertid vært i løpet av disse årene, og årets line-up består foruten Luke og vokalist Joseph Williams av Jon Pierce (bass), Greg Phillinganes (piano, keyboards), Warren Ham (sax, fløyte etc.), Shannon Forrest (slagverk) og «the new kid» Dennis Atlas (keyboards). Sistnevnte bidro også med leadvokal her og der.
Ikke noe b-lag med andre ord, og med mulig unntak av 27-årige Atlas, har samtlige etter hvert en ganske omfattende CV. Undertegnedes første møte med Phillinganes var for eksempel i Eric Claptons band på en Kalvøyafestival mot slutten av åttitallet.
De aldrende guttene er dyktige nok til å få dette til å framstå spontant og improvisert!
Nuvel. Det var mimringen. Toto åpnet kvelden som de i sin tid åpnet sitt debutalbum, med instrumentalen «Child’s Anthem». «Carmen» fra 1985-albumet Isolation kom så før vi fikk den første av bandets virkelige hitlåter, «Rosanna». Og fyttikatta, hvilken herlig, leken versjon vi fikk av denne. Ja, jeg vet selvfølgelig at dette er nøye innøvd, og at ingenting er overlatt til tilfeldighetene, men de aldrende guttene (og 27-åringen) er dyktige nok til å få dette til å framstå spontant og improvisert!
Toto har vel strengt tatt kun tre hitlåter, i hvert fall hvis «hit» betyr en låt som har bevart sin popularitet gjennom flere årtier, og et stort flertall i publikum har et aktivt forhold til. De to øvrige skulle få lov til å avslutte kvelden.
Fra klineballader til funk
Men la oss ikke foregripe begivenhetene. Toto er jo mer enn et erkekommersielt popband, og har flere plater der de flørter både med hardere rock og mer jazz/fusion-influerte saker. En av undertegnedes favoritt-LP’er med bandet er Mindfields fra 1999, og jammen ble vi ikke tilgodesett med tittellåta fra denne! Nammenam!
«I Will Remember» og «Pamela» gled over i en keyboardsolo (piano, for å være eksakt) av Phillinganes. Flink kar; ingen som helst tvil om det. Soloen ble rundet av med en bit fra «Norwegian Wood». Godt å vite at gutta vet hvor de er! I Norge er det gjerne enten denne Beatles-låta eller «Dovregubbens Hall» (Grieg) vi får når disse konservatorie-utdannede bandene gjester Norge, men det får deg til å lure på om de har et slikt musikkstykke på lur for hvert eneste land de reiser til.
Toto er jo mer enn et erkekommersielt popband, og har flere plater der de flørter både med hardere rock og mer jazz/fusion-influerte saker.
«I Won’t Hold You Back» tok oss litt tilbake til et slags Christopher Cross-landskap. I hvert fall representerer den Toto på sitt mest sentimentale og «schmaltzy». Men bevares, Chicago har gjort en karriere av det der, og det er mulig å lage klineballader uten å miste enhver rest av «street-cred».
Uansett, etter «Angel Don’t Cry» – der Luke introduserte oss for unge Dennis, samt sin «soulbrother» Joseph Williams – spurte gitaristen om vi hadde lyst til å «get funky»! Det kunne vi jo bekrefte, og funky ble det i form av «Georgy Porgy» fra det snart 47 år gamle debutalbumet.
Lang trommesolo
«White Sister» fortsatte rockemomentumet, og Luke tok leadvokalen – for hverken første eller siste gang denne kvelden – i «I’ll Be Over You» som han dediserte til «all you Oslo-girls of all ages – you’re all beautiful to me!». Det er de selvfølgelig for oss alle, men jeg ville ikke bli overrasket om han sa noe tilsvarende til damene i andre byer Toto spiller i òg! Joseph Williams var mest opptatt av å filme publikum med mobilen sin under denne låta. I det minste fratar dette Toto retten over å klage over publikum som filmer, noe de heller ikke gjorde.
«I’ll Be Over You» gled over i en (nokså lang) trommesolo. Shannon Forrest kunne nok med fordel ha fattet seg litt mer i korthet – det er noe med trommesoli som gjør at de fleste i publikum som ikke er trommiser selv, har det med å kjede seg etter ca. halvannet minutt. Ian Paice i Deep Purple skjønte dette på et eller annet tidspunkt mellom Made in Japan (1972) og Purples gjenforeningsturné i 1985. Luke bemerket noe om «20-minute solo» da resten av bandet kom tilbake på scenen, men fullt så ille var det ikke. Amerikanere skal alltid overdrive, og uansett viser det at Forrest har guts. Det er tross alt en stol som har vært okkupert av selveste Jeff Porcaro (R.I.P.) han sitter i! En av de største i sitt fag!
Det er noe med trommesoli som gjør at de fleste i publikum som ikke er trommiser selv, har det med å kjede seg etter ca. halvannet minutt.
Og apropos Jeff – men en annen Jeff: Lukather hadde spent på seg en hvit (Fender) Stratocaster, og lurte på om vi kunne tenke oss hva som kom nå! At en gitarist av Lukes kaliber har mange gitarer, tror jeg ærlig talt ikke kommer som en overraskelse på noen av oss, men Steve kunne fortelle oss at denne hvite Strat’en hadde vært eid av Jeff Beck (dobbel-R.I.P.) og hadde siden dennes død vært spilt av storheter som Buddy Guy og Gary Moore (R.I.P. nok en gang). Han bedyret at han ikke innbilte seg at det å spille på dette instrumentet ville gjøre at han låt som Jeff Beck (hvem gjør vel det?), men hvilken «ENERGY» han fikk av å spille på den! Energi eller ikke, «Little Wing» av Jimi Hendrix ble nok et høydepunkt i konserten!
Crossover-appell
Det begynte å gå mot slutten og «Stop Loving You» ble avløst av bandintroduksjoner. Jeg har sjelden opplevd at disse har tatt lenger tid enn Lukes presentasjon av Greg Phillinganes, og jeg begynte å uroe meg for om det skulle ta fem minutter å introdusere hvert bandmedlem. Det gjorde det heldigvis ikke, men under presentasjonen av Joseph Williams spilte Luke en snutt av en låt fra en film Joseph hadde sunget tittellåta til. Deres kun moderat filminteresserte musikkanmelder måtte spørre sidekvinnen om hvilken film denne var fra, og svaret var «Løvenes Konge».
Og da gjenstod kun de to hitlåtene vi alle hadde ventet på. Keyboardintroen til «Hold the Line» forårsaket jubel som må ha vært målbar på Richter-skalaen og med «Africa» satte de et fullverdig punktum for en konsert jeg har vanskelig for å tro at noen gikk misfornøyde hjem fra. Litt rart, kanskje, at bandet ikke gikk av scenen og gjorde de to siste numrene som «ekstranumre», men hvorfor ikke? På en måte er det ærligere å gjøre det på denne måten. Band som spiller ekstranumre har det jo gjerne på programmet uansett, og gjør dem uten hensyn til om de blir klappet inn eller ikke.
Det er få band som klarer å favne ulike publikumsgrupper i samme grad som Toto.
Dette var en konsert som funket på flere nivåer, følte jeg, og grunnen til det er vel noe jeg har vært inne på tidligere i anmeldelsen: Totos musikk har en crossover-appell i den forstand at musikernerdene får sitt siden bandmedlemmene er så vanvittig gode på sine respektive instrumenter, samtidig som at den gode melodien alltid ligger i bånn slik at den delen av publikum som ikke bryr seg om de virtuose prestasjonene også får sitt.
Skal man absolutt trekke for noe, må det være at repertoaret kan bli litt forutsigbart. Men det er få band som klarer å favne ulike publikumsgrupper i samme grad som Toto, og her ligger vel mye av grunnen til at de igjen og igjen greier å fylle arenaer som Oslo Spektrum.
Les også: Toto @ Vulkan Open Air 2022
