Onsdag 26. februar 2025
In the H.E.A.T. of the night
Det svenske hardrockbandet H.E.A.T har vært en snarvisitt til sitt naboland. Sist de gjorde det ble det litt av en forestilling på Vulkan! Blezt var nysgjerrige på om de kunne gjenta bedriften i år på John Dee.
Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken
Jeg vet ikke hva det er med denne forstaden til Stockholm, Upplands Väsby, men etter å ha fostret Europe på åttitallet gjentar de jammen bedriften 25 år senere og skjenker verden H.E.A.T., et band veldig i samme ånd som Joey Tempests gutter. Sju album har det blitt siden debuten i 2008, og det åttende ligger snart klar hos din lokale kjøpmann. Eller din favoritt strømmetjeneste.
H.E.A.T har med seg et oppvarmingsband på denne turen òg, nemlig sine landsmenn i Electric Boys. Mulig det er denne anmelder som begynner å bli gammel, men jeg ser faktisk på sistnevnte som et større band enn H.E.A.T. De har i hvert fall vært med lenger, men dette er selvsagt ikke ensbetydende med å være større. De ga imidlertid ut plater på store plateselskaper i sin tid, men dette er vel, når sant skal sies, en mannsalder siden, så det er sikkert riktig at Electric Boys varmer opp for H.E.A.T., og ikke omvendt, i dag. Karrieren deres har vel vært temmelig on-and-off òg, og sist jeg så dem som headliner i Oslo var det på Olsen på Bryn. Det finnes større scener i hovedstaden.
Electric Boys
Conny Bloom og hans gjeng åpnet friskt med «Psychedelic Eyes» som også åpner Funk-o-Metal Carpet Ride, deres debutalbum fra 1990. Så kommer den passende titulerte «Groovus Maximus», tittellåta fra oppfølgeren som kom et par år senere. Jeg har alltid hatt sans for Electric Boys’ funky hardrock ispedd liberale doser psykedelia. Alle som liker Aerosmith burde ta en lytt på dette, selv om svenskene definitivt opererer i et vesentlig mer funky landskap enn gamlegutta fra Boston.
Jeg har alltid hatt sans for Electric Boys’ funky hardrock ispedd liberale doser psykedelia.
Den nye «I’ve Got a Feeling» var neste innslag på repertoaret før «Electrified» fra debuten overtok. Conny snakker av en eller annen grunn engelsk til publikum (gjorde han det på Olsen?). Dette framstår mildt sagt som unødvendig. Nordmenn flest skjønner svensk – med mulig unntak av skånsk, men Conny er fra Stockholm (skal ikke komme inn på hva Mikael Åkerfeldt i Opeth kaller den byen når han er i Norge). Kanskje han har problemer med å forstå norsk selv?
En snutt av «No Woman, No Cry» av Bob Marley fungerte som intro til «Mary in the Mystery World» fra Groovus Maximus, og en av bandets helt store låter. Etter den noe nyere «Angel in an Armoured Suit» begynte trommisen tydeligvis på feil låt. Conny gestikulerte til ham at han skulle avbryte og spilte «Smoke on the Water»-riffet før de kastet seg ut i «Domestic Blitz». Klassikeren «All Lips N’ Hips» avsluttet seansen. Electric Boys ser vi gjerne igjen, og da helst som headliner.
Liten scene
En introtape med «The Heat Is On» med Glenn Frey, fra «Beverly Hills Cop» indikerte at noe var på gang, og våre svenske venner innfant seg på scenen og flesket i vei med «Disaster», en ny låt som visstnok kommer til å være på deres kommende LP/CD som er ventet i april. Den noe eldre «Emergency» fulgte så med «Dangerous Ground» fra 2020-utgivelsen som av en eller annen grunn het H.E.A.T II hakk i hæl. Lyden var bra, bandet var i form og foreløpig var det lite å klage på for de 2-300 som hadde funnet veien til John Dee.
«We’re gonna depart for a really strange place, we’re going back to Hollywood,» erklærte vokalist Kenny Leckremo og fyrte dermed av startskuddet for låta «Hollywood». Med fare for å gjenta meg selv så begynner disse svenske vokalistene som snakker til et norsk publikum på engelsk å irritere meg litt. Det er helt unødvendig selv om man kanskje kan forsvare det litt med at engelsk tradisjonelt er «rockespråket». Kenny hadde for øvrig en lang monolog (på engelsk) om broderskapet mellom svensker og nordmenn, og om hvor velkomne de alltid følte seg når de kom til Norge. Her benyttet han til og med anledningen til å spørre om han skulle fortsette på svensk eller engelsk. «Svensk», svarte absolutt alle. Kenny fortsatte på engelsk.
Nuvel. Musikken er dog det viktigste på en konsert; og i hvert fall viktigere enn språket vokalisten konverserer i, og vi fikk på løpende bånd «Nationwide», «Harder to Breathe» og «Beg Beg Beg». H.E.A.T. er skamløst «åttitallske» på en måte som kan fortone seg som noe «harry» i dag (mener ikke her å støte noen lesere ved navn Harry). De av dere som så band som Bon Jovi eller Quiet Riot back-in-the-day har vel en idé om hva jeg snakker om.
Bandmedlemmene er veldig bevegelige hele tiden, men jeg fikk følelsen av at de følte seg litt hemmet på den relativt lille scenen på John Dee. Sånn sett virket de mer komfortable på Vulkan da de spilte der i 2022.
Egentlig er H.E.A.T. et band for de store scener!
Åttitalls-corny
Etter «Back to the Rhythm» fra deres hittil siste – drøyt to år gamle – baby, og den gamle godingen «Living on the Run» fikk vi nok en låt, «Bad Time for Love», fra den kommende skiva. Man kan trygt si at H.E.A.T. har funnet sin formel og holder seg til den. Den kan sikkert virke litt åttitalls-corny på mange i dag, men når det framføres så overbevisende og med så mye entusiasme, så er det vanskelig å kritisere våre svenske venner. Man vil jo ikke bli beskyldt hverken for surmuling eller for å være en snørrhoven hipster.
Åttitalls-corny kan man vel også si om trommesoloen som kom midt oppi dette her, krydret med masse lydeffekter på tape. Etter dette ble visst trommisen tørst, og resten av bandet fikk også lyst på øl (eller bärs, som de sa glisende, vel vitende om hva det betyr på norsk). En roadie kom på scenen og forsynte gutta med hver sin Norrlands Guld. Skål!
Det gikk mot slutten, men først skulle vi et kort besøk innom bandets barndom i form av låta «1000 Miles» før vi fikk den betraktelig ferskere «One by One». Rundet av gjorde de med «Tearing Down the Walls». Da en «outro»-tape i form av Night Rangers «Sister Christian» runget gjennom lokalet visste vi at det var ugjenkallelig slutt.
Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at hadde medlemmene i H.E.A.T. vært 20 år eldre og fått sin debut på åttitallet, hadde de vært store stjerner i dag. Eller kanskje litt falmede stjerner nå, som mange fra det tiåret? Uansett gjorde de sine ting bra. Jeg syns riktignok at de var enda et hakk bedre på Vulkan for tre år siden, men det har nok mest å gjøre med at de hadde mer plass å boltre seg på på en større scene. For egentlig er H.E.A.T. et band for de store scener!
Men det er kanskje vel optimistisk å håpe på Rockefeller neste gang?
Les også: H.e.a.t. @ Vulkan Arena 2022
