Mørkt, variert og tilgjengelig

I år er det 30 år siden Paradise Lost ga ut sin debutplate “Lost Paradise” (1990), og det markeres med deres 16. studioalbum som har fått navnet “Obsidian”.

Paradise Lost Obsidian BLEZTSelv med en karriere som strekker seg over tre tiår virker det ikke som de britiske pionerene innen death/doom og gotisk metall har mistet teften på å lage eminent mørk musikk. “Obsidian” følger fint opp de to siste utgivelsene “Medusa” (2017) og “The Plague Within” (2015). “Obsidian” er ikke et konseptalbum, men frontmann Nick Holmes har uttalt følgende om tekstene:

“There’s no grand theme. It’s just about how I feel at the time. If there is an idea or a concept behind it, it’s the idea that certain decisions can affect you and your life much further down the line, like the Butterfly Effect. I love that concept, that you might do something today that could affect something much later.”

Albumet åpner rolig med “Darker Thoughts”, med vokal, akustisk gitar og strykere, før låta endrer karakter etter et par minutter. En variert låt som bygger seg kraftig opp, og setter en bra standard for resten av skiva. Spesielt når den rundes av med gitarer à la Metallicas “Nothing Else Matters” og en heftig cello. Ett av høydepunktene på plata.

Låter som vokser

“Fall From Grace” var første singel som ble sluppet i forkant av albumet. Ved første høring må jeg innrømme at jeg følte den var litt anonym, men etter utallige lyttinger skjønner jeg ikke helt hva jeg tenkte, for denne har nå vokst seg til en favoritt på albumet. Grunnet en tidvis odd beat, en fin gitarmelodi og et tilgjengelig refreng som minner en hel del om Sisters of Mercy. Det samme kan egentlig sies om andresingelen “Ghosts”.

“Obsidian” kan appellere til fans fra alle bandets tidsepoker, siden de her kombinere de fleste ulike stilartene de har vært innom i sin karriere.

“The Devil Embraced” er ett av platas desiderte høydepunkt – en seig låt med et fengende refreng, hvor vokalist Nick Holmes på ypperlig vis skifter mellom clean vokal og growling. “Forsaken” åpner med et kor, som setter et åndelig preg på låta, mens refrenget igjen sender tankene til Sisters of Mercy. 

I motsetning til hva tittelen skulle tilsi er “Serenity” en tung, men up-tempo låt. Den rolige “Ending Days” byr på mye digg gitarspill, samt vakre strykere i refrengene, mens “Hope Dies Young” har et noe mer elektronisk lydbilde, og er kanskje platas mest anonyme spor.

Kombinerer stilarter

Avslutningssporet “Ravenghast” er muligens en av de mørkeste og tyngste låtene Paradise Lost har laget, i kontrast til de lette pianotonene i introen. Nick Holmes har sagt følgende om låta:

“Greg (Mackintosh, gitar) came up with that title. I kept it because I like it, the feel of that word. That song’s about a battle, how do they know who’s won when it’s over? You see these great battles and then at the end, people are still fighting and getting killed, even though it’s technically over. When does someone say, ‘Hang on a minute, we’ve won!’ It’s such a shit death, to get killed in the last throes of a battle. It’s a little bit Monty Python, I suppose! Also, that song is a raging, riding-a-horse sort of song. You couldn’t really go down any other route.”

Dersom du likte at de to forrige utgivelsene til Paradise Lost var mer tilbake til røttene, blir du nok ikke skuffet over “Obsidian”. Faktisk kan dette albumet appellere til fans fra alle bandets tidsepoker, siden de her kombinere de fleste ulike stilartene de har vært innom i sin karriere. I hvert fall er det en plate som mest sannsynlig blir mye spilt fremover hos undertegnede.

Av Marianne Lauritzen

Sporliste

1. Darker Thoughts
2. Fall From Grace
3. Ghosts
4. The Devil Embraced
5. Forsaken 
6. Serenity 
7. Ending Days 
8. Hope Dies Young 
9. Ravenghast