Ingen vanskelig andreplate

Luke Elliot ga ut sin kritikerroste debutplate “Dressed for the Occasion” i 2015. Nå fem år senere er den norske amerikaneren tilbake med oppfølgeren “The Big Wind”.

Luke Elliot The Big Wind BLEZTSiden utgivelsen av debutplata “Dressed for the Occasion” i 2015, har den melankolske pianorockeren Luke Elliot ofte blitt sammenlignet med storheter som Nick Cave, Tom Waits, Bob Dylan, Leonard Cohen, Jerry Lee Lewis, Elvis Costello, Warren Zevon, Lou Reed og PJ Harvey. Og det er ingen grunn til å slutte med de sammenligningene etter å ha hørt oppfølgeren “The Big Wind”.

Amerikanske Luke Elliot er fra New Jersey, men har de siste årene vært bosatt i Norge, og begge plater er spilt inn i Halden. På sitt nye album «The Big Wind» har Elliot latt seg inspirere av store, katastrofale stormer. Han har spesielt latt seg fascinere av Irlands beryktede vindstorm i 1839, også kalt “The Night Of The Big Wind”, i tillegg til stormer i privatlivet. I skriveprosessen befant Elliot seg i en malstrøm av hendelser både på personlig og profesjonelt plan, og «The Big Wind» er et resultat av denne stormfulle tiden i hans liv. Om albumet har Elliot uttalt følgende:

«Sangene handler om det å klare å bygge en stabil tilværelse. Da jeg skrev dem, hadde jeg ingenting fast og permanent i livet mitt. Men så møtte jeg kvinnen som i dag er min kone, jeg kom meg ut av alt rotet og kastet meg rundt for å få fullført denne platen. Alle må vokse opp en gang».

“The Big Wind” oppleves på ingen måte som spesielt stormfull, plata har snarere en meditativ og beroligende virkning – spesielt i disse noe asosiale tider.

Dempet, men massivt lydbilde

Albumet åpner sterkt med platas beste spor, i mine ører. “All On Board” bygger seg opp fra helt rolig vokal akkompagnert av et elektronisk lydbilde, til en desperasjon i Elliots formidling pakket inn i et vakkert strykearrangement, som etter hvert suppleres med barnekor og blåsere.

“The Big Wind” oppleves på ingen måte som spesielt stormfull, plata har snarere en meditativ og beroligende virkning.

Albumet er gjennomgående bygget rundt Elliots vokal og pianospill, men han er ikke helt alene om å fylle ut lydbildet på denne plata. For eksempel har Freddy Holm og Bebe Risenfors bidratt med en rekke ulike instrumenter hver, i tillegg til øvrige musikere, noe som spesielt kommer godt frem i “Everybody’s Waiting On You”, som blant annet byr på en melankolsk saksofonsolo. I denne låta er det også ekstra tydelig at Nick Cave er en stor inspirasjonskilde for Elliot.

Tittelsporet “The Big Wind” har en litt lett melodi som minner vagt om Madrugada, men budskapet er så visst ikke like lystig som melodien: “Soon there will be blackness everywhere, And the whole damn thing, the whole damn thing isn’t fair, The roof has blown right off the shed, But there’s always eternity, at least that’s what they said”.

Variasjon

“Carolyn” oppleves noe monoton, samtidig som den har et heftig strykearrangement som myker opp låta. “If You Ask Me To” preges av blåsere, og låta minner en hel del om både Nick Cave og PJ Harvey. “And a confusion about what to do suddenly became crystal clear, I grew eyes in the back of my head, and a new kind of vision appeared. I waited just for you, but you’re leaving”, synger Luke Elliot i dette som er ett av høydepunktene på plata.

“Paradise” er den låta som skiller seg mest fra resten av albumet. Dette er en “gladlåt” à la The Pogues og annen irsk folkemusikk, som bidrar til at plata oppleves variert nok. “I Never End Up Where I’m Supposed To Be” derimot, er en nedstrippet og pianodrevet ballade med en mer rufsete vokal fra Elliot, hvor tankene lett flyr til både Tom Waits og sågar Thåström.

“Whatever You Find” trekker ned stemningen igjen, i denne rolige låta som nærmest kan sammenlignes med Nick Caves “Into My Arms” med innslag av steelgitar, som gir den et mildt countrypreg. 

Høstens soundtrack

“Somebody’s Man” er for så vidt ingen ny låt. Denne duetten med Sivert Høyem (Madrugada) ble sluppet som singel allerede høsten 2018. Men den hører absolutt hjemme på denne fullengderen, og som det meste annet Sivert Høyem tar i har også dette blitt en strålende låt. Hvis jeg har noe å utsette på den er det at Høyem gjerne kunne fått litt mer spillerom på egen hånd, og ikke kun synge samtidig som Elliot. Med to mørke og kraftfulle stemmer hadde det gjort seg enten å synge hver sine partier eller mer tostemt. Melodien er av den mer lystige på albumet, mens det synges mørke strofer som “Things look ok from time to time, Then walking in like it owns the place, Comes despair, slapping home in the face, If the sky would just shut off its lights, I could sleep, I could sleep, All day and night”.

Dette albumet er det bare å hente frem igjen når høstmørket senker seg.

Plata rundes av med “Fifteen Tons”, som oppleves som albumets mørkeste spor, der den tynges ned av både bass og cello, samt øvrige strykere og blåsere. “But I’m so in love with you, I’ll do anything you ask”, formidler en desperat Elliot.

Man skulle kanskje tro at den kritikerroste debutskiva til Luke Elliot ville bli tøff å følge opp, men den vanskelige andreplata har faktisk endt opp som minst like bra. Man kan saktens lure på hvorfor et såpass mørkt album blir sluppet i vårmåneden mai. Vel, det betyr i hvert fall lenger levetid for “The Big Wind”, for dette albumet er det bare å hente frem igjen når høstmørket senker seg, mens man venter på konsert på Rockefeller i januar. 

Av Marianne Lauritzen

Sporliste

1. All On Board
2. Everybody’s Waiting On You
3. The Big Wind
4. Carolyn
5. If You Ask Me To
6. Paradise
7. I Never End Up Where I’m Supposed To Be
8. Whatever You Find
9. Somebody’s Man
10. Fifteen Tons