Forvent det uventede

I over tjue år nå har Pain Of Salvation vært broderfolkets nest-ypperste aktør innen progmetall – etter Opeth! Sistnevnte har også vært i en enorm stilmessig utvikling siden starten på nittitallet, men det har vært en rød tråd hele tiden. Pain Of Salvation er mye mer uforutsigbare. Hvis man sammenligner “One Hour by the Concrete Lake”, “Be” og “Scarsick (f.eks.) er det nesten fullt forståelig om man ikke tror at det er samme band. Spennende skulle det derfor bli å høre hva Daniel Gildenlöw og hans menn har kommet opp med, nå som “Panther” foreligger hos kjøpmannen.

Pain Of Salvation - Panther - BLEZT

Og de har i hvert fall ikke stagnert, våre svenske venner. Kun i korte glimt får vi partier som kunne ha passet inn på «One Hour by the Concrete Lake» eller «Remedy Lane». Det har vært en utskiftning i bandets besetning siden sist. Den islandske gitaristen Ragnar Zolberg har forlatt skuta, og gitt plass for den hjemvendte Johan Hallgren, som sa takk for seg i 2011. Og gitaren spiller litt annenfiolin denne gangen. Jeg vet ingenting om omstendighetene rundt Zolbergs avhopp, men jeg så dem live et par-tre ganger med ham, og han er vel strengt tatt mer av en «gitarhelt» enn Pain Of Salvation behøver. Ellers er Léo Margarit stadig trommis, og Daniel «D2» Karlsson trakterer bassgitaren.

Som vanlig har vi fått et konseptalbum fra Pain Of Salvations hånd. I følge presseskrivet dreier det seg denne gang om konflikter og motsetninger som oppstår mellom såkalte «normale» mennesker og de (oss?) som er skrudd sammen litt annerledes. Her finnes tekster om autisme, sosial angst og en lengten etter å bli akseptert for den man er. I hvert fall er det slik jeg tolker de – enkelte ganger – noe ugjennomtrengelige tekstene. Jeg var aldri god i diktanalyse på skolen imidlertid.

Elektroniske arrangementer

«Panther» åpner med den suggererende «Accelerator», jeg kan ikke huske å ha hørt et så sterkt preg av electronica og trip-hop fra Pain Of Salvations side før. Og nettopp dette med instrumenteringen skiller årets plate fra alt de har gitt ut tidligere. Uansett hvor variert dette måtte være. Daniel Gildenlöws stemme er ofte varere og mer tilbaketrukket (ikke nødvendigvis tilfelle i «Accelerator») enn vi er vant til å høre ham. Arrangementer av denne typen, der elektroniske keyboards er mer fremtredende enn for eksempel gitarer, er gjennomgående i løpet av (nesten) hele plata.

Den langt tyngre «Unfuture» er intet unntak. og gitarakkordene til denne gir meg assosiasjoner til Led Zeppelin. Låta er dyster, men likevel melodiøs, og instumenteringen er mer lik bandet fra tjue år tilbake, men også her er synthen dominerende, og riffingen ligger ofte i bakgrunnen. Jeg tenker nyere Bowie i flere av partiene her.

Instrumenteringen skiller årets plate fra alt de har gitt ut tidligere.

«Restless Boy» og «Wait» fortsetter tendensen med de alternative soniske landskapene igjen – selv om sistnevntes vokalmelodi er det nærmeste vi kommer pop på dette albumet. Begge låtene kan kalles ballader, om man er litt romslig med definisjonen av det begrepet, men taktskifter og temaskifter preger begge, særlig førstnevnte. Dette er ikke klineballader!

Domestisert panter

«Keen to a Fault» er mer uptempo, men med et komplekst arrangement som involverer en synth og en akustisk gitar, som spiller «mot» hverandre. Dette er i mine ører en av de minst tilgjengelige låtene på albumet, men det gjør den ikke mindre fascinerende.

«Fur» er kun en instrumental snutt, som nesten låter som sirkusmusikk. Den gir meg ikke noe spesielt utover å fungere som en effektiv overgang til tittellåta «Panther». Her snakker vi om det nærmeste vi kommer noe vi kan kalle en tradisjonell Pain Of Salvation-låt (finnes de?) på denne LP-en. Tekstmessig er den uansett interessant. «I feel like a panther trapped in a dog’s world». Hunder er lojale mot sine eiere, pantere lar seg neppe bli domestisert? Jeg-personen er nok en person som føler seg fanget i en A4-verden han ikke føler naturlig for seg. 

Det var det med meg og diktanalyse da.

«Species» begynner som en slags ballade, men glir fort over i mer heavy, sen Porcupine Tree-aktig riffing. Jeg liker låta, men jeg liker enda bedre oppfølgeren (og avslutningslåta) «Icon». Dette er skivas lengste låt med god margin. Og det er en proglåt som bygger seg opp, og tror du ikke vi får en flott gitarsolo òg? Her har tydeligvis Broder Hallgren fått utfolde seg litt. Foreløpig er «Icon» min favorittlåt på plata, men dette kan forandre seg etter hvert som jeg klarer å absorbere plata mer enn jeg har pr. i dag.

Utenfor boksen

Noen tanker? En konklusjon? Jeg er glad for at musikk ikke er noen eksakt vitenskap, og at det ikke finnes noen fasit. Jeg hører i hvert fall et band som har tenkt langt utenfor boksen (og som regel gjør det). Pain Of Salvation er alltid engasjerende og denne gangen har de kastet seg ut i en mer synthorientert måte å tilnærme seg musikken sin på (litt som Airbag gjorde på sin siste, uten sammenligning for øvrig). Jeg sitter med en følelse av at Gildenlöw har kommet i kontakt med sin indre trip-hop’er her. Kanskje også sin indre Fripp. Og sin indre David Sylvian? Som sagt innledningsvis vet man aldri helt hva man får fra Pain Of Salvation.

Pain Of Salvation er alltid engasjerende og denne gangen har de kastet seg ut i en mer synthorientert måte å tilnærme seg musikken sin på.

Deres nye album er uansett fascinerende, uten at det slår meg fullstendig i bakken. Selv er jeg en musikklytter som normalt har større sans for det organiske enn det syntetiske. Jeg kommer imidlertid til å kjøpe det på vinyl (hvilket er en anbefaling i seg selv fra en anmelder, som har hatt mulighet til å høre albumet før det ble servert for den gemene hop).

Dette er et album som nok vil splitte prog-fansen, men som kan invitere andre fans inn i Pain Of Salvation-universet, hvis de blir eksponert for det. «Det er hva det er», som Trump sier om koronadødsfallene. Selv beundrer jeg Daniel Gildenlöws evne til stadig å fornye sitt uttrykk. Hvor jeg etter hvert vil putte «Panther» på en rangering av de beste albumene til Pain Of Salvation er et åpent spørsmål.

Av Dag Rossing

Sporliste

1. Accelerator 
2. Unfuture
3. Restless Boy 
4. Wait 
5. Keen to a Fault 
6. Fur 
7. Panther 
8. Species
9. Icon