Nok et mesterverk
Motorpsycho slipper nå «The All Is One»; tredje installasjon i den såkalte «Gullvågtrilogien», der maleren Håkon Gullvåg har malt omslagene til platene «The Tower», «The Crucible» og nå altså også «The All Is One». Ikke bare visuelt, men også musikalsk, går det en rød tråd gjennom platene – det er blitt en lang, episk og proggete reise.
Motorpsycho sin nye plate «The All Is One» er et dobbeltalbum. Utfordringen med dobbeltalbum er at de ofte blir ufokuserte, lytteren sliter med å holde oppmerksomheten. Både «The Tower» og «The Crucible» fikk svært god mottakelse. Å gi ut et dobbeltalbum etter det er kanskje som å hoppe etter Wirkola, vil mange lesere tenke. Men det dere skal ha i mente da er at alle som har hoppet etter Wirkola har hoppet lenger.
I juli fikk vi en forsmak med singelen «The Same Old Rock». Og det er nettopp slik platen låter; de fortsetter nøyaktig der de slapp med «The Crucible». Samme gamle Motorpsychedeliaen, en særegen rock bandet har spilt i over 30 år.
Referansefest
Platen starter rolig med tittelkuttet, «The All Is One». Den gir meg assosiasjoner til bandet Yes. Faktisk opplever jeg hele platen som en eneste stor referansefest, det nikkes både til klassikere fra musikkhistorien og bandets egen diskografi. Motorpsycho er i så måte alle musikknerders våte drøm. Jakten på hint og nikk gjør lytteropplevelsen til en skattejakt.
«The All Is One» er åpenbart et album en må jobbe litt med for å få inn under huden.
«The All Is One» sentrerer rundt «N.O.X.», en 42 minutter lang suite i 5 deler. De øvrige låtene fungerer mer som en ramme rundet dette verket. «N.O.X.» er en suite inspirert av malerier, alkymi og tarot. La det være sagt først som sist; «N.O.X.» er et mesterverk. Og den er ikke så lett å beskrive ut over at den låter umiskjennelig som Motorpsycho. Lytteren tas med på en lang og utsvevende reise. «N.O.X.» begynner og slutter med temaet «Circles Around the Sun». «Ascension» med sitt saksofontema gir et ikke så rent lite nikk til John Coltranes plate titulert nettopp «Ascension». Og gitarriffet i «Night of Pan» kan minne om Paul Simons «Late in the Evening». Det trekkes ut, langt og hypnotisk. A splendid time is guaranteed for all.
Tidvis utmattende
Men noen ganger er ikke «N.O.X.» nok.
Mot slutten av platen får vi servert et knippe mer konvensjonelle låter. Ikke alle fester seg helt i mine ører. Som jeg var inne på over; bandet gjentar tidvis seg selv. Dette medfører at ikke alle låtene fremtrer med like klar identitet. Når det er sagt, «The All Is One» er åpenbart et album en må jobbe litt med for å få inn under huden. Og det er tidvis, og spesielt under «N.O.X.», utmattende å lytte til. Men belønningen for strevet er verdt innsatsen.
I «The Dowser» hinter vokalfrasene til «Big Surprise» fra albumet «Let Them Eat Cake», som ble utgitt for nøyaktig 20 år siden. Er det en skjult feiring av bandet selv, mon tro?
Motorpsycho har all grunn til å feire. Alt i alt har Motorpsycho med «The All Is One» har levert nok et mesterverk.
Av Christopher Viland
Sporliste
1. The All Is One
2. The Same Old Rock (One Must Imagine Sisyphus Happy)
3. The Magpie
4. Delusion (The Reign of Humbug)
5. N.O.X. I: Circles Around the Sun pt. 1
6. N.O.X. II: Ouroboros (Strange Loop)
7. N.O.X. III: Ascension
8. N.O.X. IV: Night of Pain
9. N.O.X. V: Circles Around the Sun pt. 2
10. A Little Light
11. Dreams of Fancy
12. The Dowser
13. Like Chrome
