Lite innovativt

Savner du 80-tallet med svære, varme produksjoner, feelgood-atmosfære og stadionrock-refreng som fester seg på hjernen? Da kan The Killers sitt nye album være noe for deg! Kanskje…

The Killers - Imploding The Mirage - BLEZTSiden The Killers’ tre første album har ikke utviklingen fra en moderne tolkning på punket new wave til et overkomprimert popsound vært noe særlig overbevisende blant kritikere, men på deres nyeste album “Imploding the Mirage” har noe skjedd.

Platen har noen sterke positive trender knyttet til melodi og instrumental utførelse. Låter som hovedsinglene “Caution” og “Dying Breed” er neppe sanger som du ikke har hørt før. Melodiene er skamløst inspirert av U2 sin “Stuck in a Moment You Can’t Get out of” og Bruce Springsteens “I’m on Fire”, men om ikke annet er dette en del av sjarmen til låtene. Det høres ut som et band som reelt koser seg i studio, og med et gitarspill fra tidligere Fleetwood Mac-frontmann Lindsay Buckingham på førstnevnte og låtkriving fra eksentriske Alex Cameron på “Dying Breed”, forsterkes dette sentimentet enda mer.

Overprodusert

Selv om platen har noen solide høypunkter er det ingen tvil om at The Killers ikke er spesielt lystne på å innovere, noe som skaper en utmattelse for lytteren. Produksjonen er et offer i krigen om det mest overproduserte albumet. I noen låter funker det greit, som i åpningslåten “My Own Soul’s Warning” som er antemisk og “feelgood”, mens låter som “Blowback” og “Lightning Fields” er helt greie låter isolert, men i kontekst blir de kjedelige.

Albumet er på ingen måte banebrytende, men i denne dystre tiden er den lette feelgood-følelsen platen gir velkommen.

Bunnen er nådd på låten “Fire in Bone”, som bare er et stort bomskudd som virker rotete og derivativ på verst mulig måte.

Smakfullt samarbeid

Estetikken og tekstene til “Running Towards a Place” og “My God” gir sterke lovesongs-vibber. Spesielt sistnevnte, som har angelisk koring og kanskje platens største refreng. Samarbeidet med Weyes Blood er også svært smakfullt, når hun bidrar med en fantastisk vokalsolo på bridgen.

Avslutningslåten er tittellåten “Imploding the Mirage”, som gir følelsen av en lykkelig slutt på en film. Jeg ser for meg Brandon Flowers danse som Springsteen og Courtney Cox i “Dancing in the Dark”-musikkvideoen på slutten av et levesett.

Albumet er på ingen måte banebrytende, men i denne dystre tiden er den lette feelgood-følelsen platen gir velkommen. Den vil neppe kurere en depresjon, men kanskje redusere den i knappe tre kvarter.

Av Mathias Bergfjord

Sporliste

1. My Own Soul’s Warning
2. Blowback 
3. Dying Breed 
4. Caution
5. Lightning Fields (feat. k.d. lang)
6. Fire in Bone 
7. Running Towards a Place
8. My God (feat. Weyes Blood)
9. When the Dreams Run Dry 
10. Imploding the Mirage