Fredag 26. juni 2020
En sårt tiltrengt vitamininnsprøytning
Minor Majority inviterte til intimkonsert på idylliske Salt ved Oslos havnebasseng denne varme fredagskvelden i juni.
Fire måneder etter min forrige konsert var det endelig dags for en konsertopplevelse utover livestream-formatet, som en konsert egentlig skal nytes – live fra en scene. Og med sjarmerende kulisser på idylliske Salt, midt på kaia i Oslo sentrum, var det satt en perfekt ramme for kveldens konsert. Minor Majority gjorde en livestream-konsert på Sentralen i april, som en del av Christer Falcks Koronerulling-konsept, men sist jeg så dem i levende live var på Rockefeller i januar i fjor, i forbindelse med utgivelsen av deres nyeste plate «Napkin Poetry» (2019).
Denne fredagskvelden på Salt stilte Minor Majority som trio, og frontmann Pål Angelskår innledet med en liten anekdote om Kari Bremnes og hvor imponert han er over at hun klarer å åpne konsertene sine med å snakke. «Det har jeg aldri fått til,» humret Angelskår, lykkelig uvitende om at han nettopp hadde gjort det samme, før de gjøv løs på første låt «Don’t Say You Love Me». En låt som Angelskår forklarte at han skrev etter å ha sett en episode av den episke TV-serien «Six Feet Under», hvor karakteren Brenda uttaler «Why does it always feel so good when they leave?». En strofe som selvsagt hørte hjemme i en sangtekst. Og takk for den påminnelsen, Pål – bare tanken på de fine karakterene i denne serien tilførte konserten en ekstra lun stemning.
Forstyrrende naboer
Det som derimot ikke var så bra for stemningen var all skravlingen fra alle de som satt på den vanlige uteserveringen til Salt. Det har jo blitt det vanlige konsertproblemet, og det eneste vi ikke har savnet i disse månedene, men denne gangen kan vi heldigvis ikke skylde på de betalende gjestene. Alle som hadde kommet for å overvære konserten oppførte seg uklanderlig denne kvelden! Få billetter, og ditto høyere billettpriser, er kanskje det som skal til for at det kun er dedikerte fans som møter opp? Med kun bordservering var det heller ingen som kunne bli stående bak i baren å skravle. Skravlingen her kom altså fra naborestauranten, som med fordel kunne var snauet litt inn akkurat på venstre side av scenen.
Men bandet spilte uanfektet videre, og fulgte på med «(In That) Premature Way», hvor nok en ikonisk TV-serie ble referert til. Angelskår forklarte av låta handler om en date som ikke gikk så bra. «Det er litt som en Seinfeld-episode, det er en gladsang om noe som ikke fungerte,» la han til før de fortsatte med «She Came Back for Her Smile» og «Smile at Everyone».
De spilte åpenbart ikke for å promotere den nyeste plata – kveldens settliste besto av en god blanding låter fra hele karrieren.
Dernest var det duket for en finfin versjon av hitlåta «Dancing in the Backyard». Vi tenkte ikke nevneverdig mye over at Karen Jo Fields manglet som duettpartner. Angelskår hadde en liten historie på lur her også, og avslørte at Terje Winterstø Røthing (Skambankt, Kaizers Orchestra) en gang hadde påpekt at han ikke skjønte seg på oppbyggingen av denne låta. «Godt observert,» sa Angelskår, og forklarte det med at han og Karen Jo Fields hadde skrevet hver sine deler av låta.
Nytt album på trappene
Etter «What I Deserve» tok bassist Henrik Harr Widerøe til orde, og sa han regnet med det satt tre øvrige bandmedlemmer hjemme og var misunnelige på dem akkurat nå. «Noen låter er gøy i trioformat, mens andre er vanskeligere. Men den neste er fin i dette formatet,» sa han som en introduksjon til velkjente «Come Back to Me». Og han hadde helt rett. «It’s Easier to Sing» derimot, var visst en av de vanskeligere ifølge dem selv, fordi de ikke spiller den så ofte. Det merket vi lite til.
«Lucy» var første låt ut fra «Napkin Poetry». De spilte åpenbart ikke for å promotere den nyeste plata – kveldens settliste besto av en god blanding låter fra hele karrieren.
Så kom Pål Angelskår med en gladnyhet til fansen: «Vi har spilt mye hjemme i koronaperioden, og har spilt inn mange nye låter. Jeg tror vi har en plate klar til høsten,» røpet han. Og dermed var det duket for en splitter ny låt. Det vil si, de hadde urpremiere på den på Sentralen i april, men den kom enda bedre til sin rett her. Låta het «The Singer, og lover bra for det kommende albumet. Det er vel også et stort pluss at man husket låta etter kun å ha hørt den én gang tidligere.
Fast høydepunkt
Kveldens høydepunkt ble, som det ofte gjør, en nydelig versjon av «Think I’m up for You & I». Denne låta slår aldri feil, og treffer virkelig en nerve – hver gang. Spesielt når Angelskår synger strofer som «Getting used to the silence, Used to waking up alone» og ikke minst «And how am I supposed to please you, When I wish you were someone else». Her tok bassist Henrik Harr Widerøe plass bak pianoet, og gitarist Roar Nilsen bød på et digg gitarparti mot slutten, mens publikum gladelig sang med på refrenget «So if I should tell you lies, Be good enough and try to sort me out, And if I should say goodbye, Be good enough and try to turn me ’round, Cause I’m up for you and I». Vakkert.
Videre fulgte låter som «Easy and Safe», «Like Someone Changed the Rules for Us» og «She’ll Be Alright», før det nærmet seg slutten av konserten og det tidspunktet hvor de normalt ville forlatt scenen.
«Jeg tror vi har en plate klar til høsten.»
«Siden jeg allerede har sagt at vi tar noen låter til blir vi bare stående. Det er hyggelig å bare stå her. Å løpe ut og bli klappet inn igjen er ganske anstrengende skal jeg si dere», smilte Angelskår før de rundet av med «She Gave Me Away» og selvfølgelig sin største hit «Supergirl». Sistnevnte dog i en mer nedstrippet versjon enn til vanlig, hvilket den egentlig kledde særs godt – det ga den et mindre allsangvennlig preg. Riktignok giret de den opp mot slutten, til en perfekt avslutning på kvelden.
Stående ovasjoner
Trioen gikk av scenen til stående applaus – alle reiste seg fra bordene sine, så det var tydeligvis flere enn meg som har savnet å dra på konsert disse månedene. Og som savnet noen låter. Det er vanskelig å få alt man ønsker seg fra den digre katalogen til Minor Majority, men selv savnet jeg «Electrolove, og skulle gjerne også hørt «How to Fall» fra den nye plata.
«Dette var ikke helt planen,» innrømte Pål Angelskår da han kom tuslende ut på scenen igjen, alene med kassegitaren, for å tilfredsstille det takknemlige publikummet med én siste låt. Denne gangen var det en coverlåt han hostet opp, nærmere bestemt «My Drug Buddy» av The Lemonheads, fra en av hans favorittskiver fra tidlig 90-tall, etter hva jeg har lest tidligere. Og som en ekstra fun fact kan jeg legge til at tittelsporet fra «Napkin Poetry» etter sigende handler om nettopp dette albumet, «It’s a Shame About Ray» (1992). Coverlåt eller ei, stemmen til Angelskår får det meste til å høres ut som Minor Majority, og i mine ører kunne dette like gjerne vært en egenskrevet låt.
Etter dette ble vi pent nødt til å finne andre måter å underholde oss selv på resten av kvelden. Myggen jagde oss videre ut i den varme sommernatta, lykkelig påfylt med ny energi. Takk til Minor Majority, og Salt, for denne sårt tiltrengte vitamininnsprøytningen etter fire måneder i konsertdvale. Da er det bare å glede seg til et nytt album som forhåpentligvis kommer i løpet av høsten. I mellomtiden har jeg fem sesonger med «Six Feet Under» å gå løs på – igjen.
Av Marianne Lauritzen
Foto Terje Dokken
Settliste
1. Don’t Say You Love Me
2. (In That) Premature Way
3. She Came Back for Her Smile
4. Smile at Everyone
5. Dancing in the Backyard
6. What I Deserve
7. Come Back to Me
8. Wish You’d Hold That Smile
9. It’s Easier to Sing
10. Lucy
11. The Singer
12. Think I’m up for You & I
13. Easy and Safe
14. Like Someone Changed the Rules for Us
15. She’ll Be Alright
16. She Gave Me Away
17. Supergirl
Encore:
18. My Drug Buddy
