We’re (not?) in Kansas, Toto!

Kansas er aktuelle med sitt femtende album «The Absence of Presence», og har med det gitt ut en plate som sannsynligvis faller i smak dersom du liker bandets tidlige periode.

Kansas - The Absence of Presence - BLEZTDe aldrende redneck-hippiene fra Topeka, Kansas er ute med sitt femtende studioalbum (litt diskutabelt, men jeg regner ikke med “Always Never The Same”, som hadde nyinnspillinger av gammelt materiale). Bandmedlemmer har kommet og gått. Og i noen tilfeller kommet tilbake bare for å forsvinne ut stage left igjen. Fanboy-en i meg kunne ha skrevet en bok, men det skal jeg spare dere BLEZT-lesere for. Den nye plata heter «The Absence of Presence». Originalmedlemmene som er igjen er gitarist Rich Williams og trommis Phil Ehart. Men de har vist seg før også å ha vært flinke til å finne gode erstattere for avgåtte medlemmer.

Åpner bombastisk

Dagens Kansas er mye det samme som på forrige studioalbum, «The Prelude Implicit» (2016). Vokalist Ronnie Platt, som erstattet originalvokalist Steve Walsh til den plata, er fremdeles med. Det eneste nye medlemmet på «The Absence of Presence» er keyboardist Tom Brislin, som har fortid i Yes og Renaissance. Han erstatter David Manion som vel bare fikk én Kansas-LP på sin CV.

Det låter majestetisk og bombastisk – og ikke minst progressivt – allerede i åpningssporet, som er tittellåta. Den bikker 8 minutter og starter med en piano og fiolinledet sekvens, som bringer tankene hen til bandets klassiske andrealbum «Song For America». Vokalist Platt gjør en fin jobb, når han etter hvert kommer inn, selv om han kanskje ikke helt har det registeret som hans forgjenger hadde i sine glansdager. Et nydelig fiolin-break får vi òg, fra David Ragsdale rundt 3:20-merket, og mot slutten av låta får vi en flott hammondorgel-gitarduell. Denne låta er et godt gammeldags eksempel på det som har blitt kalt pomp-rock, som er en slags miks av progrock og AOR. Band som Styx og Starcastle var eksperter på den slags rundt den tiden undertegnede begynte å få dun på haka. Kansas også for så vidt, selv om de i begynnelsen var mer progga, men her holder de pomp-flagget høyt.

Musikalske preferanser

«Throwing Mountains» åpner symfonisk og storslått med en flott fiolinsolo. Vokalmelodien fortoner seg som litt anonym, men fiolinist Ragsdale har en lederrolle her, riktignok delt med Brislin på sitt hammondorgel. En fet gitarduell mellom Williams og andregitarist Zak Rizvi får vi også mot slutten. Naturligvis med bidrag fra Ragsdale.

«Jets Overhead» åpner med en pianotrudelutt. Når bandet kommer inn, får vi en halvballade med symfonisk tilsnitt. Her liker jeg vokalmelodien svært godt, og kompet er igjen preget av Ragsdales fiolin. Digger soloen hans ved 3:00.

«The Absence of Presence» er et album av et band uten nye ideer, men som vet de har nok gamle fans i live som vil gå på konsertene deres.

«Propulsion 1» er en kort instrumental, som gjør det helt klart hvor Kanasas-medlemmenes musikalske preferanser ligger: britisk progrock fra syttitallet. I seg selv er låta relativt uinteressant, men den fungerer bra som en slags intro før sporet som følger.

«Memories Down the Line» er en pianoledet ballade som ved tominuttersmerket får selskap av resten av bandet. OK låt, men noe repetitiv.

Assosiasjoner til tidlige juveler

«Circus of Illusion» bringer tankene tilbake til bandets tidlige syttitallsperiode igjen. Det er ingen spesielt sterk låt rent melodimessig, men arrangementet gir assosiasjoner til mange tidlige juveler i bandets katalog. Vokalist Platt gjør en fin jobb her, så også keyboardist Brislin. Men på denne gjør nok fiolinist Ragsdale seg mindre gjeldende.

«Animals on the Roof» er en vokal- og keyboardledet låt. Mye flott hammond, og en fin vokalmelodi. Kan muligens minne en del om bandets tidlige åttitallsperiode med John Elefante på vokal.

«Never» begynner som en pianoballade. Kanskje Platts beste vokalprestasjon på plata. Fiolinen ligger i bakgrunnen her òg, men ellers føler jeg – som gammel fan – at låta ikke er veldig Kansas-aktig. Det gjør den ikke nødvendigvis dårlig, men den er et av albumets mer anonyme spor.

Kansas har gitt ut en flott dose midtsommerprog.

«The Song the River Sang» avslutter plata, og er en mer livat låt, men låter etter min mening ikke veldig som Kansas. Litt riffing og gitarsoloer kommer inn mot slutten, men låta som helhet føles litt antiklimatisk.

Så forbrukerveiledningen: jeg ser for meg tre mulige lesergrupper av denne anmeldelsen: 1) Gamle blodfans (som meg selv) av Kansas fra way-back-when. 2) Litt mer tilfeldige musikklyttere som synes «Dust in the Wind» og «Carry on Wayward Son» er fine, men ikke har noe særlig forhold til bandet utover det. Og 3) Progrock-fans som ikke har vokst opp med Kansas, og tror de er sammenlignbare med band oppkalt etter andre amerikanske stedsnavn som Boston eller Chicago. Eller The Oak Ridge Boys.

Ny turné neste år

«The Absence of Presence» er et album av et band uten nye ideer, men som vet de har nok gamle fans i live som vil gå på konsertene deres når de – etter koronasituasjonen – vil bli i stand til å holde dem igjen. For noen år siden frarådet USAs brilliante utenriksdepartement landets borgere å reise til Europa på grunn av terrorsituasjonen. Det er antaglig større sjanse for at du blir skutt på åpen gate i Chicago eller New York enn at du blir utsatt for terrorhandlinger i Nijmeegen eller Tampere. Men Kansas bet på, og skaffet seg en del europeiske uvenner da.

Men vi tenker vel ikke mer på det nå? Kansas hadde line’et opp en Europa-turné som gikk i vasken på grunn av korona, men den har blitt flyttet til omtrent samme tid neste år. Lesere av BLEZT kan regne med en anmeldelse fra undertegnedes hånd etter konserten på Sentrum Scene 20. oktober 2021.

Kansas er blant mine store ungdomshelter. Selvfølgelig er lineup-en med Livgren-Steinhardt-Walsh-Williams-Hope-Ehart den som virkelig gjelder. Og det er ingen tvil om at de fire første LP-ene «Kansas», «Song For America», «Masque» og «Leftoverture» står i en særstilling. OK, ta gjerne med «Point Of Know Return», som de skal spille i sin helhet på den kommende turneen, men personlig syntes jeg den var første steg mot en mer pop-aktig retning, som jeg ikke satte så stor pris på.

En fanboy har talt! Dere som liker Kansas på sine fire-fem første skiver, bør virkelig bruke noen surt oppsparte hundrelapper på denne. Den er muligens ikke helt på nivå med syttitallsproduksjonen deres, men det ventet vi vel ikke heller? Kansas har gitt ut en flott dose midtsommerprog. Løp og kjøp!

Av Dag Rossing

Sporliste

1. The Absence of Presence  
2. Throwing Mountains
3. Jets Overhead  
4. Propulsion 1  
5. Memories Down the Line 
6. Circus of Illusion  
7. Animals on the Roof  
8. Never 
9. The Song the River Sang