Et godt stykke norsk musikkhistorie

Skodd over samme lest som EP-en “My Dark Symphony” for halvannet år tilbake, mine damer og herrer, her er gutta fra Innlandet aktuelle med sin sjette utgivelse gjennom en lang og lite sammenhengende karriere.

Conception State of Deception BLEZTImellomtiden har det vært ARK for noen og Kamelot for andre, for ikke å glemme Crest of Darkness, som fortsatt holder det gående. Men med “State of Deception” er gutta i Conception – Ingar, Arve, Tore og Roy, samt keyboardist Lars Kvistum – utvilsomt tilbake på hjemmebane.

Produksjonsmessig virker formelen å være den samme som da nevnte EP gledet en hel ventende fanskare, og igjen holder bandet seg tro til en sterk identitet samtidig som det går søkende fremover kunstnerisk. Dette bevises allerede i åpningskuttet “Of Raven And Pigs”, som er gjennomsyret Conception samtidig som det ikke minner om noe annet bandet har gjort tidligere. Låten er repeterende og messende på en svært effektiv måte og bærer bud om at det er noe stort i gjære, og rytmene og riffet er fremført med like mye demagogi som når Roy S. Khan erklærer at det er revolusjon på gang. Og det er det jo, i alle fall musikalsk.

Sukkerbiter

“Waywardly Broken” er skivas første singel og er sikkert godt kjent for folk allerede. Et klokt valg; en fengende midtempo låt som inneholder det aller meste i sjekkboksen, og litt til. “No Rewind” setter litt mer fart på sakene og heller kanskje litt tilbake i tid i melodi- og rytmevalg, skjønt med et veldig oppgradert uttrykk og lydbilde. Legg merke til den tøffe avslutningen på gitarsoloen.

Igjen holder bandet seg tro til en sterk identitet samtidig som det går søkende fremover kunstnerisk.

“The Mansion” er platas sukkerbit, og et par gamle kolleger av Khantatat kommer til å gråte seg i søvn i månedsvis etter å ha hørt denne. Elize Ryd fra Amaranthe bidrar på mesterlig vis, før Tore tar oss med over i sitt komfortable Gilmour-landskap. Så mye mer skal jeg ikke avsløre, annet enn at dette trolig er bandets beste ballade noensinne, kanskje også hvis vi inkluderer den såkalt usammenhengende perioden med Roys lange sidesprang. 

Låter ikke bakstreversk

Enhver plate med verdighet inneholder blues… Nei, ikke det. Nå er jeg like langt ute på bærtur som hver gang Joe Biden åpner kjeften. Men uansett, “By The Blues” er neste låt, og det er heldigvis lite blues over denne. Riffingen kunne faktisk ha passet inn på “Flow”, men også her, som hver gang jeg nevner fortiden, må det legges til at bandet slettes ikke repeterer seg selv, men søker fremover og bryter ned egne musikalske grenser fra tidligere. Det er absolutt ingenting som låter bakstreversk selv om ett og annet kan spores eller sammenlignes fra noenogtjue år tilbake, bare så det er sagt. Conceptions utgave av blues er spenstige rytmer, grom bass, et fengende refreng, vokal med innlevelse uten å synge om dama som stakk, og en gitarsolo du slettes ikke forventer deg eller noensinne har hørt før.

Å kalle “Anybody Out There” for skivas andre ballade, er en sannhet med store modifikasjoner. Den er rolig, men veldig tung, og minner kanskje litt om “My Dark Symphony”. Nok et kunstnerisk mesterverk du kan bruke en kilometer med spalteplass på å beskrive, skjønt ord vil aldri helt bli dekkende likevel. Her skjer det mye, og selv om en og annen fan av “Parallel Minds” sikkert savner en ny “Water Confines” omtrent nå, så la nå for Jon Olivas skyld ikke det spore deg som lytter vekk fra detaljene i dette verket.

I conceptionsk ånd

Derimot kan fans av fart og spenning glede seg over neste perle, kalt “She Dragoon”. Her, men igjen i ny musikalsk drakt, føres tanken litt bakover i tid, som om “Under A Mourning Star” og “Flow” fikk barn sammen og “A Million Gods” var jordmor. Denne ble en tidlig favoritt, for det fenger i all conceptionsk ånd, der skarptromma ofte ligger litt bakpå (Arve må være den eneste trommisen jeg orker å høre på som dobbeltslår på skarpen), bassen går litt egne veier samtidig som den kompletterer det hele på unikt vis, og ja, nå er det snart umulig ikke å repetere seg som en stakkars beseiret kritiker. 

Dette er et godt stykke norsk musikkhistorie som burde være på alles lepper i noen hundre år fremover i tid.

Årets beste album, forutsatt at Jim Matheos ligger på latsiden, avsluttes med en remastret utgave av “Feather Moves”, som var B-side på singelen “Re:Conception” i 2018. Eller, CD-singler har kanskje ikke en B-side, det er bare jeg som avslører alderen. Ettersom den ikke var med på EP-en, var det klokt å gi låten en liten boost ved å ha den med her, for dette er alt annet enn en “B-side” slik vi er vant til å betrakte det. Kall den gjerne en ballade, den også, men alt i alt spiller det liten rolle hva den kalles, eller hva noe av dette kalles.

Dette, altså skiva som helhet, er et godt stykke norsk musikkhistorie som burde være på alles lepper i noen hundre år fremover i tid. For fansen, som har tryglet og vist støtte, er “State of Deception” alt annet enn hva tittelen innebærer. Så får heller resten av folket være svikefulle inntil de skjønner betydningen av denne kunstformen. Gi hele bandet evig og god sosialistisk kunstnerlønn, nå!

Av Frode Johnsrud

Les også: Conception | “My Dark Symphony”

Sporliste

1. In Deception
2. Of Raven And Pigs
3. Waywardly Broken
4. No Rewind
5. The Mansion
6. By The Blues
7. Anybody Out There
8. She Dragoon
9. Feather Moves (remastered)

Les også: Conception @ Friscena, Gjøvik