Forlokkende villniss

Med en dreining tilbake mot det mørkere, uten å gi slipp på det karakteristiske atmosfæriske og oppløftende, klarer Alcest å gjenskape kompleksiteten man forventer. 

Alcest Spiritual Instinct BLEZTMitt første møte med Alcest hører til den type møter som går inn i minneboken over uforglemmelige kvelder. Vi skal ikke lenger tilbake enn høsten 2016, da de headlinet et kinderegg av en konsert på Parkteatret: Svenske pg.lost varmet opp for japanske Mono som ble etterfulgt av franske Alcest. Kvelden står igjen som en av de beste konsertopplevelsene noensinne, hvor publikum fikk oppleve en sjeldent fysisk og tilstedeværende lyd, fullstendig omsluttende og altoppslukende, som et lunt teppe. 

Det er relativt sjelden vare at support innfrir like mye som headliner, enda sjeldnere er det at tre av tre band utmerker seg såpass. Ikke minst hører det til sjeldenhetene at tre band man knapt har hørt på før, ender opp som noen absolutte favoritter og som musikk man hele tiden kommer tilbake til når Spotify-apatien tar overhånd i møte med alle uendelige valgmuligheter. 

Alcest, som består av Neige og Winterhalter, har holdt det gående siden 2000. Bandet startet ut som trio, via status som soloprosjekt for Neige, før Winterhalter kom til på trommer i 2009. Sjangermessig sorterer de nok først og fremst under post-metallen, med klare røtter i svartmetallen som gir seg utslag i både riff og blastbeats, via postrockens mer melodiøse gater og den introverte blackgazen. Legg til Neiges ofte milde vokal, og man sitter igjen med en totalitet som gjerne fremstår som atmosfærisk – det er delikat drømmende og brutalt mektig på en og samme tid. Det er et villniss, men av den positive sorten, den typen du gå deg bort i og oppdager stadig nye ting. Det nyeste albumet “Spiritual Instinct” er intet unntak. 

Motsatte av religion

For frontmann og låtskriver Neige har Alcest alltid vært en form for åpning mot noe utenomjordisk, og en måte å utforske sin spiritualitet på. Godt hjulpet av uvurderlig trommeslager og andre halvpart av bandet Winterhalter, er likevel denne sjette platen etter sigende den mest personlige så langt. 

Det er ikke fritt for assosiasjoner til det åndelige i musikken og lydlandskapet.

Konseptuelt er albumet fundert i det mer spirituelle, som for Neige er det motsatte av religion: «For me they’re two very different things. We don’t need churches, we don’t need bibles. Go to nature – that’s the most beautiful temple you can find». I den grad sitatet tjener som et frampek av hva albumet byr på, og hva albumet etter Neiges intensjon skal være, så må det kunne sies å innfris.

Det er ikke fritt for assosiasjoner til det åndelige i musikken og lydlandskapet. Samtidig er det et mørkere Alcest vi opplever i og med denne platen, og det er hørbart at bandet har sett tilbake til utspringet og de mørkere delene av metallen.

Magisk stemning

Allerede med første låt blir vi trukket inn i det drømmende landskapet Alcest så ofte skaper. “Les Jardins De Minuit” åpner relativt pent med inviterende riff, før det eksploderer i trommer og hissig gitar, før den roer ned  akkurat nok til å lokke oss med videre. Dobbel vokal ved flere anledninger – skriking kombinert med Neiges softere vokal – akkompagnert av tempo og hyppige taktskifter bidrar til dybde og kompleksitet. 

“Sapphire” åpner rolig med bestemte trommer, før den går over i det som må være favorittkombinasjonen av riff og slagverk på albumet. Et mer tiltrekkende lydbilde skal det godt la seg gjøre å lage. Introen til “Le Mirroir” føyer seg også inn i rekken av favorittpartier på albumet. Det er som om trommene lokker på lytterne, før låten i typisk Alcest-stil roer ned litt, Neiges myke vokal kommer til, et par taktskifter eller tre sørger for brudd og spenning, før intensiteten igjen tar seg opp. Fløytene som etter hvert kommer til her gjør underverker for den smått magiske stemningen. 

Når siste spor er slutt, oppleves det likevel ikke som en avslutning, men mer som en åpning til noe mer langt der framme.

“Protection” er i den tyngre enden av skalaen, med seige drag som avløses av mer oppløftende riff, som legger seg som myke perler oppå resten av det massive lydbildet, før det igjen tiltar i styrke. Låten oppleves som drømmende, et inntrykk godt hjulpet av lange instrumentale drag og nydelig ordløs vokal fra Neige.

Solid stemmebruk får vi også i “L’Île Des Morts”, som byr på en fortsettelse av solid bruk av stemmen som instrument. Skriking og mektig stemmebruk i kombinasjon med hissige trommer sørger for punch, mens en mer flytende melodisk gitar glatter ut og gir et harmonisk inntrykk. 

Åpning mot noe mer

Det skal litt til å følge opp suksessen “Kodama”, men med dreiningen mot det mørkere og tilbakeblikket til svartmetallen – uten å gi slipp på det karakteristiske atmosfæriske og oppløftende – så klarer Alcest å gjenskape kompleksiteten og atmosfæren som tilhengerne nok forventer. I så måte tangerer de “Kodama” i suksess, og jeg vil tro de klarer å innfri de fleste forventningene til platen. 

Enkeltlåtene står godt på egne bein, men utgjør samtidig vesentlige bestanddeler i det som fremstår som en mangefasettert helhet. Lagene er mange, det er dybde i både det lydmessige, men også i det konseptuelle som ligger bak – og dermed også i de mer assosiative aspektene som inntrykket trigger. Dualiteten i mennesket som Alcest ønsker å hinte om med coveret som viser en sfinks, gjenspeiles i hvordan låtene gir inntrykk av å hele tiden veksle mellom det lyse og mørke, det myke og harde, det delikate og brutale, og der disse motsetningene spiller opp mot hverandre. Når siste spor er slutt, oppleves det likevel ikke som en avslutning, men mer som en åpning til noe mer langt der framme. 

Av Monica Holmen

Sporliste

1. Les Jardins De Minuit
2. Protection
3. Sapphire
4. L’Île Des Morts
5. Le Miroir
6. Spiritual Instinct