Tirsdag 22. oktober 2019

Glam, Bam, Perkele, Mam!

Michael Monroe – eller Matti Antero Kristian Fagerholm som han ifølge det finske folkeregisteret heter – bærer glamrockens mest geniale pseudonym. Og i en alder av 57 år er han fremdeles blant sjangerens mest vitale utøvere.

Hanoi Rocks var et fenomen på begynnelsen av åttitallet. Fem utspjåkete finner med til dels tåpelige kunsternavn (Nasty Suicide, anyone?) som fylte et vakuum etter tapet av New York Dolls nesten ti år tidligere. At medlemmer av bandet har spilt med Dolls etter gjenforeningen på 2000-tallet indikerer vel det meste. Hanoi opplevde et brutalt endelikt da trommis Razzle (Nicholas Dingley) endte sine dager i vraket av Mötley Crüe-vokalist Vince Neils De Tomaso Pantera, da Neil med en promille selv Dynamitt-Harry kunne vært stolt av, forvillet seg over i motsatt kjørebane og frontkolliderte med en annen bil der begge passasjerene også ble hardt kvestet. Jeg så ingen med Mötley Crüe t-skjorte på kveldens konsert. Det var antagelig like greit. Det har vært antydet at Michael ikke er noen fan av bandet.

Litt om oppvarmingsbandet først: Razorbats er et glampunkband fra Oslo og tilliggende herligheter, og leverte sine varer til bestått. Vokalist Paulie Vercouteren (som de sier, skriv hva du vil om meg, bare stav navnet mitt rett!) synger også i Virginia Hill, og enten han forefinnes her eller der er han høyt og lavt på scenen, men han skal ha for at han er utagerende på en sjarmerende måte. Midtveis i settet blir det litt godmodig kjekling mellom ham og leadgitarist Kjetil Wevling.

Den nye singelen «White Trash Radio» hørtes riktig bra ut, men avslutningslåta «Kids Of The Seventies» ble nok min favoritt fra settet – kanskje fordi jeg selv er en «kid of the seventies». Uansett skal ingen være redd for å avlegge Oslos platesjappe The Garden, der Paulie tjener til sitt daglige morrabrød, et besøk. Han er vesentlig mindre hyper på jobb.

Tight og fett

Michael og hans menn entret scenen med tittellåta fra sitt seneste album «One Man Gang», og hovedpersonen viste fra første øyeblikk at han var i bedre form enn de fleste 57-åringer i min omgangskrets (inklusive undertegnede som er 58), og rockeposeringene som ville virket påtatte fra de fleste andre, falt den forhenværende Hanoi-vokalisten helt naturlig. Bandet fortsatte med «Last Train To Tokyo», også den fra sisteskiva, og det låt tight og fett.

Dette er ikke et band der det handler om virtuositet.

En liten presentasjon av bandet er her på sin plass. Rich Jones (ex-Ginger Wildheart) og Steve Conte (ex-Company Of Wolves, New York Dolls etc.) trakterer gitarene. Sistnevnte så ut som den typen som kommer med tilbud man ikke kan avslå, og hvis denne anmeldelsen blir god kan det godt være at en medvirkende årsak er at jeg frykter å ellers finne et avkappet hestehode ved siden av meg i senga en morgen. Bassist er Michaels gamle Hanoi-kompis Sam Yaffa, og trommis er Karl Rockfist (sønn av herr og fru Rockfist). Kompetente folk, hele gjengen, men dette er ikke et band der det handler om virtuositet.

Sterk karisma

Michael og gutta ga jernet. Her var det ikke mye pusterom, og det er godt for oss rockere at Mike valgte en karriere som rockestjerne, og ikke gjorde som mange av sine landsmenn og ble skihopper, selv om han har fysikk til det. Han var aldri i ro og løp fram og tilbake fra side til side på scenen, balanserte på monitorer og til og med ved en anledning på basstromma. Og han ble ikke synlig svett engang.

Den første halvtimen eller så ble nesten utelukkende viet den nye skiva. Etter det kom et knippe Hanoi Rocks-låter inklusive Creedence Clearwaters «Up Around The Bend» som Hanoi i sin tid gjorde en coverversjon av.

For et par uker siden påpekte jeg i anmeldelsen av Airbournes konsert på Rockefeller at et ankepunkt mot dem var mangelen på variasjon. Mye variasjon var det ikke her heller, men i dette tilfellet vil jeg nærmest si at det var en styrke. Men Michaels og Hanois låter er generelt bedre enn hos Airbourne, og Michael – den fødte rockestjerne, som han er – har en mye sterkere karisma enn Airbournes frontmann.

Vi hadde vel vært vitne til noe i nærheten av den perfekte klubbkonsert innen denne sjangeren.

Et avbrekk i det høye tempoet kom imidlertid, da i form av Hanois «Don’t You Ever Leave Me», en powerballade så god som noen. Det eneste som manglet var lighterne.

Kvalitet fremfor kvantitet

Men tempoet ble fort skrudd opp igjen, blant annet med klassikeren «Dead, Jail Or Rock ‘n Roll» fra 1989-alsteret «Not Fakin’ It». Nok en låt fra den nye skiva, «Low Life In High Places», fikk avslutte det ordinære settet og den finsk-amerikanske gjengen forsvant fra scenen.

Men langt kan de ikke ha gått, for etter en rekordkort pause kom de inn igjen til stormende applaus fra det nesten fullsatte John Dee. Ekstranumrene bestod av (tre?) punkeklassikere. Jeg mente å gjenkjenne låter av Iggy Pop og The Damned. På dette tidspunkt hoppet Michael ut i salen og trengte seg gjennom flokken til han kom til området rundt miksepulten. Undertegnede sto slik til at jeg fikk den nå ganske stramme mikrofonledningen mellom beina, noe som førte til en både ubehagelig og litt pinlig situasjon i det minuttet eller så som gikk før han begynte å jobbe seg forover mot scenen igjen. Hva med å gå over til trådløs, Michael? Mange av dine kollegaer gjorde det for over tretti år siden.

Det ble en kort, men intens knallperle av en konsert, men kvalitet vinner over kvantitet hver eneste gang. Ingen kunne være misfornøyd med dette, og det eneste jeg registrerte at enkelte murret om var at det kunne vært en større andel Hanoi Rocks-låter, men selv de innsigelsene var ikke særlig sterke. Vi hadde vel vært vitne til noe i nærheten av den perfekte klubbkonsert innen denne sjangeren.

Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken

Michael Monroe John Dee Oslo BLEZT
Michael Monroe John Dee Oslo BLEZT
Michael Monroe John Dee Oslo BLEZT
Michael Monroe John Dee Oslo BLEZT
Michael Monroe John Dee Oslo BLEZT
Michael Monroe John Dee Oslo BLEZT
Michael Monroe John Dee Oslo BLEZT
Michael Monroe John Dee Oslo BLEZT
Michael Monroe John Dee Oslo BLEZT
Michael Monroe John Dee Oslo BLEZT
Michael Monroe John Dee Oslo BLEZT
Michael Monroe John Dee Oslo BLEZT
Michael Monroe John Dee Oslo BLEZT
Michael Monroe John Dee Oslo BLEZT
Michael Monroe John Dee Oslo BLEZT
Michael Monroe John Dee Oslo BLEZT
Michael Monroe John Dee Oslo BLEZT
Michael Monroe John Dee Oslo BLEZT
Michael Monroe
Michael Monroe
Michael Monroe
Michael Monroe
Michael Monroe
Michael Monroe
Michael Monroe
Michael Monroe
Michael Monroe
previous arrow
next arrow