Innfrir alle forventninger

Accept er ute med sitt 16. studioalbum, og med “Too Mean To Die” gjør tyskerne skam på alle spekulasjoner om bandets endelikt.

Accept - Too Mean To Die - BLEZTTysklands første Heavy Metal-band, i følge über-gitarist, grunnlegger og eneste gjenværende originalmedlem Wolf Hoffmann, holder høyt tempo i det mange mener er bandets andre storhetstid. “Too Mean To Die” er studioalbum nummer fem på drøye ti år, og legg til et par DVD-utgivelser og turnering kloden rundt (eller i alle kriker og kroker, alt ettersom hvilken fasong du mener jorden har), så ser du lett at maskineriet er velsmurt som aldri før.

Noen mener at sjarmen helt eller delvis er borte ettersom gullstrupe Udo Dirkschneider ikke er med på laget lenger, skjønt den diskusjonen skal vi la ligge all den tid amerikanske Mark Tornillo nå er blitt mer enn svett på brystkassa. Det som derimot sjokkerte fansen, i alle fall de av oss som mener og alltid har hevdet at kjemien til bandet har ligget et sted i skjæringspunktet mellom Hoffmann og bassist Peter Baltes, var at sistnevnte takket for seg for et par år siden. Følgelig er “Too Mean To Die” bandets første produkt noensinne uten Baltes. Så hva har det hatt å si for bandets sound og kvaliteten på låtene? Fint lite, faktisk, og kanskje det forklarer mannens manglende tilstedeværelse.

Det er Wolf som styrer skuta musikalsk, og slik har det nesten alltid vært. I alle fall er det lett å tro etter noen runder med denne plata. Accept låter akkurat slik du forventer, og hvis du ser tilbake, så er det de gangene Wolf har sluppet jerngrepet noe, at Accept ikke har vært like gjenkjennelige. Jeg tenker naturligvis på skivene “Eat The Heat” og “Predator”, for de som lurer. 

Ingen tegn til trøtthet

Det åpner med “Zombie Apocalypse”, og uten at jeg har tekstene for hånden (ergo er karakteren for tekster på slutten av anmeldelsen raus med tanke på bandets flaue historie), så er det lett å tenke seg en metafor til landet bandet har hatt base i gjennom flere tiår. Det er drivende god Heavy Metal på tallerkenen, med null tegn til trøtthet etter noenogførti år i bransjen, og det virker som om noen har behov for å motbevise diverse teorier etter at lagkameraten skiftet side.

Det er drivende god Heavy Metal på tallerkenen, med null tegn til trøtthet etter noenogførti år i bransjen.

Tittelkuttet følger uten at du får trukket pusten, og denne kunne like gjerne ha vært på “Breaker”. Og hadde den vært å finne på “Breaker” eller “Restless And Wild”, så ville alle vært enige i dens klassikerstatus. Tempoet skrus noe ned med “Overnight Sensation”, som er litt over mot AC/DC, slik vi er vant til å ha et innslag med helt siden storebror Young skrev Accepts første hit. Låta tar, så vidt jeg skjønner, oppgjør med alle C-kjendiser som florerer i dagens samfunn. Helt på sin plass, vel å merke.

I øvre sjiktet

Slik fortsetter det, med knakende god Heavy Metal som i grunn bør nytes mer enn overanalyseres. Det er for øvrig klassiske innslag i “Symphony Of Pain” og den avsluttende “Samson And Deliah”, som gjør flere soloskiver fra Wolf helt overflødige. 

Rent subjektivt, som om en anmeldelse egentlig er noe annet, synes jeg dette albumet føyer seg inn i det øvre sjiktet av bandets utgivelser etter det eneste comebacket verdt å snakke om (de prøvde jo et par ganger tidligere, men vi lar det også ligge). Bandet, eller hva folk og fans velger å kalle det, innfrir alle forventninger og gjør skam på alle spekulasjoner om dets endelikt. Den tyske maskinen kommer til å rulle videre etter covid-19.

Av Frode Johnsrud

 

Sporliste

1. Zombie Apocalypse 
2. Too Mean To Die 
3. Overnight Sensation
4. No Ones Master
5. The Undertaker
6. Sucks To Be You
7. Symphony Of Pain
8. The Best Is Yet To Come
9. How Do We Sleep
10. Not My Problem
11. Samson And Delilah