Nytt album fra en norsk Progpower-kandidat
Det norske metallbandet Mindtech kan ikke sies å ha vært veldig høyt profilert i løpet av sin drøyt 10 år lange eksistens, men det kan endre seg nå. Fredag 13. mars slippes deres andre fullengder «Omnipresence». Vi får håpe ulykkesdagen blir en lykkedag for dem.
Åpningslåta «The Big Question» starter atmosfærisk med dystre lydeffekter, men glir etter hvert over i et fengende riff. Når Mathias Molund Indergårds stemme lar seg høre, kommer det ikke som noen overraskelse å få vite at han også synger i et Judas Priest-tribute band. Selv om stemmen hans er noe mindre distinkt enn Rob Halfords (hvem er vel ikke det?). Låta minner meg litt om Kamelots «March Of Mephisto» på grunn av måten en mild ekstremvokal benyttes ved inngangen til refrengene.
«The Lotus Eyed» viser låtskriving på høyt plan innen en ikke altfor original sjanger. Tradisjonell heavy metal i grenseland til progpower har sine begrensninger. En av de beste låtene på skiva imidlertid, men kunne ønsket meg et mer spennende arrangement.
Flott gitararbeid og gode vokalprestasjoner
«Unity» går i et noe langsommere tempo. Her er det detaljer i kompet som minner meg om de virkelig gamle gutta som Uriah Heep og slikt, men til syvende og sist sitter vi igjen med noe som ligger i grenseland til en powerballade. Artig gitarsolo-avbrekk ved ca. 3 minutter, og vokalarrangementet mot slutten.
I «These Are The Days» utforsker bandet sin mer poppete side. Denne inneholder kanskje platas mest originale arrangement, og viser at vi er eksponert for noe mer enn et tretten på dusinet powermetallband. Flott gitararbeid av enten Thor-Axel Eriksen eller Marius Giller Belseth forresten. Eller kanskje de deler på det?
Mindtech har absolutt levert en plate de kan være bekjent av.
På «The Journey» settes tempoet en del opp igjen, selv om vi ikke på langt nær er i tysker-land. En spesielt god vokalavlevering av Indergård på denne. Og gitarduelleringen på slutten lar seg også høre, hvilket bør tas som et kompliment når det kommer fra en som er flasket opp på Wishbone Ash og Thin Lizzy, samt regner Iron Maiden blant sine favorittband.
«Standing Tall» er en midtempo sak og inkluderer en av platas beste vokalprestasjoner. Dessuten har den et fengende gitarriff, og kan regnes blant de to-tre beste sporene her. Min mening kun selvfølgelig, men den er vel like god som noens?
Større sjanser
«Brahman» fortsetter i et rolig tempo, nærmest i ballade-land, men gitarriffet er vel litt for hissig til at vi kan benytte den betegnelsen. Her synes jeg for øvrig at jeg definitivt hører en del Thin Lizzy i gitarene.
Avslutningslåta «Through The Veil» har et av de tyngste gitarriffene på skiva, men også en av de mest melodiøse vokalmelodiene. En av de beste gitarsoloene på plata får vi også rundt tre minutter inn i låta.
Mindtech har absolutt levert en plate de kan være bekjent av. Hvis det skinner gjennom at jeg ikke er fra meg av panegyrisk vellyst skyldes det at jeg nok har kjølnet en del på denne typen småprogga powermetall de siste årene. Og jeg var i sin tid blant Norges største Kamelot-fans! Jeg kunne ha ønsket meg at Mindtech tok større sjanser når det gjelder både komposisjon og arrangementer; det blir litt for «safe» for min smak. Men bevares, vi snakker gode musikere med evne til å skrive bra låter, så dere har absolutt fortjent et slot på Progpower, enten i Atlanta eller i Baarlo, Nederland. La det være sagt at jeg ønsker dere all mulig lykke til på ferden, gutter.
Av Dag Rossing
Les også: Painkiller @ John Dee
Sporliste
1. The Big Question
2. The Lotus Eyed
3. Unity
4. These Are The Days
5. The Journey
6. Standing Tall
7. Brahman
8. Through The Veil
