Torsdag 11. april 2019
Metal by Muthas
Denne torsdagskvelden på John Dee var viet to coverband for to store britiske metallinstitusjoner. Dette høres i utgangspunktet kanskje ikke så spennende ut, men headlineren var intet mindre enn et kvinnelig Iron Maiden tributeband fra Los Angeles, og det hørtes eksotisk nok ut til at man tok turen.
Det er selvfølgelig The Iron Maidens det er snakk om. Disse damene har holdt på i nærmere tjue år, riktignok ikke hele tiden med samme besetningen, men trommeslager Linda McDonald (i bandet kjent som Nicko McBurrain), som og har fartstid i bandet Phantom Blue, har vært med hele veien.
Painkiller
Men vi kommer tilbake til damene. Herrene først. Oppvarmingsbandet Painkiller er et Judas Priest tributeband fra Oslo-området (og Drangedal i følge FB-siden deres – hils Sputnik) som er freidige nok til å hevde at de er Norges – kanskje Europas – beste band innen sitt felt. Denne anmelder har aldri før sett noen andre Priest-tributter, og har dermed ikke noe å sammenligne med, men sikkert var det i hvert fall at de gjorde sine saker meget bra, og med en mørkhåret gitarist, en blond gitarist, og en korthåret vokalist – alle i kledelig lær – hadde de og et godt stykke på vei lyktes i å fremstå som Priest utseendemessig. «Glenn Tipton» hadde til og med røde skinnbukser som på coveret til «Unleashed In The East».
De åpnet frekt med tittellåta fra «Firepower», Priests nyeste – og beste på mange mange år – album som landet hos kjøpmannen for rundt et år siden, og det ble tidlig klart at lista lå høyt. «Metal Gods», «Breaking The Law» og «Beneath The Realms Of Death» kom dernest, og vokalist Mathias Molund Indergård (også medlem av Mindtech) imponerte spesielt. Rob Halford har ikke nådd de tonene siden nittitallet. Men resten av bandet var og dyktige, og framstod som om de ikke hadde gjort annet enn å bryte lover i West Midlands siden 1974. Det er en annen måte å si at det låt autentisk på.
Låtutvalget kan alltids diskuteres. Dette var et supportsett og de hadde begrenset med tid til rådighet, men hvor var «Living After Midnight»? Og hvor var «You’ve Got Another Thing Coming»? Ikke på kveldens repertoar i hvert fall, men vi klager ikke. Vi fikk gromlåt på gromlåt, og da «Hell Bent For Leather» kom som siste nummer var det bare motorsykkelen som manglet.
The Iron Maidens
Men resten av kvelden var det damenes aften. The Iron Maidens gjorde som sine rollemodeller og kjørte UFOs «Doctor Doctor» i sin helhet som introtape. Første låt fra scenen var «Aces High» hvorpå «Revelations» (en personlig favoritt for undertegnede!) og «Wasted Years» fulgte. Jentene la seg hele veien tett opp til Maidens egne arrangementer, og gitaristene Nikki Stringfield («Davina Murray») og Courtney Cox («Adriana Smith») la seg for det meste tett opptil stilen til den av moderbandets gitarister de hadde rollen til.
Den observante leser har nå forstått at medlemmene i The Iron Maidens har tatt kunstnernavn som ligger nær opptil det Maiden-medlemmet de har rollen til, men indikerer at de er kvinner. Morsomst er «Bruce Chickinson» (Kirsten Rosenberg ifølge folkeregisteret, men med dugg på kontaktlinsene kunne hun se ut som Blackie Lawless). Men reflekterte damenes sceneoppteden moderbandet? Vel, i stor grad gjorde den nok det, men det slo meg at bassist «Steph Harris» (Wanda Ortiz) ikke tok den sjefsrollen som Steve har når Iron Maiden spiller opp til dans. Men søt var hun! Er det forresten lov å si det fremdeles?
Til slutt i det ordinære settet fikk vi i publikum stemme over om siste låt skulle bli «The Evil That Men Do» eller «Fear Of The Dark». Flertallet valgte «Fear Of The Dark». Hadde ikke den blitt spilt hadde The Iron Maidens faktisk ikke beveget seg utenfor åttitallet. Litt synd egentlig. Jeg har lite å utsette på kveldens konsert, men hvis jeg skal pirke på en ting er det at Maiden har mye svært bra materiale å ta av siden Bruce Dickinsons tilbakekomst i 2000 (vi tar Maidens historikk en annen gang, de fleste som har giddet å lese så langt som dette kjenner den nok uansett) også. Paradoksalt nok spilte de ingenting fra «Seventh Son Of A Seventh Son». Den skiva fylte faktisk 31 år denne torsdagen, noe som burde ha vært markert. Publikum burde altså ha valgt «The Evil That Men Do» da de fikk sjansen.
Vi fikk til og med se Eddie. Han kom utpå ved to anledninger, først under «Wasted Years» iført et «Somewhere in Time»-inspirert kostyme og siden i en mye høyere variant – var det under «The Number Of The Beast»? Tror ikke han hadde fått noe kvinnenavn for anledningen.
Damene er proffe og åpenbart veldig glade i bandet de hyller.
Vi fikk et eneste ekstranummer, noe som føltes litt urettferdig siden Stockholm hadde fått tre kvelden før (bl.a. «Hallowed Be Thy Name», nam-nam). Mulig det hadde noe å gjøre med at damene hadde blitt noe forsinket på scenen, men et fullsatt John Dee måtte nøye seg med «Run To The Hills». Det gjorde vi og, men ikke før jeg og et par kompiser hadde tatt oss en landingspils på nabopuben.
The Iron Maidens forlot scenen til tonene av Monty Pythons «Always Look At The Bright Side Of Life», akkurat som Iron Maiden alltid gjør. Damene er proffe – ingen tvil om det – og åpenbart veldig glade i bandet de hyller. Det var også god stemning blant publikum hele veien, og å klage på repertoarvalget blir nesten surmaget. Vi bega oss ut i natta for å speide etter «the number of the bus».
Men hvis jeg får lov til å slenge inn en brannfakkel her på slutten, vil jeg nesten si at Painkiller var best i kveld.
Av Dag Rossing
Foto Per-Otto Oppi Christiansen
1. Aces High
2. Revelations
3. Wasted Years
4. Losfer Words (Big ‘Orra)
5. The Trooper
6. Murders In The Rue Morgue
7. The Prisoner
8. Still Life
9. Alexander The Great
10. The Number Of the Beast
11. Phantom Of The Opera
12. Fear Of The Dark
Encore:
13. Run To The Hills
