Lite substans

Siden de slo igjennom i 1994, med det banebrytende albumet «Dookie», har Green Day blitt mer og mer stadionrock, og med deres nye album «Father of All…» har de nådd en epoke som minner om 80-tallsperioden til The Rolling Stones. Låtene er fengende med stor allsangfaktor, men med svært lite substans, utført på et veldig impotent vis.

Green Day Father of All... BLEZTAlbumet starter med litt call and response mellom vokalen og gitaren og bassen på titellåten, hvor frontmann Armstrong synger i en hodeklang som med sin likhet til Disco-Mick Jagger hørtes litt ut som en parodi, selv om det ikke er total krise for sansene. Låten er pompøs og cheesy, men har sin sjarm. Ikke ulikt materiale på trilogien «Uno», «Dos», «Tré», som generelt er det de har gjort før som minner mest om «Father of All…».

Misbruk av klapping

Ett særpreg på albumet er total misbruk av klapping som perkusjon. Nesten hver låt har en eller flere deler hvor de bruker klapping, men det er så komprimert at det ikke høres veldig ekte ut, og til tider er det vanskelig å skille fra skarptrommen. Ingen låter er dette mer tydelig på enn «Ready, Fire, Aim» og «Meet Me on the Roof» – låter som er svært repetitive, men som heldigvis er relativt korte. De gir litt energi i albumet, men det er ikke mer organisk eller rått enn listepop à la Katy Perry eller Ariana Grande.

Green Day har dog få ganger bommet så mye som de gjør på låtene «Oh Yeah!» og «I Was A Teenaged Teenager», hvor sistnevnte presenterer tidløs poesi med linjer som «I was a teenage teenager full of piss and vinegar». Om folk tror at musikk i framtiden kommer til å være laget av CPU-er kan jeg si at jeg ikke tviler på at CPU-er kan lage bedre musikk enn dette.

Til tross for noen solide bommer og mange feil er ikke dette en veldig dårlig lytteropplevelse.

De neste to låtene «Stab You in the Heart» og «Sugar Youth» er ganske bra høydepunkter, hvor førstnevnte har hint av gammeldags rock ‘n’ roll og AC/DC. «Sugar Youth» har jeg ingenting å utsette på, men det er heller ikke så mye å ta tak i. Du kan høre begge låtene på under 4 minutter, og det er definitivt de sterkeste minuttene på albumet.

Kort affære

«Junkies on a High» føles bare ut som å låne bort 3 minutter av tiden din. Det føles ikke som det skjer noe, og den er glemt med en gang den er ferdig. «Take the Money and Crawl» er effektiv for hva den gjør, som er å gi lytteren nok en stadion-pleaser. Den har ganske bra trøkk, og kast inn et lite banneord på nest siste linje så kanskje de kan være litt rocka på denne platen også.

Siste låt «Graffitia» er melodisk ganske lik på mye av 60-tallets feel-good pop, noe som er velkomment. Den gjør ikke et veldig sterkt inntrykk, men er en ganske gøy låt.

Til tross for noen solide bommer og mange feil er ikke dette en veldig dårlig lytteropplevelse. Man kommer seg lett gjennom de mindre enn 30 minuttene som platen varer, og jeg er ikke i tvil om at noen fans vil trykke den til sitt hjerte, men selv for en dedikert fan, som har likt mye fra Green Day også i senere tid, er ikke dette helt godt nok.

Av Mathias Bergfjord

Sporliste

1. Father of All…
2. Fire, Ready, Aim
3. Oh Yeah!
4. Meet Me on the Roof
5. I Was a Teenage Teenager
6. Stab You in the Heart
7. Sugar Youth
8. Junkies on a High
9. Take the Money and Crawl
10. Graffitia