En plate for sin (korona)tid

Svenske (etter hvert teller de en del norske medlemmer også) Witchcraft har fem helstøpte album innen doom/stonermetal med visse progelementer bak seg, og det begynner å bli noen år siden det siste. Stor var derfor spenningen da man mottok deres nye opus “Black Metal” i innboksen. Stor var også overraskelsen da man hørte hva lydfilene faktisk inneholdt.

Witchcraft Black Metal BLEZTFor her var det ikke mye metall å spore! Bandsjef Magnus Pelander har nemlig gitt resten av bandet fri denne gangen, og spilt inn et totalt akustisk album helt for seg selv. Skulle tro han tok koronakrisen på forskudd, når nå dette albumet er innspilt.

Skiva åpner med et spor kalt «Elegantly Expressed Depression». Etter å ha hørt plata et par ganger må jeg konkludere med at dette er dens beste låt. Det oser Nick Drake av hele låta. Det er minimalistisk, men det har en gedigen nerve i seg. Første linje i teksten får deg umiddelbart til å stusse: «I swear I saw death standing in my hall, casting her black shadow on my white wall». Døden portrettert som en kvinne! Det er så man lurer på hva Pelander har gjennomgått siden sist. Låta er en drøyt fem minutters lang sak. Lite variasjon, men det er noe suggererende ved den, og jeg er ikke sikker på hvem han synger om, og hva slags forhold han hadde til vedkommende.

Lite variasjon

Neste låt er en tominutters snutt med tittel «A Boy And A Girl». «She looks like a boy that looks like a girl» lyder første tekstlinje, og jeg må innrømme at denne ga meg lite. Venstrehåndsarbeid.

«Sad People» går fryktelig sent. Jeg blir ikke helt klok på hva han synger om. Nerven fra første låta er for så vidt der i noen grad, men jeg sitter igjen med en følelse av at dette er en låt han burde ha spilt inn med backingmusikere (ikke nødvendigvis i et Witchcraft-arrangement). Det er noe Jeff Buckley over denne låta, men sånn som den er fremført, synes jeg den blir heller langtekkelig.

Hvis disse låtene hadde kommet på en Witchcraft band-LP – som et avbrekk i rockekjøret – hadde plata trolig blitt genierklært.

«Grow» er skivas lengste låt, og klokker inn på 07:51. Igjen er jeg litt usikker på hva han synger om, men det har med lengsel å gjøre. Men nå har plata uansett kommet til et punkt der denne anmelder begynner å gå litt lei, uansett hvor god hver låt matte være sett hver for seg. Det er noe med at hvis disse låtene hadde kommet på en Witchcraft band-LP – som et avbrekk i rockekjøret – hadde plata trolig blitt genierklært. Og kanskje med rette? Men en hel fullengder – den er riktignok ikke av de lengste – med kun låter av denne typen blir i overkant ensformig. Bob Dylan, i begynnelsen av sin karriere, hadde i det minste vett på å variere tempoene litt mer.

Triste tekster

På «Free Country» er vi igjen tilbake til det ekstremt langsomme. For de av dere med lappen, og da ikke kun for bil med automatgir, kan man si at denne skiva sjelden har bruk for noe høyere enn andregir. Heller ikke her får dere noen ungdomsskoletolkning av sangteksten fra min side, men jeg tror det har noe å gjøre med å miste noen. Det dreier seg i hvert fall om savn.

Tidligere på plata hadde vi «Sad People», nå får vi «Sad Dog». Gi for all del ikke denne plata til noen dere kjenner som lider av depresjoner! Her får vi for første gang litt instrumental variasjon da vi hører lyden av pianoklimpring i noen mellomspill. Hvem denne triste hunden er, får jeg ikke klarhet i, men jeg får ikke inntrykk av at den går på fire bein. Assosiasjoner til Nick Drake og Jeff Buckley (kanskje og Tim Buckley?) ligger fremdeles tjukt utenpå.

Hver for seg er låtene mer eller mindre bra, men helheten blir heller kjedelig.

«Take Him Away» avslutter plata. Her har det tatt ham tjue sekunder å skrive teksten. Paradoksalt nok er det kanskje den låta her med mest variasjon i tempoene, til tross for at den kun varer i drøyt tre minutter. Men jeg skrev venstrehåndsarbeid om en av låtene over her, og føler at her er det mer av det samme.

Klusser med merkevaren

Tja? En oppsummering er vel på sin plass. Tittelen «Black Metal» virker ved første øyekast ironisk. Denne musikken er så fjernt fra noen avart av metal som man kan komme. Men kanskje har den en seriøs betydning likevel? Temaene i tekstene her er hele tiden dystre og depressive. Det går ingen rød tråd gjennom dette albumet, det går en svart tråd!

Liker jeg albumet? Og vil jeg anbefale dere lesere å kjøpe det? Vel, min største innsigelse er at det gis ut under navnet Witchcraft. Pelander tenker kanskje at i våre Spotify-tider kjøper ingen plater uansett, og man lurer ingen for penger ved å gi ut noe slikt under falskt flagg. Men han klusser faktisk med Witchcraft-merkevaren, og om uforberedte fans som hører dette vil gi deg tid ved neste korsvei, vet jeg ærlig talt ikke, Magnus. Du burde nok gitt ut dette albumet under ditt eget navn, som du gjorde med «Time» i 2016. Hver for seg er låtene – med et par unntak, som jeg har vært inne på – mer eller mindre bra, men helheten blir heller kjedelig.

Vil jeg personlig kjøpe plata når den foreligger i fysisk format? JAAAAA!!! Men jeg er en uhelbredelig blodfan av Witchcraft.

Av Dag Rossing

Sporliste

1. Elegantly Expressed Depression
2. A Boy And A Girl
3. Sad People
4. Grow
5. Free Country
6. Sad Dog
7. Take Him Away