Nostalgisk energibombe 

Tre år etter forgjengeren “Earthrage” er W.E.T. tilbake med sitt fjerde album “Retransmission”. 

W.E.T. - Retransmission - BLEZTDen svensk-amerikanske supergruppa W.E.T. debuterte med sin selvtitulerte plate i 2009, og siden har det blitt tre solide utgivelser før årets “Retransmission”. Bandet spiller melodiøs hardrock av det slaget som dessverre er langt mer stuereint i Sverige enn her til lands. Bandnavnet er satt sammen av initialene til originalbanda til de tre hovedmedlemmene som var med på å stifte bandet i sin tid: keyboardist og gitarist Robert Säll (Work of Art), gitarist og vokalist Erik Mårtensson (Eclipse, Ammunition, Nordic Union) og vokalist Jeff Scott Soto (Talisman, Sons of Apollo). 

W.E.T.s fjerde opus, “Retransmission”, åpner med “Big Boys Don’t Cry”, som ble sluppet som første singel i november. Denne låta minner en hel del om Eclipse, spesielt fordi det er Erik Mårtensson som synger de første strofene. Jeg liker godt disse låtene hvor Mårtensson og Soto synger duett, det tilfører låtene en god dynamikk, noe som for eksempel også var tilfelle på kremlåta “Watch the Fire” fra forrige album. Og med Eclipse-kollega Magnus Henriksson på gitar og ex-Eclipse-trommis Robban Bäck (Mustasch) også med i bandet, er det ikke rart at musikken befinner seg i samme landskap. Men Sotos karakteristiske vokal bidrar til at W.E.T. godt kan beskrives som Eclipse i Foreigner-drakt.

Magisk formel

Mer snakk om tårer blir det i den like melodiøse oppfølgeren “The Moment of Truth”, hvor det synges “I can’t stop the tears from falling” i refrenget. Sammen utgjør disse to låtene en strålende start på albumet. 

Det at man mer enn gjerne snurrer plata på nytt er vel et godt tegn i seg selv.

At hitmaker Mårtensson har funnet den magiske formelen for hvordan skrive fengende hardrocklåter beviser han til stadighet, men når det kommer til det lyriske er det kanskje litt mer å hente, spesielt på originalitet. Tradisjonelt er vel hardrocken mer opptatt av innpakningen enn av innholdet, men siden Mårtensson legger lista så høyt for seg selv, må det være lov å pirke på et lite forbedringspotensiale. “The Call of the Wild” er i utgangspunktet en svært catchy låt, men ikke bare gir Ammunition-kollega Åge Steen Nilsen ut en låt ved navn “Call of the Wild” med Wig Wam, på samme dag, via samme plateselskap, men også Eclipse har gitt ut en låt med samme tittel tidligere. Når det er sagt så knuser denne lett Eclipse sin gamle låt.

“How Far to Babylon” er et annet eksempel på dette – den mest kjente balladen til Ammunition heter “The Road to Babylon”. Litt lite oppfinnsomt der altså. Dette er bare flisespikkeri selvfølgelig, men det er egentlig ikke så mye annet å sette fingeren på her. Men, musikalsk er “How Far to Babylon” en av de som skiller seg mest ut – det er umulig å ikke synge med på refrenget til denne.

Misunnelsesverdig låtskriving

“Got to Be About Love” er en catchy semiballade med et ekstremt melodiøst refreng, som fester seg lett. Tempoet øker i albumets mest intense låt, “Beautiful Game”, med et ikke mindre melodiøst refreng og høy gitarføring, mens “Coming Home” er platas mest poppete spor, hvor spesielt versene kan minne om en rocka utgave av Roxette.

Ingen hardrockplate uten en powerballade. “What Are You Waiting for” heter denne skivas alibi, og det er nok mange av de gamle puddelrockbanda som skulle ønske de hadde skrevet denne på 80-tallet. Denne følges opp av “You Better Believe It”, som er ett av de mange høydepunktene her. En nesten irriterende catchy låt – fra første koring.

Det er en stor sjanse for at dette er ett av de beste albumene du kommer til å høre innen denne sjangeren i år.

Så, når du tror at skiva snart er tom for gullkorn, dukker plutselig “How Do You Know” opp som nest siste spor. Denne har seilt opp som en favoritt hos undertegnede, i hvert fall er det den jeg har gått rundt og sunget på de siste ukene. Den fester seg ekstremt fort på hjernebarken, i tillegg til å inneha en av skivas feteste gitarsoloer.  

Jevnt nivå

Sistelåta “One Final Kiss” er overraskende nok ikke en ballade, men en særs fengende låt som kunne fått plass på soundtracket til en hvilken som helst 80-tallsfilm. Både koring og fete synth- og gitarriff gjør dette til en heftig avslutning på skiva.

“Retransmission” byr ikke på de store overraskelsene, men er jevnt over bra. Jevnere enn de fleste plater fra 80-tallet innen denne sjangeren. Jeg savner kanskje at noen låter stikker seg litt mer frem i originalitet, men samtidig er det heller ingen spesielt svake spor her. Etter en del lyttinger så merker man at låtene har festet seg likevel, selv om de ikke fremsto som potensielle hits ved første ørekast. Og det at man mer enn gjerne snurrer plata på nytt er vel et godt tegn i seg selv.

Er du fan av melodisk hardrock, eller noen andre av de mange band Erik Mårtensson har en finger med i, så skal du selvsagt ha denne plata i samlinga. Det er en stor sjanse for at dette er ett av de beste albumene du kommer til å høre innen denne sjangeren i år. En gledelig start på musikkåret 2021!

Av Marianne Lauritzen

Sporliste

1. Big Boys Don’t Cry
2. The Moment of Truth
3. The Call of the Wild
4. Got to Be About Love
5. Beautiful Game
6. How Far to Babylon
7. Coming Home
8. What Are You Waiting for
9. You Better Believe It
10. How Do I Know
11. One Final Kiss