Kunst i form av musikk
Bare åtte måneder etter å ha sluppet filmusikken til «Suspiria» kommer Radiohead-frontmann Thom Yorke med nok et banebrytende album. «Anima» er et slående vakkert album som gir mer til lytteren for hver gjennomgang.
Det første å ta tak i med «Anima» er albumcoveret som viser en person som faller over et forvrengt bilde av en storby i svart, med en kald gråbrun bakgrunnsfarge og en stor oransje font med navn på artist og album. Bildet reflekterer hvordan musikken på dette albumet låter. Det er et relativt minimalistisk og impresjonistisk lydbilde, som blir drevet i stor grad av nifse tekster, synthlyder, kalde trommer og drivende basslinjer.
Allerede første låt ut, «Traffic», setter standeren for resten av albumet, selv om denne låten også er den som skiller seg mest ut. «Traffic» er kanskje den mest tilgjengelige låten på albumet. Tekstene er mindre kryptiske her enn hva som ellers er vanlig i Yorkes musikk. Sangen virker som om den handler om en korrupt elite med tekster som «Party with a rich zombie / Crime pays, she stays / In Kensington and Chelsea» og «I can’t breathe / There’s no water / A drip feed / Foie gras», der Kensington og Chelsea er rike distrikter i England og «Foie gras» er lever fra en tvangsforet gås. Sangen bygger seg dynamisk opp, og det introduseres ett nytt instrument om gangen. Låten er satt i et relativt høyt tempo, sammenlignet med resten av abumet. Vokallinjen til Yorke er fengende og hjelper låten til å stå ut som en av albumets sterkeste låter, spesielt med «du, du du»-ingen etter andre refreng.
De neste to sporene, «Last I Heard» og «Twist», viser en mer abstrakt og representativ tekst i forhold til resten av albumet. «Last I Heard» består av ett vers og tre «refreng», som kun består av linjen «I woke up with a feeling I just could not take». Yorke har uttalt i et intervju med radiopersonlighet Zane Lowe at albumet i en viss grad er inspirert av Matthew Walkers «Why We Sleep». Det gir mer kontekst til de mer subtile bildene Yorke beskriver med tekstene sine.
Albumet krever mye av lytteren, men belønningen er svær.
Sangen Yorke beskrev i samme intervju, «Dawn chorus», kan regnes som «hiten» på albumet og er mindre subtil enn de to foregående låtene. Låten tar opp temaet om å angre på det livet man har levd, samt viljen til å prøve på nytt. Her får produsent Nigel Godrich virkelig skinne, med en instrumental del som består av flere taktarter og synkoperinger som ligger under Yorkes bokstavelige monotone vokallinje. Sangen er hjerteskjærende og nydelig.
«I Am Very Rude» er nok et høydepunkt, og høres ut som en låt som hadde passet inn på «King of Limbs», og som hadde vært en av de beste låtene. Bassen og trommene er svært drivende og Yorke som korer med seg selv og repeterer linjen «You don’t mean a thing, but it won’t bother me» under hver nye verselinje gjør låten svært catchy. Noe neste låt, «Not the News», også er. Her bygger låten på en trommebeat og en synthbeat som skaper et stort musikalsk spillerom, som midtveis i låten fylles av strykere.
Avslutningen på albumet er ikke like sterk som de første seks låtene. «The Axe» er en stor atmosfærisk låt, bygget på mye synth og tekster som jeg tolker som om de handler om avhengighet til teknologi i så stor grad at vi skylder på det når vi feiler i livet. «Impossible Knot» har en kald produksjon med en solid basslinje og en repetitiv trommebeat. Siste låt «Runwayaway» er en god avslutter som albumets eneste gitardrevne låt og den mest abstrakte låten både musikalsk og lyrisk.
«Anima» er definitivt for segmentet «spesielt interesserte», og ikke bare for dem som liker «Creep» eller «No Surprises», men for fans av Radioheads periode etter «OK Computer» er dette kunst i form av musikk. Albumet krever mye av lytteren, men belønningen er svær.
Av Mathias Bergfjord
Sporliste
1. Traffic
2. Last I Heard (…He Was Circling The Drain)
3. Twist
4. Dawn Chorus
5. I Am A Very Rude Person
6. Not The News
7. The Axe
8. Impossible Knots
9. Runwayaway
