Overgår ikke debuten
Det er nå fire år siden Abbath ga ut sin selvtitulerte første skive etter Immortal-bruddet, og nå slipper han sitt andre album med et helt nytt band med seg. Men hvordan lever «Outstrider» opp til debuten?
Skiven starter rolig med en akustisk intro til «Calm in Ire (of Hurricane)». En slik rotete tittel passer godt til låten, som starter rolig og ender opp kaotisk og intens. En ganske sterk start på «Outstrider». Første låt som ikke har blitt utgitt som singel, «Bridge of Spasms», er i skikkelig Abbath-stil; aggressiv og intens, med trommer som får skinne skikkelig.
Dette smitter over i den utrolig tøffe tredje låten, «The Artifex». Låten byr på et fett midtparti med en skikkelig rocka gitarsolo, før låten slakker ned et par hakk til å bli hardere og seigere. På dette punktet er også stemmen til Abbath blant det beste jeg har hørt av ham. Han kler virkelig en tregere og mørkere stemme.
Albumets første singel, «Harvest Pyre», er neste ut – en låt som satte seg fra første gang jeg hørte den. Denne er virkelig i typisk Abbath-stil, med et klaustrofobisk og kaldt hovedriff med rytmiske bakgrunnstrommer. Det eneste jeg stusser over hver gang jeg hører den er den merkelige overgangen, og det bråe rytmeskiftet, før andre vers. «Land of Khem» høres ut som en kald låt fra Celtic Frost eller Triptykon de første fem sekundene, før trommene tar over oppmerksomheten.
Abbath bringer ikke noe nytt til bordet, men det er heller ikke nødvendig.
«Scythewinder» byr ikke bare på skivas tøffeste tittel, men er også en av de stiligste låtene. Rundt halvveis skifter den fra aggressiv og intens til seigere og tyngre med harde slag. Før en skikkelig rocka gitarsolo slår inn. Som avslutning får vi en skikkelig hardbarka låt, «Hecate», som mot slutten byr på et stille akustisk parti før et brutalt og vilt høydepunkt helt til slutt. Jeg vil regne dette som hovedavslutningen på skiven, til tross for at deluxe-versjonen inneholder en fantastisk cover av Bathorys «Pace till Death».
Abbath bringer ikke noe særlig nytt til bordet med sitt andre album etter Immortal-bruddet. Men trenger han egentlig det? Det vi vil ha er typisk Abbath-stil; raske og kalde angstfylte riff med hans slangete signaturvokal. Det er veldig tøft med kontrasten som blir skapt av de korte akustiske partiene i visse låter, som i tittellåten og «Hecate». Jeg synes derimot de individuelle låtene mangler litt identitet, slik debutskiven hadde. Jeg vet ikke om det er på grunn av at han hadde med seg rester fra Immortal, men debutskiven hadde mer minneverdige låter og riff som «Winter Bane» og «Count the Dead». Med unntak av «Harvest Pyre» går «Outstrider» for det meste litt i ett egentlig.
Abbath bringer som sagt ikke noe nytt til bordet, hverken i hans eget univers eller i black metal-universet generelt, men det er heller ikke nødvendig. Vi får det vi forventer og vil ha av ham, og det er gøy å ha ham tilbake med ny musikk!
Av Adrian Øien
Sporliste
1. Calm in Ire (Of Hurricane)
2. Bridge of Spasms
3. The Artifex
4. Harvest Pyre
5. Land of Khem
6. Outstrider
7. Scythewinder
8. Hecate
9. Pace till Death
