Fremtiden biter som ei tannlaus pusekatt

Tidligere Porcupine Tree-frontmann Steven Wilson slipper i dag sitt femte soloalbum “The Future Bites”, som byr på en litt annen side av briten enn hva vi er vant til. 

Steven Wilson - The Future Bites - BLEZTSteven Wilson har med sine, før dette, fem soloskiver betydd utrolig mye for meg. Låta «The Raven That Refused to Sing», med sin fabelaktige video, satte et realt støkk i meg da jeg ble tipset om å sjekke den ut av en kompis som syntes mitt lunkne syn på Porcupine Tree var i strengeste laget. Say no more – jeg var solgt, og har siden fulgt Stevens solokarriere tettere enn en Gillette Mac 3 med nytt blad.

Her ligger nok også noe av mitt nåværende problem – jeg digger ham mest når spiller skikkelig progrock, og denne nye skiva er alt annet enn det! Om mulig er den en enda større skuffelse enn da jeg som 14-åring med skrekk måtte stå hjelpeløs og se et nytt Metallica med eyeliner, fjærboa og kort hår ligge og åle seg i bladgull og søle i «Until It Sleeps»-videoen på MTV. «Load» grodde litt på meg den altså, men uansett hvor mye jeg prøver å si til meg selv at “dette er Steven Wilson – det eeer bra! …” er det nå engang sånn at jeg vil høre ei småfunky electronica-skive fra Wilson like mye som jeg vil ha ei hiphop-skive fra Slayer!

Rakker ned på gitaren

I intervju etter intervju har han nå i snart over et år rakket ned på gitaren som instrument og alt det den står for. Argumenter som «… gitaren er ikke et instrument for det 21. århundre… barna mine (stebarna red.) bryr seg ikke om gitarer… de vet ikke hva en gitar er… osv» har kommet som hagl. News flash Steven – din fanskare er ikke 13 år! Gitarspillet ditt er kjernen i lyden vi elsker å høre fra deg. 

Jeg vil høre ei småfunky electronica-skive fra Wilson like mye som jeg vil ha ei hiphop-skive fra Slayer!

Noen vil kanskje påstå at jeg er litt vel streng her nå, men du milde moses som Mr. Wilson (for øvrig en strålende King’s X-låt) legger seg laglig til hogst med sin ferske utgivelse “The Future Bites”.

I lys av det jeg nylig nevnte om manglende interesse av å bruke gitaren som base for denne nye musikken, er det verdt å merke seg at de få øyeblikkene som hinter om svunnen storhet på «The Future Bites» er der gitaren er i førersetet, som for eksempel på den skjønne «12 Things I Forgot».

Mye Wilson i monitor

Fraværet av et bunnsolid band er gjennomgående tydelig her, og det er skremmende hvor godt det høres at Guthrie Govan og Marco Minneman var essensielle brikker i det magiske uttrykket på «The Raven That Refused to Sing» og «Hand.Cannot.Erase». På forrige album «To the Bone» tok han i det minste med seg et utvalg glimrende studiomusikere som bidro til å skape noen flotte øyeblikk. King Crimsons Jeremy Stacey bør trekkes frem som eksempel her! Hans spill er nærmest grenseløst på låter som «Refuge» og «Detonation».

Istedenfor nådeløs tromming, gitarsoloer som hører hjemme i himmelen, saftige grooves og episke temaer, blir vi servert plingplong-lyder, dvaske klask fra trommemaskiner og et og annet stakkarslig håndklapp!

Men nok om det, denne gangen gjør Steven så å si det meste selv, så istedenfor nådeløs tromming, gitarsoloer som hører hjemme i himmelen, saftige grooves og episke temaer, blir vi servert plingplong-lyder, dvaske klask fra trommemaskiner og et og annet stakkarslig håndklapp! Toppet av Stevens nye favorittingrediens da selvsagt; sin egen falsettvokal… *sukk* Han kjører på i verste Bee Gees-stil stort sett gjennom hele skiva, og han gjør seg selv definitivt ingen tjenester i så måte. Om jeg hadde vært i studio med ham da disse sanglinjene ble spilt inn, er det en overhengende fare for at jeg hadde kommet med samme beskjed som den Torben Ulrich kom med til sønnen sin da han stolt viste frem en skranglete innspilling i filmen «Some Kind of Monster»: «I think you should delete that!» 

Tekstlig konsept

Albumet har et slags tekstlig konsept som tar for seg nettshopping, konsumisme, sosiale medier, identitet i den moderne verden osv, og det fungerer ganske godt tekstmessig! Imidlertid er det visuelle rundt utgivelsen nokså underveldende i sin simple hvit/grå/sort-stil der all tekst er fremstilt som kvitteringer eller digitale handlelister.

Anyways … «Høydepunktene» her er nevnte snutt «12 Things I Forgot» og «Man of the People» som i og for seg er søte nok, og det er noen fine, svevende temaer her og der, men det er for lite … og det er for sent.

Opplevelsen jeg har med «The Future Bites» kan best beskrives slik: Man er vant til å feire jul hjemme hos bestemor, med ribbe, surkål, pakker, fyr i peisen, gløgg, kaker, godis, sølvguttene og hele sulamitten, men så må man plutselig feire nevnte høytid i et amerikansk høysikkerhetsfengsel i en celle med en drapsmann der det blir servert plastbananer til middag!

For all del, liker du «Scream» av Chris Cornell vil du finne mye spennende her.

Av Henrik Haugsnes Kaupang

Sporliste

1. Unself
2. Self
3. King Ghost
4. 12 Things I Forgot
5. Eminent Sleaze
6. Man of the People
7. Personal Shopper
8. Follower
9. Count of Unease