Trøndersk dypdykk i britiske musikkskatter

Spidergawd er klare med sin femte LP, oppfinnsomt nok kalt “V”.

Bandet ble startet i 2013 av Per Borthen (gitar/vokal) kjent fra band som Cadillac og Moving Oos. Med seg på laget hadde han Bent Sæther og Kenneth Kapstad fra Motorpsycho, på henholdsvis bass og trommer, og Rolf Martin Snustad (Hopalong Knut) på barytonsaxofon. Med andre ord en vaskeekte trøndersk supergruppe.

Supergrupper blir ofte beskyldt for å være en lekegrind for egoer. Spidergawds første inkarnasjon var intet unntak.

Jeg hadde den litt delte gleden av å se bandet på Vulkan Arena i Oslo på deres første turné. Bandet skapte en massiv lydvegg og med det noe distanse til publikum. Kenneth Kapstads trommesett var plassert fremst på scenen, og bak ham sto Bent Sæther og spilte traktorbass på sedvanlig vis. De gode låtene druknet litt i den massive lydveggen. Spidergawd er nok den høyeste konserten jeg har vært på. Verken Motörhead eller Swans ville nådd dem til knærne denne kvelden.

 

Debutplaten var ujevn, men hadde sine øyeblikk. Platene har gradvis blitt bedre og bandets rykte som et habilt liveband har festet seg. Underveis har Bent Sæther sluttet i Spidergawd, Kenneth Kapstad er fortsatt med, men har sluttet i Motorpsycho.

Spidergawd fremstår nå mer som et band på riktig, nå også med en helhetlig lydmessig identitet. Mens de to første platene (i likhet med Motorpsycho) bar preg av psykedelia, prog og 70-talls bluesrock, har de senere platene båret preg av klassisk rånerock. Tenk Black Sabbath og 80-tallets britiske hardrock. Borthen & co er klart inspirert av Thin Lizzy og Motörhead, og i miksen høres også elementer av Iron Maiden, Saxon og Judas Priest.

Det er mange riffsterke låter på platen.

Ballet åpnet med førstesingelen “All And Everything” som allerede har gått mange runder på NRK P13. Låten åpner med et halvt minutts saksofonsolo etterfulgt av fem og et halvt minutt hardrock-riff-o-rama. En låt som det er lett å bli glad i.

Det er i grunnen mange riffsterke låter på platen og et «øs pøs» med lyd. Dette innebærer at platen fremstår som litt monoton. Den hadde tjent på et mer dynamisk lydbilde.

Låten “Avatar” bryter opp lydbildet på en positiv måte. Her roer bandet det ned. Låten avsluttes med en lang progrockinspirert jam som flører sterkt med de britiske proglegendene King Crimson.

Av Christopher Viland