Overgår deres to forrige plater

Slipknot er tilbake med sitt 6. studioalbum «We Are Not Your Kind, 20 år etter den selvtitulerte debuten.

Lik dem eller hat dem, de ni maskerte mennene i Slipknot har erobret den moderne metal-verdenen som ett av dagens største band i sjangeren. Tittelen til deres siste skive, «We Are Not Your Kind», viser langefingeren til de mange tvilerne der ute, mens innholdet kaprer hjertet til enhver fan. Jeg mener og tror at dette er albumet Slipknot-armeen har ventet på siden «Vol. 3: (The Subliminal Verses)».

Vi blir møtt av en kort intro med Corey Taylors ord “I’m counting all the killers”, som vi vil få høre gjentatt senere på albumet. Først ut er to av de tre utgitte singlene, «Unsainted» og «Birth of the Cruel». Førstnevnte er en låt som virkelig må vokse på deg, og koringen er litt mer corny enn den hadde trengt å være. Den beste delen er garantert det nådeløse slagverket fra Clown og Tortilla Man (som fans så passende har døpt det nye, ukjente medlemmet) etter introen og under versene – utrolig tøft og det sikrer låten som en headbanger-favoritt. «Birth of The Cruel» er umiddelbart en klassisk Slipknot-låt, med en industriell-inspirert intro før et relativt avslappet og angstfylt vers som glir over i refrenget der Corey brøler «Death of the Fool, birth of the cruel!». Svært tøft, men ikke noe som setter noe voldsomt preg.

Der kommer derimot «Nero Forte» inn i bildet. Når den setter klørne i deg, slipper den deg ikke fri. Refrenget (som kan minne smått om Muse?) er så utrolig fengende og gir en ufattelig god kontrast til den ellers svært tunge låten. «That’s what you do best!», brøler Corey, og etter denne låten kan man ikke annet enn å si at dette er hva dere gjør best, Slipknot! Jeg kan ikke gi nok skryt til denne råe låten, en garantert klassiker som definitivt må spilles på Europa-turneen i 2020.

«A Liar’s Funeral» er denne skivens nydelige og brutale powerballade, med en akustisk intro før Corey Taylor byr på hans vokal på sitt mest melankolske og følelsesladde. Låten brytes ned flere ganger i tunge gitarpartier som gir knusende, sinte inntrykk. «Spiders» og «My Pain» er de mest spesielle låtene vi blir bydd på, og føles til tider som noe Nine Inch Nails eller Marilyn Manson kunne levert. «Spiders» har sine øyeblikk, men er temmelig repetitiv, mens «My Pain» er en mystisk og atmosfærebyggende låt man skulle ønske hadde litt mer å gi.

Den musikalske bredden som Slipknot tør å begi seg ut på med den kresne fansen de har er virkelig imponerende.

Så er vi kommet til avslutningsnumrene på «We are not Your Kind». «Not Long For This World» er neppe den mest blytunge låten blodfans vil ha, men etter en lang og oppbyggende intro får vi høre et nydelig og skikkelig angerfylt refreng med mye blandede følelser bak teksten og melodien. Synthen i bakgrunnen under versene setter et lite ekstra preg jeg virkelig digger. Hadde det ikke vært for det rotete siste partiet så ville dette vært en fantastisk avslutningslåt på skiven.

Derimot er det nemlig alumets andre singel som avrunder det hele. Jeg misliker virkelig at «Solway Firth» ble sluppet som singel, da både åpnings- og avslutningssporet burde være en del av helhetsopplevelsen når man hører et album for første gang, etter min mening. I dette tilfellet ble altså begge sluppet som singler, men nok om det. «Solway Firth» er en ufattelig kul og kompromissløs låt som bygger videre på den samme nådeløse hamringen vi fikk høre i «Unsainted». Det er også her vi får gjenhør med strofen «I’m counting all the killers», som gir et godt helhetsbilde av skiven på en simpel og effektiv måte. Riffet under refrenget er så nydelig aggressivt at jeg aldri går lei av det, spesielt sammen med Corey Taylors fenomenale stemme.

Slipknot har definitivt oppnådd noe her. Ikke bare har de overgått sine to forrige plater, de har også nådd nye høyder når det gjelder å sette sammen et album. Variasjonen her er ulikt noe vi har hørt fra dem før, og går fra det tyngste til det mest følelsesladde, samtidig som vi får visse partier og låter som bygger på typiske industrielle trekk. Den musikalske bredden som Slipknot tør å begi seg ut på med den kresne fansen de har er virkelig imponerende, selv om det til tider blir en tanke corny og noen av tekstene er litt for klisje.

Corey Taylor sin stemme er mer overbevisende enn vi har hørt på flere år, og det er tydelig at det ligger mye sinne og følelser bak mange av låtene og tekstene. Mick Thompson og Jim Root byr på svært minneverdige riff som «Iowa»-blodfans kommer til å sette pris på, spesielt i låter som «Solway Firth» og «Nero Forte» som garantert er skivens høydepunkter. Førstnevnte er et litt rart valg som avslutning, men kombinert med «Insert Coin» som åpner skiven så fungerer det bedre enn forventet.

Som nevnt tidligere så tror og håper jeg at dette var det fans har ventet på siden 2004. Jeg tar av meg hatten for Slipknot for dette var helt fabelaktig, og jeg gleder meg utrolig mye til å se dem i Oslo 2020!

Av Adrian Øien

Sporliste
1. Insert Coin
2. Unsainted
3. Birth Of The Cruel
4. Death Because Of Death
5. Nero Forte
6. Critical Darling
7. A Liar’s Funeral
8. Red Flag
9. What’s Next
10. Spiders
11. Orphan
12. My Pain
13. Not Long For This World
14. Solway Firth