Lørdag 22. februar 2020
Forrykende show
Det er fem år siden Slipknot sist besøkte Norge, men nå var de endelig tilbake i Oslo-traktene, og inntok Telenor Arena sammen med Behemoth.
Slipknot har tatt en god avgjørelse ved å ta med seg Behemoth på turneen deres. Bandet har nærmest blitt norgesvenner nå, og har spilt her til lands hele 6 ganger de siste 4 årene, inkludert kveldens opptreden som definitivt er blant deres største på norsk jord.
I kjent stil starter de med «Solve» som intro før «Wolves of Siberia». Vi får høre intense slagere som «Blow Your Trumpets Gabriel» og «Ora Pro Nobus Lucifer», før det avsluttes med kjenningslåten «Chant for Ezkaton 2000».
Showmessig er opptredenen svært lik en headliner-konsert fra bandet, og de byr ikke på særlig mye nytt, annet enn «Rom 5:8» fra den siste skiva, som aldri har blitt spilt live før på denne turneen. Behemoth gir virkelig alt selv om de er oppvarmingsband, men av den grunn blir de dessverre også litt snytt på lydfronten. Ellers er det 45 minutter lange settet en ekstremt bra opptreden jeg tror overbeviste mange Slipknot-fans.
Maskerte galninger
Det er 5 år siden de maskerte galningene i Slipknot sist besøkte Norge. Siden den gang er det endringer i både utseende og medlemmer. Den nye æraen møtte en litt humpete start med både stusselige masker (Ærlig talt, Corey) og en singel eller to som bød på tvil, men all frykt forsvant da den nye skiven «We Are Not Your Kind» ble sluppet. En av fjorårets aller beste, etter min mening. Nå er de da tilbake med en til dels overraskende settliste og et forrykende show som garantert setter en høy standard for året vi har i vente.
Det hele starter på likt vis som deres siste skive, med «Insert Coin»-introen, etterfulgt av skivas lead-singel «Unsainted». Den litt langsomme starten med koringen utgjør en perfekt intro, spesielt med Coreys klare vokal før han brøler løs. Det må nevnes at allerede fra første note er dette det villeste publikum jeg har opplevd.
Slipknot er tilbake med en til dels overraskende settliste og et forrykende show som garantert setter en høy standard for året vi har i vente.
Corey Taylor selv har måttet roe ned sceneopptredenen sin de siste årene, etter blant annet en nakkeskade, men det gjør ikke noe for helhetsinntrykket. Det jeg virkelig digger er hvordan man kan se på hvert enkelt medlem og få et eget show ut av dem til alle tider, selv om de ikke nødvendigvis er i fokus. Spesielt Sid og «Tortilla Man», som alltid er i bevegelse og holder på med ett eller annet tull i bakgrunnen.
Følelser og forutsigbarhet
Før de setter i gang med «All Out Life» tar Corey et par minutter til å snakke om hvordan det er folk der ute som aldri vil forstå hva vi, band og konsertgjengere, holder på med – og alle følelsene som er innblandet. Det er faktisk litt rørende å høre på, for han har helt rett. Det er en helt spesiell ting. «We are not your kind!», brøler Corey, og låta settes i gang.
De siste turneene deres har hatt relativt forutsigbare settlister. Dermed er det ekstra kult å få servert klassikere som «Eeyore» og «New Abortion», de tar seg virkelig bra ut live og publikum digger dem. Litt forutsigbarhet hadde heller ikke gjort noe da låter som «Devil in I» og «Spit it Out» savnes dypt. Spesielt sistnevnte som nærmest har blitt bandets varemerke med det velkjente «Jump the Fuck up!»-stuntet de har pleid å starte encoren med. Man merket at det manglet noe.
«Before I Forget» og «People=Shit» er selvsagt på plass og lykkes i å røre godt i publikummet. Blant høydepunktene syntes jeg også at «Nero Forte» og «Solway Firth» må nevnes, selv om sistnevnte mistet litt av den anspente stemningen som jeg forventet etter studioversjonen. Den intense og angstfylte «Surfacing» fra førsteskiva er en helt perfekt avslutning på showet.
Skuffer ikke
Slipknot skuffer heldigvis ikke på sitt første norgesbesøk på 5 år. De sliter litt med det velkjente lydproblemet til Telenor Arena, og Corey kan bli en tanke vanskelig å høre på mange primære partier. Jay Weinberg bak trommesettet er en av kveldens mest dyrebare spillere, og jeg er mer overbevist enn noensinne om at han er en verdig overtaker for Joey Jordison. Jeg bare digger «Tortilla Man» som flyr, spinner og hopper rundt mer enn noen av de andre, man skulle faktisk trodd han har vært medlem siden starten med den selvtilliten han har fått på bare ett år.
Jevnt over er jeg overbevist om at alle «maggots» i publikum er strålende fornøyd med hva bandet leverte på Telenor Arena.
Visuelt har de et utrolig tøft oppsett, selv om det er litt mer Muse enn det er Slipknot. Scenen er nærmest dekket av skjermer men ikke på et masete vis som det fort kunne blitt. Det ser svært proft og gjennomtenkt ut, og sammen med litt pyro under en håndfull låter så blir det svært minneverdig.
Som nevnt tidligere kunne settlisten trengt et par forandringer, men det er veldig kult at de inkluderer eldre låter som ikke har blitt spilt på en stund. Det var også på sin plass at «Nero Forte» og «Birth of the Cruel» fra sisteskiva ble med. Jevnt over er jeg overbevist om at alle «maggots» i publikum er strålende fornøyd med hva bandet leverte på Telenor Arena. Vel møtt Slipknot, la det gå mindre enn 5 år til neste gang!
Av Adrian Øien
Foto Arash Taheri & Terje Dokken
Les også: Slipknot | «We Are Not Your Kind»
