Lørdag 22. februar 2020

Psykedelisk aften på Revolver

Siena Root har vært et undergrunnsband i en liten mannsalder. Skjønt band og band? I realiteten er de en bandkjerne på en gitarist, en bassist og en trommis som omgir seg med stadig skiftende medmusikanter. Forankret i tidlig syttitalls hardrock og psykedelia er de i alle tilfelle, og denne lørdagskvelden skulle de avlegge Oslo et sjeldent besøk.

Et par ord om oppvarmingsbandet først. Orsak:Oslo er et firemanns instrumentalband med to gitarer som spiller riffete hardrock uten at soloer og slikt kommer i sentrum. I mine ører blir det litt ensformig og uengasjerende i lengden. Jeg vet ikke om låtene til O:O har titler – ingen ble annonsert – men etter fire-fem ganske likelydne numre, skiftet de til et mer dronete uttrykk. Jeg må innrømme at jeg finner det vanskelig å skrive en meningsfull anmeldelse av denne oppvarmingsgig’en. Det er hva det er. Orsak:Oslo vil neppe noen gang avansere fra dette oppvarmingsband-på-klubb stadiet, men det er kanskje heller ikke ambisjonen?

previous arrow
next arrow
Slider

Musikkollektiv på mikroscene

Siena Root er visst mer å regne som et musikkollektiv enn et band. I hvert fall er line-up’en mildt sagt flytende. Musikken er klassisk syttitallsinspirert hardrock forankret i blues og psykedelia. I kveld stilte de som kvartett bestående av bassist Sam Riffer, gitarist Matte Gustavsson (tror jeg), trommis Love Forsberg samt en kvinnelig keyboardist/vokalist som jeg ikke oppfattet navnet på (hun heter i hvert fall ikke Erik, som FB-profilen deres insisterer på at nåværende keyboardist heter). Jeg har oppfattet det slik at de tre førstnevnte er stammen i bandet.

Her er agendaen jammete syttitallsrock, og det er noe Siena Root behersker til fingerspissene.

De åpnet med «Time Will Tell» fra 2008-utgivelsen «Far From The Sun», og det låt fett fra første stund. Keyboarden var kanskje nedprioritert litt i miksen. Damens vokal var nok og noe anonym (tam?) fra begynnelsen av. Dette skulle bedre seg noe i løpet av konserten. «Tales Of Independence» fra deres hittil nyeste album, «A Dream Of Lasing Peace» fulgte så, og bandet gjorde det beste ut av forholdene på Revolvers mikroscene.

Jammete syttitallsrock

Jeg kommer ikke til å komme mye innpå enkeltlåter, og for det meste skiller de seg vel ikke veldig fra hverandre uansett. Her er agendaen jammete syttitallsrock, og det er noe Siena Root behersker til fingerspissene. Men litt variasjon skulle vi få. Til låt nr. 4 (5?) kom en sitarist – som det ble gjort et stort nummer ut av at kom fra Furuset – ut på scenen. Det indiske instrumentet satte utvilsomt en spiss på Sienas bluesbaserte rock. Nå manglet bare lukten av røkelse og jazztobakk.

Det er visstnok kun et par måneder til Siena Root beriker oss med et nytt studioalbum. Dette får tittelen «The Secret Of Our Time», og vi fikk høre flere smakebiter herfra – for det meste uten sitar – som låt som om fansen ikke behøver å frykte framtiden. Siena Root gjennomførte en times tid med inspirert psykedelia og bluesrock. Det som trakk noe ned var at denne turnéens keyboardist og vokalist kanskje ikke var det mest vellykkede tilskuddet de kunne ha funnet. Jeg skal ikke disse henne for mye, men dette er ikke en konsert man vil huske på grunn av keyboardspillet eller det vokale.

Denne skrivende person har sett Siena Root en gang tidligere, på Vulkan det året Høstsabbat ble arrangert der. Jeg opplevde dem som bedre da, uten at jeg helt husker hvem som var med og slikt (ingen sitar, tror jeg), men det kan ha mye å gjøre med utfordringene ved Revolver som spillested. Publikum virket alt i alt fornøyd med hva de hadde overvært i kveld.

Av Dag Rossing
Foto Anette Skutevik

previous arrow
next arrow
Slider