Søndag 23. februar 2020

«Ryktene om vår avskjedsturné er sterkt overdrevet»

Saga spilte for et utsolgt Rockefeller søndag kveld, og leverte med det sin beste konsert på flere år.

Canadiske Saga har mer enn 40 år på baken, med et bein i popen og et i progen. De fire – kanskje fem – første albumene er oppleste og vedtatte klassikere, men deretter blir nok litt etter litt kvaliteten noe mer variabel. Karrieren sett under ett har vel imidlertid Saga holdt et rimelig høyt nivå, noen bølgedaler til tross. Skal man absolutt kritisere, er det mer nærliggende å påpeke at de gjentar seg selv litt vel mye.

Vel, vel. Nå var de i hvert fall i Oslo, og avleverte Rockefeller sitt n’te besøk. Kvelden var utsolgt, og det uten at bandet hadde noe nytt produkt i bagasjen. Skjønt, det er vel for det meste ikke nytt materiale Saga-fansen etterspør? Gamle evigunge klassikere er gjerne sikre kort i denne sammenhengen. Kanskje var det rett og slett at folk kjente sin besøkelsestid? Forrige turné ble vel annonsert som deres avskjedsturné, et begrep som har blitt temmelig utvannet i musikkbransjen etter hvert. 

Om Saga noen gang sa “avskjedsturné” eller ikke kan de som gidder diskutere i andre fora. Vokalist Michael Sadler blånektet da han brakte temaet opp i løpet av konserten selv. Sikkert er det at de entret Rockefellers scene denne kvelden og åpnet festivitasen med «Out Of The Shadows» fra albumet «Behaviour». Årets turné har for øvrig fått navnet «Out Of The Shadows». Den kunne vel like godt fått hete «Ryktene om vår avskjedsturné er sterkt overdrevet». Håper mange tar den referansen.

I vater

«Catwalk» («Heads Or Tales»), «Framed» («Worlds Apart»), «Mind Over Matter» («Security Of Illusion») og «On The Other Side» («Trust») fulgte så som perler på en snor. Den observante leser med god kjennskap til Saga vil legge merke til noe uvanlig her, nemlig at av de fem første låtene er egentlig ingen øverste-hylle klassikere fra de fire første LP’ene. Og at de finner fram en låt fra «sen-periode»-plata «Trust» er mer eller mindre sensasjonelt i 2020. Men den skulle ikke bli den siste av sitt slag! Har Saga bestemt seg for å ta skjeen i en annen hånd, eller er de rett og slett lei av å spille sine egne låter?

Nå var det dog ikke slik at vi ikke fikk høre standardlåtene. Og det var vel knapt overraskende at «You’re Not Alone» fikk kveldens største jubelscener så langt. Selv syntes jeg ikke denne versjonen satt helt, men det er kanskje mest jeg som er en «grumpy old man»? Mesteparten av folk rundt meg virket ikke å reagere slik, så da er vel verden i vater.

Har Saga bestemt seg for å ta skjeen i en annen hånd, eller er de rett og slett lei av å spille sine egne låter?

Saga har måttet tåle mange medlemsskifter opp gjennom årene. Vokalist Sadler og gitarist Ian Crichton er de eneste originalmedlemmer i dagens besetning. Og siden Sadler tok en pause fra bandet for noen år tilbake er strengt tatt Crichton den eneste som har vært med absolutt hele tiden. Men keyboardist Jim Gilmour må og ses på som noe nær et originalmedlem. Han var med fra et relativt tidlig stadium, og med unntak av noen «wilderness years» rundt slutten på åttitallet har han vært med bandet gjennom tykt og tynt siden. Trommisposten er vel den plassen i bandet som har vært mer ustabil, men Mike Thorne har vært fast i en del år nå. Originalbassist og bandnestor Jim Crichton, bror av Ian, har vel ikke vært å se med bandet siden en familietragedie for noen år siden, og er i dag kompetent erstattet av Dusty Chesterfield.

Original settliste

Instrumentalen «Conversations» var også et noe uvanlig valg fra bandet, og «Trust» fra albument av samme navn representerte mer fra bandets nyere periode (alt nyere enn 25 år). «Days Like These» er fra det litt «glemte» nittitallet, men med «On The Loose» var vi tilbake i klassisk territorium igjen. Nå var vi vel over midten av konserten, og det skal sies at de etablerte klassikerne begynte å komme noe tettere nå.

Men jeg har gjort poenget mitt. Saga hadde gravd litt dypere i skattekista for å finne fram til et repertoar for denne turnéen, og det skal applauderes! Som sagt i innledningen har Saga gjort seg skyldig i å gjenta seg selv i overkant mye opp gjennom årene. Gikk du på en Saga-konsert i tidsperioden 2005-2015 (ca.) visste du at du fikk 15-20 klassikere fra, for det meste, de fire første albumene pluss – pliktskyldigst – to låter fra det som på gjeldende tidspunkt var den nye utgivelsen, gjerne spilt rett etter hverandre. Dette «avbrekket» på konsertene er i Sagafan-terminologi kjent som «dopausen».

Det er åpenbart at bandet hadde lagt seg i selen for å sette opp en original og interessant settliste for fansen.

Vel, vel. Jeg setter kanskje ting litt på spissen. Jeg husker at det ble spilt fra «Gen 13» for noen turnéer siden, og de har vært innom f.eks. «Behavior» tidligere og. Men det har aldri vært så mye av det før som denne gangen. Det er åpenbart at bandet hadde lagt seg i selen for å sette opp en original og interessant settliste for fansen. Kanskje det er dette «Out Of The Shadows» henspeiler på?

Beste konsert på lenge

Uansett, etter «No Stranger», «Careful Where You Step» og en noe unødvendig trommesolo (men den er kanskje nedfelt i Thornes kontrakt?) fikk vi «Ice Nice» fra debutskiva, tett fulgt av «Amnesia» fra «Worlds Apart». «Scratching The Surface» fulgte så, hvorpå vi skulle tilbake til debuten igjen for bandets nest beste låt (min private mening) «Humble Stance». «The Pitchman» og den noe forutsigbare «Don’t Be Late» avsluttet den ordinære delen av konserten.

Men et band av Sagas kaliber må jo klappes inn igjen, må vite, og det skulle bli to ekstranumre. «I’m Back» fra 2000-tallsalbumet «Network» ble det overraskende av disse, skjønt på dette tidspunktet overrasket strengt tatt ingenting. Noe lettere var det å gjette at «Wind Him Up» ville avslutte kvelden.

Så hva er helhetsinntrykket? Saga får nesten full pott for den, til dem å være, originale settlisten, kun med trekk for ikke å spille min desiderte favorittlåt av dem, «The Perfectionist». Utførelsen skurret litt her og der, særlig i begynnelsen, men det var langt ifra tragisk og kan sikkert forklares med at de kun var fem-seks konserter inn i sin første turné på mer enn to år, og at de ikke var helt innkjørte. Men Michael Sadler var sitt sedvanlige selvsikre jeg, der han regjerte scenen med sin rake holdning som en drillsersjant, gymlærer eller ballettdanser. Stryk det du synes passer dårligst.

Årets Saga-konsert var muligens den beste jeg har sett med dem på 12-15 år!

Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken

previous arrow
next arrow
Slider