Mandag 24. februar 2020
Ikke døde helt enda
Med sju år siden forrige konsert i Oslo, seks år siden forrige plate, og i det hele tatt ganske stille fra den kanten, kunne man nesten mistenke at …And You Will Know Us By The Trail Of Dead hadde lagt plekter og trommestikker på hylla. Men de er ikke døde helt enda.
Trail of Dead består i hovedsak av Conrad Keely og Jason Reece, som begynte å spille sammen seint i 1994. Siden den gang har en rekke musikere vært ut og inn av Trail of Dead-besetningen, hele tiden med Keely og Reece som den ubestridelige kjernen.
«Alternativ rock» har aldri vært helt dekkende for det Trail of Dead snekrer sammen, og de omtales like ofte som en miks av alternativ rock, pønk, prog, post-hardcore, og alt imellom. Uavhengig av kategorier: Det som er tilfelle, er at det er tidvis tungt og relativt hardt, prega av intern variasjon i låtene, eksplosiv energi og tidvis kaos, men også melodisk og fengende. For mange, undertegnede inkludert, er Trail of Dead lyden av deler av 2000-tallets undergrunn, og et visst nostalgirush var sånn sett uunngåelig.
Med den fortsatt ganske ferske plata «X: The Godless Void and Other Stories» som kom i januar 2020, markeres også 25-årsjubileet til bandet, seks år siden forrige album. Det store spørsmålet var likevel om vi nå, når gutta har blitt ordentlig voksne, fortsatt har det i seg. Ville vi få servert den samme eksplosive energien og det tidvis kaotiske liveshowet som de var så kjente for for ti–femten år siden?
Takløftende
Før vi kommer dit, må vi imidlertid innom oppvarmingsbandet. En solid høydare og vinterens mest positive overraskelse hittil. Som hittil uinformert om Alex Henry Foster & The Long Shadows, var jeg helt uten forventninger, ofte et godt grunnlag for overraskelser. Det skulle vise seg at å få med meg dette er noe av det smarteste jeg har gjort hittil i konsertåret 2020.
Alex Henry Foster & The Long Shadows er soloprosjektet til Foster, for noen kanskje kjent som vokalist i Your Favorite Enemies. Med på sitt nye prosjek har han imidlertid fått med seg hele Enemies-besetningen, noe som ga påfallende positive utslag under mandagens konsert. For prestasjonene levnet ingen tvil om at dette var seks mennesker som har spilt sammen i flere år, og som kjenner hverandres every move before they make it.
En solid høydare og vinterens mest positive overraskelse hittil.
Konserten besto av «bare» tre låter, lange men alt annet enn kjedsommelige. Et særlig høydepunkt var den drøyt 12 minutter lange låta «Summertime Departures / Sometimes I Dream», som sørget før takløftende lyd med TO sett trommer som buldret i vei, og sørget for å løfte opplevelsen ytterligere et par hakk. Et forsøk på beskrivelse kan være følgende: poetiske tekstunivers framført med overbevisende og inderlig snakkesynging, omslutta av en slags postprogatmosfære som drar ut, tar uventa vendinger, like gjerne hardt som smektende mykt, ymse psykedeliske lydeffekter. Og når du trodde de var over og ferdig, så fortsatte det, litt til, litt lenger. Heldigvis, for dette vil du ikke at skal ta slutt. Noen må booke dette bandet til Oslo igjen. Asap.
Nytt og gammelt
Passende nok åpna …And You Will Know Us By The Trail Of Dead med «The Opening Crescendo», som også er åpningssporet på det nyeste albumet. Låta lever både opp til navnet, og er også symptomatisk for et solid knippe Trail of Dead-låter: Begynner i det små, bygger seg opp, ender i mer eller mindre episke crescendoer.
Herfra og ut beso settlista av en miks nytt og gammelt, og tilfredsstilte dermed både gamle og nye tilhengere. Flere perler fra «Source Tags & Codes», et album som utvilsomt står igjen som et av Trail of Deads aller beste album, var heldigvis også inkludert, og utgjorde flere av kveldens høydepunkter. Blant annet bød «It Was There That I Saw You» på et hyggelig gjenhør, ei låt som 17-18 år etter første lytt fortsatt står igjen som et musikalsk høydepunkt som har brent seg fast i øregangen for alltid. Lite annet påkaller gåsehud og tårer i øya som denne. Det samme kan langt på vei sies om de marsjtaktfaste trommene og smått magiske melodiske kvaliteter som driver «How Near, How Far» avgårde, også fra «Source Tags & Codes».
Lydmessige utfordringer
Opp gjennom har Reece og Keely ofte vekslet på trommer, gitar og vokal, og særlig Reece. Med den ferskere «Into the Godless Void» kom første rollebytte på scenen, da Reece byttet ut trommestikker med plekter, mens livegitaristen (jeg har lett OVERALT etter navn, uten hell) tok over trommene. Trommespillinga skulle for øvrig by på noen utfordringer denne kvelden, der første skarptromme takket for seg allerede i fjerdelåta. I løpet av kvelden skulle tre til bukke under for hissig solid trommespill. Ellers hoppet Reece mellom trommer og gitar/vokal relativt hyppig, og trakterte som forventa begge deler med like stor overbevisning.
For ti–femten år siden var Trail of Dead kjent for hissig energiske konserter, med både moshpits, headbanging og hopping, godt hjulpet av et ofte like entusiastisk publikum.
Godt materiale til tross, det er ikke til å komme unna at Vulkan Arena ikke alltid er Oslos beste når det gjelder lyd dessverre. Legg til at Trail of Dead er et band som veldig gjerne skrur lyden til maks og litt til, og du har ståa. Det smalt «godt» mellom betongveggene, og forskjellen fra supporten til headliner var merkbar: Under Alex Henry Foster kunne man tåle å droppe propper, men under Trail of Dead var ikke det en option en gang.
Not dead yet
Kveldens gjensyn med favorittene fra 2000-tallet bød ellers på gode spor fra «Worlds Apart», som «Will You Smile Again for Me» og «Let It Dive». Et par gode spor fra «So Divided» uteble og var savnet, før det smalt videre med «Homage». Her nærmet Reece og Keely seg den energien de var så kjente for, men ikke en gang de gamle klassikerne klarte å få helt fart på et vinterferiedøsig oslopublikum denne mandagen. Etter alderen å dømme var nok størsteparten av kveldens publikum fans fra femten–tjue år tilbake, som betyr at de kjenner materialet – men muligens føler seg for voksne og røddige til å la seg rive med på en mandags kveld.
For ti–femten år siden var Trail of Dead kjent for hissig energiske konserter, med både moshpits, headbanging og hopping, godt hjulpet av et ofte like entusiastisk publikum. Denne mandagen var energinivået på scenen bedre enn ute blant publikum, Keely og Reece ga nærmere alt de hadde og isolert sett leverte de en god konsert, selv om den står igjen som noen hakk unna de virkelig eksplosive fra noen år tilbake.
Det var også merkbart hvor mye mer til stede hovedpersonene var denne kvelden, sammenligna med resten av besetningen som tidvis så ut som de like gjerne kunne vært et helt annet sted. Heldigvis klarte Reece og Keely ganske langt på vei å gjøre opp for manglende entusiasme hos kollegaene. For som Reece påpekte da de kom på scenen for encore: «We are not dead yet! We are very much alive!»
Av Monica Holmen
Foto Andrea Chirulescu
Settliste
1. The Opening Crescendo
2. All Who Wander
3. It Was There That I Saw You
4. Into The Godless Void
5. Isis Unveiled
6. Don’t Look Down
7. Children of the Sky
8. How Near, How Far
9. Bells of Creation
10. Let It Dive
11. Worlds Apart
12. Weight of the Sun (Or the Post-Modern Prometheus)
13. Ebb Away
14. Homage
15. Claire de Lune
16. Caterwaul
17. Will You Smile Again for Me
18. Relative ways
Encore:
19. Mistakes and Regrets
20. Another Morning Stoner
