Alle gode ting er tre

Pixies er aktuelle med nytt album, og med “Beneath The Eyrie” leverer de sin beste plate siden 90-tallet.

Pixies Beneath The Eyrie BLEZTPixies er ute med sin syvende fullengder, og den tredje i rekken siden de i 2014 ga ut sitt første nye studioalbum på 23 år. Og da er det ekstra hyggelig å kunne si at “Beneath The Eyrie” er det beste de har gjort siden comebacket.

Pixies er et band jeg hadde et veldig nært forhold til på starten av 90-tallet, og debutalbumet “Surfer Rosa” (1988) var definitivt ett av de hyppigst spilte på den tiden – kassetten snurret konstant i walkman-en husker jeg. Og det var ikke bare meg Pixies hadde en enorm effekt på, også en haug av musikere og band har Pixies å takke for sin eksistens – sannsynligvis også hele alternativ rock-sjangeren. For eksempel hadde Nirvanas “Smells Like Teen Spirit” neppe eksistert uten innflytelse fra Pixies. Og som et barn av grungen må jeg nesten få takke Black Francis & Co for akkurat det.

Tre fjerdedeler av besetningen i bandet har holdt sammen helt siden 1986, i form av av Black Francis (vokal, gitar), Joey Santiago (gitar) og David Lovering (trommer). Pixies’ kvinnelige vokalist og bassist Kim Deal forlot bandet rett før innspillingen av “Indie Cindy” (2014). Bandets nåværende bassist, Paz Lenchantin (ex-A Perfect Circle, ex-Queens Of The Stone Age), er dermed bandets ferskeste medlem. Hun har vært fast medlem siden “Head Carrier” (2016), men har vært med som live-musiker siden 2014. Kim Deal er fortsatt savnet, men Lenchantin har satt et større preg på dette albumet, både som vokalist og som låtskriver. Hun har bidratt i låtskrivingen på tre av låtene på albumet, som utover det er skrevet av Francis alene.

Gotisk atmosfære

“Beneath The Eyrie” er spilt inn i Dreamland Recording Studios, som holder til i en gammel 1800-talls kirke, midt på mørkeste vinteren. Kanskje ikke så rart at stemningen på plata har blitt en tanke gotisk. Albumet er i tillegg oppkalt etter et ørnerede (eyrie) som Lovering oppdaget i et tre like utenfor studioet. Paz Lenchantin har uttalt følgende om de fire ukene de oppholdt seg i studioet:

“It felt a bit haunted. We could’ve been filming a ‘Blair Witch’ at the same time. The aura was thick. There was definitely a fifth member inside the church.”

Og når en pixie attpåtil er et overnaturlig vesen, tilnærmet en rampete alv, lå vel det meste til rette for å skape et album fylt med uhyggelige folklore-fortellinger om død og svartekunst. For innholdsmessig er albumet relativt mørkt. Black Francis har nylig gjennomgått en skilsmisse, noe som har hatt en lyrisk påvirkning på låtene. Åpningslåta “In The Arms Of Mrs. Mark Of Cain” tar for eksempel for seg det å være tilfreds i et forbannet forhold. Musikalsk er denne låta hakket mer tilgjengelig enn mye av deres tidligere materiale.

“Beneath The Eyrie” er det beste de har gjort siden comebacket.

Da er “On Graveyard Hill” vesentlig mer grungy. Dette var også første singel fra albumet, og må vel kunne sies å være en representativ låt for Pixies-katalogen. Med andre ord, et naturlig valg av førstesingel. “Catfish Kate” bygger på et eventyr Francis lærte av sin far som barn, om Kate som kjemper mot en fisk av monsterstørrelse – og seirer. Låta besitter også ett av albumets mest catchy refreng, og er muligens det nærmeste vi kommer en gladlåt på denne plata.

Westerninspirert

“This Is My Fate” oppleves noe stakkato og ensporet, med sin omparytme, mens “Ready For Love” er platas mest poppete innslag. Den har en fin melodi, med unntak av den noe kleine brua mot slutten.

Joey Santiagos fascinasjon for Ennio Morricone kommer til uttrykk i flere av låtene, og først ut av en rekke med slike låter er “Silver Bullet”. Introen til “Long Rider” trekker deg lett inn i en gammel westernfilm, samtidig som resten av låta minner om 80-tallets Pixies hvor vi tydelig hører hvem Kurt Cobains gitarriff stammet fra i sin tid. Dette er skivas mest allsangvennlige låt.

Mer western blir det i “Los Surfers Muertos”, som sågar er preget av Francis sin tid i Puerto Rico, på lik linje med de spanske låtene på “Come On Pilgrim” (1987). I denne låta er det Paz Lenchantin som står for vokalen, og dermed gir låta et mykt uttrykk som gjør at savnet etter Kim Deal blir noe tonet ned. Låta er for øvrig dedisert til en av Lenchantins venner som døde mens hun surfet. Den mer punkete “St. Nazaire” slutter seg til denne kvartetten av “westernlåter”.

Med “Beneath The Eyrie” beviser Pixies at de fortsatt har mer å by på enn bare nostalgi.

“Bird Of Prey” har en tilnærmet lystig melodi, men en relativt dyster tekst. Her leker Pixies seg i Nick Cave-landskap – spesielt vokalen til Francis er påfallende lik, der den tonesetter melankolske strofer som “You’ve stolen my tomorrow, So I come for it today, You stole it when you stole my yesterday”.

Uendelige horisonter

Den overraskende rolige “Daniel Boone”, som har blitt oppkalt etter den amerikanske pioneren og folkehelten ved samme navn, er inspirert av at Francis nesten kjørte på et reinsdyr på en tåkete biltur på vei til studioet, hvorpå han så for seg en ånd som steg opp fra det potensielle vraket, bundet til reinkarnasjon. Denne låta minner tidvis om selveste Tom Petty.

Albumet rundes av med “Death Horizon”, også den ganske rolig. Innholdsmessig handler den om en uendelig rekke horisonter, som alle er mørkere enn den foregående. Black Francis har uttalt følgende om denne låta:

“There’s the death of the here and now and the things that are important to us in our current lives, then there’s the death of humanity, and then there’s the ultimate one – at the end of the day it all goes up in a supernova anyway. If you were gonna add a fourth level to it, it’s also the death of the record, isn’t it? It’s like ‘you’ve heard everything, you’ve heard all of the stories, you’ve heard the songs, you’ve experienced everything, the record’s over now’.”

“Death Horizon” er også platas korteste låt, med sine drøye to minutter. Pixies er generelt ikke kjent for å ha spesielt lange låter, og disse 12 sporene er unnagjort på 38 minutter. Men da er det bare å snurre skiva en gang til, for med “Beneath The Eyrie” beviser Pixies at de fortsatt har mer å by på enn bare nostalgi.

Av Marianne Lauritzen

Sporliste

1. In The Arms Of Mrs. Mark Of Cain
2. On Graveyard Hill
3. Catfish Kate
4. This Is My Fate
5. Ready For Love
6. Silver Bullet
7. Long Rider
8. Los Surfers Muertos
9. St. Nazaire
10. Bird Of Prey
11. Daniel Boone
12. Death Horizon