En episk svart perle av et mesterverk

Etter fem år er My Dying Bride tilbake, sterkere enn noensinne. Med “The Ghost of Orion” har de muligens levert sitt beste verk noensinne.

My Dying Bride The Ghost Of Orion BLEZTMy Dying Bride ble etablert i 1990 av frontmann, låtskriver og vokalist Aaron Stainthorpe, riffmester Andrew Craighan, Calvin Robertshaw og Rick Miah i West Yorkshire i England. De to sistnevnte har gitt seg, men Aaron og Andrew har ledet bandet både stabilt og kreativt i alle år. I år tangerer de 30-årsjubileum som band og dette feires med deres trettende studioalbum “The Ghost of Orion”. Det har gått hele fem år med livets utfordringer, sykdom i privatlivet og utskiftninger av bandmedlemmer fra deres forrige opus “Feel The Misery” til årets svarte perle av et mesterverk. 

My Dying Bride er pionerer. De har definert og etablert en hel musikksjanger som har inspirert uendelig antall av dagens nykommere av band innen gotisk doom/death metal. De har formet et særegent lydbilde med en perfekt balansert blanding av doom, death og gotisk metall. Deres lydbilde har blitt kvernet sakte og konsekvent over veldig lang tid. Under denne reisen har de jobbet tro mot seg selv, vært kompromissløse, sterkt målbevisste og har brukt den nødvendige tiden de har trengt for å oppnå sin unike visjon og musikkstil som mange vil definere som tung, dyster, melankolsk, poetisk og brutalt vakker.

Å definere My Dying Brides musikk som tung betyr ikke nødvendigvis at den er aggressiv eller intens, men heller at den ikke er spesielt lett å fordøye og den krever mye av deg som lytter. Du må investere tid i musikken for å omfavne og verdsette den. Musikken er tung fordi den er depressiv og melankolsk, og fordi den spiller mye på følelser. Musikken har en unik mørkhet i seg som kanskje både vil overraske og prege deg med sine radikale, poetiske og visuelle tekster. My Dying Bride er et sofistikert og modent band, som ønsker å utfordre dine følelser.

Kompromissløs skriveprosess

“The Ghost of Orion” starter pompøst, melankolsk og episk med “Your Broken Shore”, som er albumets første singel. Dette er en mektig låt med mange lag. Her får vi i velkjent stil servert vakre, tunge og melankolske riff, akkompagnert av fiolin fra Shaun MacGowan og nydelig cello fra Jo Quail.

Det skal nevnes at Andrew har skrevet alle låtene på egen hånd, og siden han har vært den eneste gitaristen i bandet under skriveprosessen har han fått jobbet kompromissløst og helt fritt, og av den grunn er det et veldig gitardrevet album. Aaron overrasker lytterne med å synge helt clean vokal, en stil som vi ikke har hørt så mye fra han tidligere, utført på denne måten som han gjør her. Vi får også servert hans kjente growl death-vokal, men det som er nytt her er at den befinner seg i refrengene parallellt med clean-vokalen. Denne dynamiske komboen har han ikke utført på tidligere album, men det er fantastisk balansert og utsøkt utført. Det blir spennende å se hvordan han skal utføre dette live, siden det er umulig at begge versjoner gjøres samtidig av samme person.

My Dying Bride har aldri lått så bra som de gjør nå.

Dette er en imponerende låt som jeg vil påstå er en perfekt låt å starte et album med. For første gang har vi en My Dying Bride-låt som man kan synge med på, som er både fengende og lett fordøyelig og som setter seg på hjernen allerede etter første gjennomlytt. Trommene er meget definerte og det som overrasker meg mest er hvor vanvittig høyt nivå det er på produksjonen og lydbildet. My Dying Bride har tidligere brukt den samme produsenten Mags på alle sine utgivelser, men denne gangen har de brukt Mark Mynett som virkelig har bidratt til et stort løft i deres produksjon sammenlignet med tidligere utgivelser. My Dying Bride har aldri lått så bra som de gjør nå.

En følelsesmessig reise

Albumets andre spor, “To Outlive the Gods”, er en langt mer roligere låt enn den første. Her får vi også harmoniske strykere og mektige riff, men tempoet er langt mer avslappet. Fremdeles en fengende låt, men den krever langt flere gjennomlyttinger før den fester seg enn albumets åpningsspor. Dette er desidert en låt som vil vokse sterkt på deg over tid. Aaron sin clean-vokal fortsetter å imponere her. Det er godt å se hvordan han mestrer denne vokalstilen, ettersom han hadde store utfordringer å tilpasse seg og komme tilbake til studio etter en lang pause på grunn av sin syke datter. Han synger med selvtillit og det er nydelig harmonisk samspill mellom vokal, gitar, fiolin og trommer på denne sangen. Låta har et midtparti med en ren gitarsolo, og det er både vakkert og nydelig utført.

My Dying Bride Inferno BLEZT
My Dying Bride på Inferno i 2015. Foto: Arash Taheri.

“Tired of Tears” har en tekst og et musikalsk uttrykk som gjenspeiler hva Aaron og My Dying Bride har gått gjennom siden september 2017, da en alvorlig sykdom rammet Aarons familie. Bandets frontmann Aaron forlot bandet, og all bandaktivitet stoppet brått opp. Hans datter på 5 år fikk en kreftdiagnose. Etter over to og et halvt år med flere runder med cellegift, radioterapi og to operasjoner i håp om å fjerne kreften var Aaron så hardt preget og knust at han egentlig var ferdig med My Dying Bride. Men ved hjelp av Andrew og Mike sin støtte, og datterens bekjempelse av kreften, reiste Aaron seg igjen og kom tilbake til bandet. “Tired of Tears” er albumets andre singel, og det er en tung og trist, men nydelig sang, som har melankolske og vakre melodier. En låt med masse nydelige gitarer og vakre riff. Teksten omhandler den tunge følelsemessige reisen en far går gjennom ved å være vitne til sitt avkom er så hjelpeløst og sårbart, og det å være så maktesløs som forelder.

Unik formidlingsevne

Albumets midtparti består av en duett mellom gitarist Andrew Craighan og gjestevokalist Linda Fay Hella fra Wardruna, som bidrar med sin magiske vokal. “The Solace” er en unik My Dying Bride-sang fordi her finnes verken fiolin, bass, trommer eller Aaron sin ikoniske vokal. Det er første gangen i løpet av deres 30 år lange karriere at de lager en sang som kun består av gitar og kvinnelig vokal. Dette er riktignok en veldig enkel sang siden den inneholder så få elementer, men den er likevel storslått. Sangen fungerer også svært godt som en pause fra albumets første parti, som preges av mer melankolske og rolige låter, i motsetning til albumets andre halvdel som representerer de mer tunge og mørke låtene. Linda Fay Hella beviser igjen hvor eterisk stemme hun har – den utstråler både sårbarhet og styrke og den setter en sterk og vakker signatur på sangen.

Det er første gangen i løpet av deres 30 år lange karriere at de lager en sang som kun består av gitar og kvinnelig vokal.

“The Long Black Land”, albumets femte spor, er albumets nest lengste og nest tyngste låt. Dette en en låt som vil tilfredsstille mange ihuga My Dying Bride-fans, som strekker seg helt tilbake til bandets klassiske album “Turn Loose The Swans”. Dette er en meget seig, tung og dyster låt. Her får vi igjen servert fantastisk dynamisk vokal av Aaron, med både death growl og clean vokal som utstråler smerte og lidelse. Aaron har en unik evne til å formidle med en uendelig lidenskap når han synger death growl, dette er han veldig godt kjent for både i studio og spesielt ved live-opptredener.

Dette er en sang med enorm energi i lydbildet, den har et melankolsk midtparti, hvor alt roer seg ned og den bygger seg opp igjen med episk gitar av store proporsjoner. Stemningen, tyngden og melodien i dette midtpartiet, og oppbyggingen med vokalen, gir deg en gåsehud som du vil huske en god stund. Det er viktig med godt anlegg, eller et godt headset, og med dunkel belysning og et glass rødvin vil du oppleve et uforglemmelig musikalsk øyeblikk. Dette er My Dying Bride på sitt beste, rett og slett et signaturøyeblikk i deres velkjente lydbilde – en låt med masse atmosfære. Stemningen, tyngden og melodiene ligner mye på eldre My Dying Bride-materiale, uten at det føles repetitivt.

En mektig lydopplevelse

Før vi får oppleve albumets absolutt lengste og tyngste låt får vi en pustepause med tittelsporet “The Ghost of Orion”. Dette er en ren instrumental låt, med kun gitarer i flere lag. Sangen preges av mye gitarer og hviskevokaler hvor det er vanskelig å tyde hva som blir sagt. Det er både kvinnelige og mannlige stemmer. Det oppleves som en veldig kald låt og man får følelsen av spøkelser som hvisker til lytteren i bakgrunnen, noe som passer godt til låtens tittel.

Med “The Old Earth” har vi kommet til favorittlåten til undertegnede. Dette er en låt som har alle de ingrediensene som jeg falt for ved bandet i 1994, da albumet “The Angel and The Dark River” ble oppdaget. Dette vil bli en klassiker – definitivt en Topp 10 My Dying Bride-låt. Låten starter rolig med en vakker gitarsolo, som bygger seg rolig opp til to gitarer i duett. Dette er nydelig utført. Deretter er det Aarons clean vokal som kommer oppå som det tredje laget, hviskevokal sniker seg innover i lydbildet også.

Og plutselig og eksplosivt blir vi bombardert med tunge, mektige og episke gitarriff, akkompagnert av fantastisk definerte trommer. Clean og growl vokal legger seg dynamisk som et teppe over hele lydbildet og skaper en mektig lydopplevelse som er både imponerende og overveldende. Låten utvikler seg til å bli mer og mer preget av doom/death metal, samtidig som den er tung og seig. Gitaren skinner storslått sammen med clean og death vokal. Et av albumets sterkeste høydepunkter, uten tvil! Dette er rett og slett en svart perle av en låt, på ti og et halvt minutt. En av albumets beste og mektigste låter – en ekte My Dying Bride-låt som representerer hva de er så godt kjent for i metallmiljøet.

Sterkere enn noensinne

Albumet avsluttes med “Your Woven Shore”, en ren instrumental låt som er vakker, storslått og eterisk. Sangen preges av piano, nydelige koring og Joe Quail sitt magiske cellosolo-parti, som på sangens siste del avslutter albumet på en mesterlig måte.

Til tross for alle utfordringene har My Dying Bride kommet tilbake sterkere enn noensinne.

Det har gått fem år siden My Dying Brides forrige studioalbum “Feel The Misery” til vi endelig har fått deres trettende album “The Ghost of Orion”. Ventetiden har vært den lengste noensinne mellom to av deres album, og forventningene har vært skyhøye. Utfordringene for bandet har vært uendelige med både sykdom i familien og utskiftninger i besetningen. Deres trommeslager sluttet brått rett før innspillingen, og deres andre gitarist Calvin Robertshaw, som var med på å starte bandet og har hatt en viktig rolle med å definere lydbildet, sluttet også før de gikk i studio.

Til tross for alle disse utfordringene har My Dying Bride kommet tilbake sterkere enn noensinne; med ny genial produsent, Mark Mynett, som har løftet deres lydbilde til helt nye høyder, ex-Paradise Lost-trommis Jeff Singer som reddet albumets innspilling ved brått å bli deres faste nye trommis, med Neil Blanchett som nylig har blitt fast live-medlem som deres andre gitarist, og med Nuclear Blast som nytt plateselskap.

Ny EP senere i år

“The Ghost of Orion” er et album som er mesterlig innspilt og utført på alle plan. Produksjonen er den beste de noensinne har hatt. Fra albumets åpningspor “Your Broken Shore”, gjennom hele albumets åtte spor, og helt til Jo Quail sin cellosolo i “Your Woven Shore” er det kun ett ord som kan beskrive denne utgivelsen, og det er rett og slett EPISK. Dette er et album som har mye i seg; masse gitarer som er både harmoniske, tunge og storslåtte, imponerende dynamiske vokaler utført av Aaron, fantastiske og definerte trommer, og fantastiske gjesteartister som preger albumet svært positivt med Linda Fay Hella og Jo Quail.

Dette er også en plate man skulle ønske varte litt lenger selv om den allerede er 57 minutter lang. Det skal nevnes at det ble skrevet 11 sanger for denne skiven og Aaron har allerede bekreftet i et intervju vi har gjort, at de siste tre låtene blir sluppet som EP i løpet av august 2020, og de er en viktig del av denne utgivelsen. Verken betydningen eller årsaken til valg av navnet “The Ghost of Orion” er avslørt ennå, og heller ikke hva tittelen på EP-en blir. Men det vi har blitt fortalt, og lovet av Aaron, er at album og EP hører sammen, de komplementere hverandre. Og de tre nye låtene blir minst like lange, seige, dystre og tunge som vi ble servert på denne utgivelsen. Det er mulig det er en historie som blir fortalt over to utgivelser. Tiden vil vise.

Tro mot seg selv

My Dying Bride beviser atter en gang at de er et band som aldri hviler på sine tidligere storheter av utgivelser. De er et band som å ønsker å redefinere sjangeren for hver utgivelse, en sjanger som de selv har etablert og utviklet gjennom de siste 30 årene. “The Ghost of Orion” kan kort defineres som en episk svart perle av et mesterverk! Er det et band som nettopp kan fornye seg etter 30 år, samtidig som de bevarer sine mørke musikalske verdier og sin identitet uten verken å gjenskape eller repetere seg selv, men er tro mot seg selv, har et unikt og særegent lydbilde og spiller fra hjertet, så er det My Dying Bride. Med “The Ghost of Orion” har My Dying Bride muligens produsert sitt beste verk noensinne.

Med “The Ghost of Orion” har My Dying Bride muligens produsert sitt beste verk noensinne.

Det som gjør dette albumet unikt er at de har klart å utvikle og implementere sitt lydbilde med nye elementer, slik at musikken oppleves frisk og interessant for eksisterende lyttere, samtidig som den er mer fordøyelig og lettere å omfavne for nye lyttere. Dette vil forhåpentligvis hjelpe dem å treffe et bredere publikum, samtidig som de er tro mot seg selv, lojale mot sin fanskare og beholder sin særegne og velkjente doom/death/goth metallstil.

Det skal bli ekstremt spennende å se hva de serverer av låter fra “The Ghost of Orion” for det norske publikummet når de erobrer Midgardsblot Viking Festival 2020, som blir deres første konsert i Norge siden Inferno i 2015.

Av Arash Taheri

Sporliste

1. Your Broken Shore
2. To Outlive the Gods
3. Tired of Tears
4. The Solace
5. The Long Black Land
6. The Ghost of Orion
7. The Old Earth
8. Your Woven Shore