My Dying Bride | «Macabre Cabaret»

Prikken over i-en i Orion

For åtte måneder siden ga My Dying Bride ut sin nyeste fullengder «The Ghost of Orion». En produktiv skriveprosess resulterte i flere låter som ikke fikk plass på albumet, men som nå heldigvis gis ut på EP-en «Macabre Cabaret».

My Dying Bride har ledet den britiske ekstremmetall-sjangeren siden starten av 1990-tallet. De har definert sin egen sjanger og lydbilde med elementer fra doom/death/goth metal. Bandet har alltid vært tro mot sine egne verdier. Tilnærmingen, drivkraften og motivasjonen i skriveprosessen har aldri vært basert på verken å tjene masse penger, tilfredsstille en større masse eller tilfredsstille kravene for å bli spilt på radio, ifølge frontmannen selv, Aaron Stainthorpe.

Ny energi og drivkraft

Tidligere i år ga bandet ut sitt strålende og mektige trettende opus, “The Ghost of Orion” via Nuclear Blast. Dette var deres første album gitt ut av Nuclear Blast, etter at My Dying Bride og Peaceville Records skilte lag etter 30 års samarbeid. Det gikk hele fem år mellom “Fear the Misery” og “The Ghost of Orion”. Denne tiden viste seg å være en meget anstrengende og utfordrende periode både innad i bandet og i privatlivet. I løpet av denne perioden mistet bandet helt overraskende både trommis Dan Mullins og gitarist Calvin Robertshaw, som var med på grunnlleggelsen av bandet i 1990, sammen med Aaron Stainthorpe og Andrew Craighan. Aaron sluttet også brått i bandet da hans fire å gamle datter ble diagnotisert med leukemi. Andrew fortsatte skriveprosessen på egen hånd.

«Macabre Cabaret» starter mektig, knusende og seigt i velkjent My Dying Bride-stil.

Etter tre års pause ble bandet revitalisert både med ny produsent, nytt studio og kanskje det viktigste av alt: bandet fikk ny energi og drivkraft gjennom de nye tilskuddene i bandet, Jeff Singer (ex-Paradise Lost) på trommer og Neil Blanchett (Valafar) på gitar. Etter at Aaron sin datter ble friskmeldt og alt det instrumentale var ferdigskrevet, ble frontmannen gjenforent med bandet og vokalen ble innspilt. Nærmere tjue låter ble det jobbet med, mens elleve ble fullstending fullført. My Dying Bride hadde en klar visjon på hva åpningssporet, midtseksjonen og avslutningssporet skulle være, resten var det fritt fram for Nuclear Blast å avgjøre hvordan det skulle bli utgitt. Åtte låter ble utgitt på deres trettende album “The Ghost of Orion”, og de resterende tre er nå klare på EP-en «Macabre Cabaret». 

Mektig og seigt

«Macabre Cabaret» starter mektig, knusende og seigt i velkjent My Dying Bride-stil med tittelsporet. Her blir det servert, fra første sekund og gjennom hele den 10 minutter lange låta, et episk, tungt og mørkt lydbilde som preger resten av utgivelsen. Aaron veksler mellom clear og growl vokal med en balansert og majestetisk stil, hvor sinne og sårbarhet blir parallelt uttrykt gjennom sørgelige tekster, noe som nesten alene har definert My Dying Bride gjennom 30 år. Både lydbildet og produksjonen er krystallklar, av aller høyeste nivå. Alle instrumentene har sin definerte plass i lydbildet, hvor gitarriffene er ledende og trommene støttende. Dette er knusende doom metall på sitt beste!

På EP-en «Macabre Cabaret» får vi servert det lille ekstra som vi kanskje manglet på “The Ghost of Orion”.

Det samme kan sies på andrelåta “A Secret Kiss”. Låta fortsetter der «Macabre Cabaret» slapp, med vekslende vokalstil og med mektige gitarer som både dominerer lydbildet og fanger lytteren svært godt. Her trengs det ikke mange gjennomlyttinger for at den skal sitte hos lytteren. Dette er en mer catchy låt enn førstnevnte.

Det må nevnes at det ikke finnes strykere på denne EP-en. Nesten alle låtene på “The Ghost of Orion” inkluderte strykere, mens her er det intet. Første og andre låt har en tilhørighet til hverandre hvor både det instrumentale og vokalen har samme stil, samtidig som det er annerledes og det ikke føles repeterende. Mens siste låt “A Purse of Gold and Stars” er tungt ledet av piano, kor og en narrativ og poetisk Aaron. Her er det ingen gitarer, trommer eller bass, men kun piano som hovedinstrument med mye klang. Sangen starter og avsluttes med en pianosolo. Låta føles kald, sårbar, trist og gotisk. Det er nemlig disse følelsene My Dying Bride alltid har vært både best og unike på.

Mørkere enn forgjengeren

På EP-en «Macabre Cabaret» får vi servert det lille ekstra som vi kanskje manglet på “The Ghost of Orion”. Vi savnet mer av den sinte og sårbare Aaron Stainthorpe. Vi savnet en låt som ikke hadde strykere, og vi savnet en lang låt til på 10 min, og helt til slutt savnet vi en mørkere og gotisk avslutning på “The Ghost of Orion”. Alt dette får vi med «Macabre Cabaret».

Det er en naturlig forklaring på nettopp dette. Ifølge Aaron og Andrew ønsket bandet at My Dying Bride skulle treffe et litt bredere publikum enn tidligere med “The Ghost of Orion”. Deres eneste krav, som tidligere nevnt, var åpningssporet, midtpartiet og avslutningssporet. Det gir naturligvis rom for spekulasjoner om at Nuclear Blast ønsket å forsikre seg om at deres første My Dying Bride-utgivelse verken ble for tung eller mørk for nye lyttere, samtidig som de ønsket å tilfredstille den hardbarka fansen. Undertegnede har vært blodfan siden “Turn Loose the Swans”, og selv savnet jeg nettopp disse ingrediensene i “The Ghost of Orion”, som jeg nå får servert på “Macabre Cabaret”.

Dette er tung doom metall av aller høyeste kaliber!

For meg hører “Macabre Cabaret” og “The Ghost of Orion” sammen. Enkeltvis er det noe som mangler når man hører gjennom, eller man rett og slett ønsker litt mer før man er helt fornøyd. Dette er et komplett verk som jeg mener kunne ha blitt sluppet som et lengre album enn det som er standarden i dagens bransje. Jeg verdsetter høyt at Nuclear Blast ikke ofret noen av de elleve sorte perlene som My Dying Bride utviklet, med det både tilfredsstiller de fansen og gir rom for at nye lyttere kan bli omfavnet av My Dying Brides unike, mektige, knusende og triste lydbilde. Dette har de vært desidert best og ledende på helt siden 1990.

My Dying Bride bør være stolte av både “The Ghost of Orion” og «Macabre Cabaret”. Dette er tung doom metall av aller høyeste kaliber!

Av Arash Taheri