My Dying Bride er aktuelle med sitt nye album “The Ghost Of Orion”. Vi har fått frontmann Aaron Stainthorpe til å fortelle oss litt om både skriveprosessen og bandets utfordringer de siste årene.

Av Arash Taheri
Foto John Steel | Livefoto Arash Taheri

Fem år etter “Fear The Misery”, og etter utallige utfordringer, er albumet “The Ghost of Orion” endelig klart for utgivelse. Vi tok en telefon til frontmann Aaron Stainthorpe for å høre mer om prosessen. Vi innledet med å spørre om han kunne fortelle oss litt mer om bandets mange utfordringer i løpet av denne perioden, og hvordan albumet ble utviklet og komponert til det det er i dag.

– Det har tatt veldig lang tid med “The Ghost of Orion”. “Feel The Misery” kom for fem år siden, og dette er desidert den lengste perioden som har gått mellom to av våre album. Livets utfordringer kom i veien for oss. I løpet av denne perioden signerte vi en avtale med Nuclear Blast som nytt plateselskap, etter å ha vært over 30 år på Peaceville Records. Nuclear Blast har vært veldig tålmodige med oss, og har aldri lagt noe press på oss eller gitt oss noen deadline for nytt materiale. Vi fikk muligheten å bruke god tid på det siste albumet, og de har gitt oss maksimalt med støtte under skriveprosessen. 

My Dying Bride Inferno BLEZT
Aaron Stainthorpe og My Dying Bride på deres forrige norgesbesøk under Inferno i 2015.

– Min datter fikk en kreftdiagnose da hun var fem år og ble alvorlig syk, noe som gjorde at bandet tok en lang pause. Når hennes tilstand begynte å forbedre seg, startet Andrew på skriveprosessen av ny skive med riff, slik han vanligvis gjør sammen med Lena Abè og Shaun MacGowan. Så forlot plutselig Calvin Robertshaw, opprinnelig vår andre gitarist, bandet for andre gang. Han forlot bandet første gang for mange år siden, men kom tilbake igjen rett etter at vi ga ut “Feel The Misery”. Når vi nå jobbet med “The Ghost of Orion”, innså han at doom metall ikke lenger er hans greie, han har ikke lyst å skrive slik musikk lenger. Han foretrekker heller å skrive raskere og mer intens musikk, som thrash metall. Andrew fortsatte å skrive riffene, og nå kunne han jobbe kompromissløst siden han var den eneste gitaristen i bandet. Jeg tror Andrew nøt prosessen og ansvaret. 

“Vi har vært gjennom store utfordringer, men nå er vi tilbake og det føles veldig godt!”

– Rett før opptak i studio sluttet brått trommis Shaun ‘Winter’ Taylor-Steels. Dermed hadde vi enda en utfordring som skapte forsinkelser. Heldigvis kjente vår produsent Mark Mynett trommeslager Jeff Singer (ex-Paradise Lost). Mynett ringte Singer og spurte om han kunne steppe inn under opptaket. Andrew tok seg av gitarer, Lena stod for bass, Shaun tok alle tangenter og fiolin, mens Linda Fay Hella fra Warduna hjalp oss med vokal. Sist og ikke minst fikk vi hjelp fra Jo Quail på cello. Helt til slutt, da jeg var mentalt klar til å komme tilbake til My Dying Bride og det gikk bedre med min datter, tok vi all vokalen. Og plutselig hadde vi vårt nye album ferdig! Vi er veldig spente på dette albumet, tilbakemeldingene har vært veldig positive til nå og vi gleder oss veldig til utgivelsesdatoen. Vi har vært gjennom store utfordringer, men nå er vi tilbake og det føles veldig godt!

Solid album

– Jeg er imponert over hva dere har fått til med dette albumet. My Dying Bride har alltid levert kvalitetsmusikk og ventetiden har definitivt vært verdt det. Jeg fryktet også at bandet kanskje ikke kom tilbake, på grunn av situasjonen med din datter. Siden jeg fikk vite at dere jobbet med nytt album har forventningene vært store. Jeg er svært glad i “Feel The Misery”-albumet, og man vil jo at neste skive skal være like bra eller bedre.

– Tusen takk for tilbakemeldingen! Vi ønsker jo at folk skal like skiven, og etter å ha vært borte så lenge er det svært viktig for oss at vi kommer tilbake med et solid album. Vi har lagt veldig mye arbeid i det, og vært gjennom store utfordringer i prosessen. Vi ønsket å løfte lydbildet og produksjonskvaliteten til et helt nytt nivå. Vi ønsket at gitarene skulle være veldig tunge, samtidig som de er i harmoni med vokalene. Det har også vært veldig viktig for oss at skiven kan falle i smak for nye lyttere og treffe et bredere publikum – være lettere å fordøye på en måte – samtidig som den er tung, mørk og dyster som My Dying Bride er kjent for. Denne balansen har vi jobbet knallhardt med for å oppnå, og håper inderlig at vi lykkes med det.

Ønsker ikke repetisjon

– Hva er historien bak albumets tittel?

– Det holder vi foreløpig hemmelig. Det skaper mystikk rundt tittelen og albumcoveret – litt som en filmskaper som ikke vil røpe slutten på filmen. Vi ønsker at lytterne skal kunne nyte albumet og selv tenke hva de tror tittelen står for. Vi har en veldig visuell fanskare, og de vi har snakket med hittil liker tittelen og spør stadig hva den betyr. Men foreløpig sier vi ikke noe mer om det.

My Dying Bride BLEZT
Dagens besetning av My Dying Bride består av Aaron Stainthorpe (vokal), Neil Blanchett (gitar), Andrew Craighan (gitar), Shaun MacGowan (fiolin, keyboard), Jeff Singer (trommer) og Lena Abé (bass).

– Du har et ganske annerledes fokus på vokalen på denne utgivelsen, den er renere. Kan du si noe om hvorfor? Og hva føler du om beslutningen og utførelsen nå rett før lansering?

– Vi prøver å holde musikken frisk for hvert album, ved å inkludere nye elementer i lydbildet. Det er ikke alltid så lett fordi vi er utrolig glad i doom-gitar-lydbildet vårt, men noen nye ingredienser trengs jo for å holde lytterne interessert. Mest av alt for å holde oss selv interesserte og motiverte i det vi skaper sammen. På denne skiven ønsket Andrew mye mer harmoniske gitarer, og selv ville jeg prøve noe nytt med vokalen. Jeg har alltid hatt flere lag i vokalene i forskjellig stil, men tilnærmingen til vokalstilen på denne skiven er mer harmonisk og avslappet. Det er selvsagt death metal-growl-partier og hvisking, det er litt av alle vokalstiler her faktisk, og jeg opplever at vokalen var veldig eksperimentell på denne skiven, noe jeg likte godt i innspillingsprosessen. Kanskje vi gjør det neste gang, kanskje ikke. Poenget er uansett at man med hvert album våger å utfordre seg selv til å prøve noe nytt og annerledes for å holde på energien og motivasjonen. Fansen ønsker ikke repetisjon, og ikke jeg som musiker heller. 

Nytt mannskap

– Produksjonen og lyden på denne platen utmerker seg, og etter min mening er det deres beste så langt. Hva ligger bak, og hvorfor skiller den seg ut fra tidligere utgivelser? 

– Alle våre tidligere utgivelser ble produsert av våre gode venn “Mags” Robert Magoolagan, men denne gangen var han dessverre opptatt. Så på denne skiven brukte vi Mark Mynett, som selv er stor My Dying Bride-fan. Mynett, som har PhD i engineering, producing, mixing sa: “Kom til meg og jeg skal gi dere den beste lyden dere noensinne har hatt. Og hvis dere ikke er fornøyde, kan dere gi den til Mags og han kan sette sin signatur på lydbildet.” Men da vi først fikk høre den, innså vi at det var ingen grunn til å gi den til Mags. Lydbildet og signaturen som Mynett hadde skapt var fantastisk, bedre enn det vi hadde sett for oss. 

“Lydbildet og signaturen som Mynett hadde skapt var fantastisk, bedre enn det vi hadde sett for oss.”

– Med tiden har en del ting endret seg i My Dying Bride: Vi har vært gjennom skikkelig harde tider de siste årene, med min syke datter, og to av våre viktige bandmedlemmer som sluttet rett før innspillingen. Men vi har kommet oss gjennom dette. Vi har også byttet plateselskap, og med Mark Mynett har vi fått en ny produsent, i tillegg til at Jeff Singer har tatt over på trommer og Neil Blanchett har blitt med som live-gitarist. Med energi, engasjement, entusiasme og lidenskap for My Dying Bride brakte de med seg ny energi som har spredt seg internt, og gitt oss ny driv og motivasjon for å bringe bandet til et nytt nivå. Det er veldig spennende at slike ting skjer etter at vi har holdt på i over 30 år.

My Dying Bride Sweden Rock Festival 2016 BLEZT
My Dying Bride på Sweden Rock Festival i 2016.


– Jeff Singer har gjort en solid jobb som ny trommeslager, hans spillestil og tilstedeværelse i lydbildet er svært definert. På tidligere skiver har trommene vært litt mer i bakgrunnen, mens gitarene har vært ryggmargen og drivkraften i lydbildet. På “The Ghost of Orion” opplever jeg at trommene tar mer plass og blir en viktigere del av ryggmargen i lydbildet enn noensinne.

– Jeg forstår hva du mener, og jeg er enig i at det låter svært godt. På nittitallet pleide Mark Mynett og Jeff Singer å spille i bandet Kill To This sammen. De er veldig gode venner, og det faller naturlig at Mynett sørger for at trommene låter best mulig. Men faktum er at Jeff er en fantastisk trommis, han har gjort en fantastisk jobb i studio, så det er fullt fortjent at det låter utrolig bra på albumet. 

– Skal Jeff spille med dere live også, eller er han bare med i studio?

– Ja, absolutt, han er med live. Jeff er fast medlem av bandet nå, noe vi er veldig glade og takknemlige for. Vår andre gitarist, Neil Blanchett, var ikke en del av bandet under innspillingen, men han er med oss nå som fast medlem og skal spille med oss live. Vi er i gang med øvinger, og gjør oss klare for kommende konserter og festivalsesongen.

Mer tilgjengelig

– I en utgave av Metal Hammer i fjor leste jeg at dere ønsket at “The Ghost of Orion” skulle være en utgivelse som var lettere for lytterne å få grep om. Er det noen likheter i denne avgjørelsen, sammenlignet med “Like Gods of The Sun” som kom ut rett etter den mer gloomy tredjeskiven “The Angel And The Dark River”?

– Ja, den sammenligningen kan stemme. Vi ønsker å skrive både vakker og brutal musikk, så hvis man har gitt ut en rimelig brutal skive, ønsker vi kanskje at neste er litt mindre rett i trynet – men fortsatt melankolsk, for det digger vi. Vi har gjort en del tekniske skiver tidligere, med merkelig timet riff og slikt, skiver som kanskje har vært litt vanskelige for nye lyttere å fordøye og omfavne. Da vi var ferdige med “Feel The Misery” bestemte vi oss for at neste skive skulle bli litt mer fordøyelig og tilgjengelig. Denne skulle fremdeles ha fine, episke og tunge riff som vi er kjent for, men samtidig ha vokalpartier som man kan synge med på, noe som er helt nytt for oss. Etter alle disse årene er det på tide at vi slapper litt mer av, og nyter selve musikken mer, og er mindre opptatte av å prøve å være så tekniske som mulig, forstyrrende eller provoserende. Vi nærmer oss musikken og skriveprosessen på en mer avslappet måte nå, fordi vi ikke føler at vi trenger å bevise noe, eller prøve å være så tekniske som mulig, som vi kanskje gjorde tidligere.    

My Dying Bride Sweden Rock Festival 2016 BLEZT
My Dying Bride på Sweden Rock Festival i 2016.

– Som stor Wardruna-fan ble jeg glad for å høre at Linda Fay Hella har bidratt som gjestevokalist på låta “The Solace”. Hvordan skjedde dette, og hvorfor?

– Andrew er stor fan av Wardruna, og elsker stemmen til Linda. Han skrev låta med kun gitarsporet. Jeg hørte gjennom før Linda ble involvert, og tenkte at vi trengte verken trommer eller fiolin her, det holdt med kun gitar, men kanskje med en vokal som en duett med Andrews gitar. Andrew foreslo å høre med Linda Fay Hella om hun var interessert i å legge vokal på sangen, noe hun heldigvis var. Vi sendte henne låta, hun spilte inn vokalen i Norge, og sendte sporet tilbake. Resultatet var magisk, og vi bestemte oss for at det ikke var noen vits at jeg skulle legge inn min søppelstemme i tillegg til hennes vakre stemme. I stedet lot vi Lindas stemme og Andrews gitar utgjøre hele sangen. Og fordi det var så unikt i våre øyne, plasserte vi låta midt i albumet som en slags pause midt mellom albumets mørke og seige deler. 

Inspirasjonskilder

– Hvordan og hvor søker du etter inspirasjon til tekstene? 

– Noen ganger er det tanker og følelser, andre ganger er det bøker eller filmer. Det kan også være andre band, som for eksempel Nick Cave and The Bad Seeds, som jeg er stor fan av. Cave er en unik låtskriver, og ofte tenker jeg «Dæven, skulle ønske det var jeg som hadde skrevet den». Han inspirerer meg til å jobbe hardere for å bli en bedre låtskriver. 

“Jeg ønsker at musikken jeg skaper skal ha en sterk påvirkningskraft på lytterne.”

– Nylig skrev jeg om det jeg har gått gjennom på privaten, med kreftdiagnosen til min datter, på låta “Tired of Tears”. Andre ganger skriver jeg om religion, sorg og kjærlighet. Dette er sterke følelser, og jeg er stor tilhenger av at musikk ikke bare er noe man hører på, men også noe man føler på i hjertet og sinnet. Jeg mener musikk er et utrolig sterkt virkemiddel, og jeg ønsker at musikken jeg skaper skal ha en sterk påvirkningskraft på lytterne, fordi temaene jeg skriver om betyr enormt mye for meg. Det er ofte mørkt og dystert, men det kan jeg ikke noe for – ofte når jeg skriver tekster så er jeg normalt i en mørk sinnstilstand. I stedet for å ikke gjøre noen ting og synes synd på meg selv, begynner jeg bare å notere. Noen ganger er det dikt, andre ganger er det bare det jeg føler i ord. Det er som en slags terapi hvor jeg får ut mine tanker og følelser. Jeg skriver ikke tekster når sola skinner og alle er ute og føler seg bra. I hverdagen har vi alle rutiner vi må komme oss gjennom, men når alt er utført og kvelden kommer og jeg setter meg ned og senker skuldrene, da kommer tankene og ideene som har skjult seg i underbevisstheten kriblende fram, og da begynner jeg å skrive. 

– Du burde reise til Nord-Norge midt på vinteren, når det er konstant mørkt, og isolere deg selv på en hytte, åpne sinnet og notere tanker, følelser og ideer.

– Ja, det burde jeg kanskje. Jeg har ofte tenkt at jeg burde reise til et sted, kun for å skrive og ikke noe annet. Jeg har fulle notatbøker, løse ark med masse notater, ideer, tanker, ubrukte sangtekster og dikt liggende overalt rundt meg. Jeg har begynt å samle de til ett komplett verk, går gjennom alt og skriver de inn digitalt. Jeg har som mål å gi ut bok neste år. Noe er My Dying Bride-tekster, andre tekster vil sikkert noen tolke som fra en gal person, og noe vil sikkert være veldig interessant for noen. Jeg må bare få det ut, uansett hvordan utfallet vil bli.  

Knalltøff periode     

– Som musiker uttrykker du følelser gjennom musikk og tekster. Er det en spesiell kåt på albumet som uttrykker gleden over at datteren din vant over kreften? 

– Ikke på dette albumet, for jeg var ikke glad. Da hun begynte å føle seg bedre og kreften hadde forsvunnet ved hjelp av behandling, og vi fortalte det til venner og familie, sa de vi burde sprette champagnen og feire. Men det var absolutt ikke slik vi følte det inni oss, vi var ikke glade, bare veldig lettet over at hun fremdeles var i live. Så det vil aldri eksistere en sang relatert til denne hendelsen som har noe med glede eller lykke å gjøre. For dette er desidert noe av det hardeste og verste et menneske kan gå gjennom – å være vitne til at sitt avkom er så hjelpeløst og sårbart, og det å være så maktesløs som forelder. 

– Hvordan har din datters sykdom påvirket deg som far og musiker? 

– Som musiker påvirket det meg ikke, fordi jeg forlot bandet så fort hun ble syk for å fokusere på henne. Andrew visste dette, og selv om han ofte sendte riff han hadde skrevet, for å holde meg oppdatert på albumets utvikling, så fikk han aldri svar. Jeg hadde nesten ingen kommunikasjon med han om albumet, jeg klarte det rett og slett ikke. Ingenting betydde noe lenger, hun betydde alt! Det var en knalltøff periode i mitt liv og jeg er en forandret mann. Småting stresser meg ikke lenger. 

“Jeg er en forandret mann. Småting stresser meg ikke lenger.”

– Om jeg har endret meg som musiker, er for tidlig å si akkurat nå. Albumets tekster har jeg skrevet i samme type skriveprosess som jeg alltid har gjort tidligere. Men selve innspillingen var knallhard. Jeg hadde vært borte så lenge fra bandet, og jeg slet med å komme tilbake, få gløden og selvtilliten tilbake igjen i studio. Hver eneste idé jeg tok med inn i studio fungerte ikke i praksis. Til tider følte jeg at jeg bare burde gi meg, eller la albumet bli instrumentalt – jeg klarte ikke å være vokalisten i My Dying Bride. Det var kun takket være Andrew og Mike at jeg klarte å få noen opptak i det hele tatt. Jeg hadde helt mistet motet. Her hadde vi løftet My Dying Bride til et nytt nivå, men jeg følte jeg sang som i fortiden, at jeg ikke hørte til i My Dying Bride lenger. Jeg måtte bli bedre, men visste ikke hvordan. Men med Andrew og Mikes veiledning, støtte og tillit fikk jeg hjelp til å løfte meg selv flere hakk opp og utføre vokalen. 

My Dying Bride Sweden Rock Festival 2016 BLEZT
My Dying Bride på Sweden Rock Festival i 2016.

– Kanskje det skyldes alt som har skjedd på privaten, men denne skiven var knallhard for meg å spille inn. Metaforisk er det som når man faller av sykkelen, og det er helt naturlig å bare hoppe på igjen. Men jeg hadde vært så lenge borte fra sykkelen at jeg ikke lenger husket hvordan man syklet. Jeg måtte lære meg det på nytt. Derfor valgte jeg å gjøre vokalen på en helt annen måte enn tidligere. Jeg ble nødt til å gjøre det annerledes for i det hele tatt å kunne utføre det, og derfor er også vokalen veldig eksperimentell. Selv nå, når albumet er ferdig innspilt og slippes hvert øyeblikk, føler jeg meg ikke hundre prosent som en del av My Dying Bride lenger, slik jeg gjorde før. Men tiden leger alle sår sies det, og jeg må bare være tålmodig og håpe på det beste.

Langsiktig utvikling

– Når du tenker tilbake på hva dere har oppnådd med My Dying Bride, fra starten og til i dag, hva har vært din sterkeste drivkraft og hvordan har du utviklet deg som musiker i løpet av disse årene? 

– Som band har vi utviklet oss på en veldig sakte, treg og langsiktig måte. Vi har blitt bedre på det vi gjør over tid, og vi elsker det vi gjør i dag like lidenskapelig som da vi startet for 30 år siden. Vi dannet bandet fordi vi elsket metall, vi ønsket å skrive og spille metall, og håpet at folk i verden ville høre det. Vi ønsker det samme i dag. Vi dannet ikke et band med navnet My Dying Bride og bestemte oss for å lage veldig lange doom-metall-låter og forventet at vi skulle tjene masse penger. Vi visste at det ikke ville være mye penger i denne sjangeren. Men det betydde ikke noe, vi gjorde ikke dette for penger. Vi ønsket å lage denne musikken fordi vi følte en veldig sterk tilhørighet til den. Vi elsker det vi gjør, og det er ingen grunn til å stoppe det du driver med så lenge du elsker det og det gjør deg lykkelig. Vi belager oss ikke på My Dying Bride som inntektskilde, da hadde bandet blitt oppløst etter første album. Vi har alle dagsjobber. My Dying Bride er fremdeles en hobby som vi nyter å gjøre i helgene, det har det alltid vært og det kommer det alltid til å være.

My Dying Bride BLEZT
My Dying Bride anno 2020.

– Etter tretti år med elendighet og tungsinn står My Dying Bride som pionerer og sjangerdefinerende innen den doom-gotiske metallscenen. Hvordan og hvorfor kom dere frem til dette sterke, tidløse og ikoniske bandnavnet?

– Jeg har alltid vært fan av poesi. Da jeg først ble introdusert til poesi på skolen falt jeg veldig for det. Jeg ville være den gutten i klassen som leste poesi høyt for resten av klassen og læreren. Jeg elsker ord, manipulasjon av ord, skjønnheten og kraften i ord, og hvilket virkemiddel det kan ha og hvordan man kan benytte det som et sterkt uttrykk. Jeg verken forestilte eller innbilte meg at jeg skulle være med i band da jeg gikk på skolen. Da vi innså at vi skulle danne et band visste jeg med en gang at jeg skulle ha ansvar for tekst og vokal.

“Jeg ville være den gutten i klassen som leste poesi høyt for resten av klassen og læreren.”

– Den gang var det ekstremt mange death metal-band, og en del av dem hadde ganske cheesy navn. Vi visste allerede da at vi ønsket å lage mer moden og sofistikert musikk. Vi trengte et poetisk navn som pekte i retning av noe melankolsk. En døende brud er en tragisk, oppsiktsvekkende og tankevekkende affære. Da vi startet opp, var scenen preget av navn som hadde med mye gørr og blod å gjøre, og det var veldig viktig for oss å ha et navn som var annerledes. Navnet måtte beskrive eller gi en indikasjon på hva slags musikk vi kom til å skrive, og hvilken stemning og følelser vi ønsket å spille på. Etter 30 år synes jeg fremdeles at navnet beskriver eksakt hva slags musikk du skal få høre.

Tre hovedingredienser

– Det er nøyaktig fem år siden dere sist spilte i Norge, på Inferno Metal Festival i 2015. Hvordan blir det å spille på vikingfestivalen Midgardsblot i sommer?

– Vi synes det er helt fantastisk at vi skal spille der, og vi gleder oss veldig. Da vi startet opp var death metal en veldig stor sjanger. Vi visste at vi ville lage death metal, doom metal og gotisk metall, men det var en risk å ta. Doom-folk ville kanskje synes vi spilte for mye death, og death-folk ville kanskje ikke like musikken fordi et var for mye doom, og ingen vet helt hva goth-folk tenker. Når folk har spurt meg hva slags musikk My Dying Bride spiller, har jeg svart doom, death og gotisk. Disse tre elementene har vært i oss fra dag én, og vil alltid være med oss. Vi klarte på et vis å få alle ingrediensene godt blandet slik at alle parter ble tilfredsstilt, noe som har gitt oss mulighet til å spille på veldig varierte og ulike festivaler. Vi er veldig takknemlige for at folk har et åpent sinn, og inviterer oss til forskjellige festivaler. Å spille på en vikingfestival er uvanlig, men vi er veldig glade for dette. Vi får mulighet til å spille for et bredere publikum som kanskje aldri har hørt om oss, og vi selv får muligheten til å oppdage andre band. 

My Dying Bride Sweden Rock Festival 2016 BLEZT
My Dying Bride på Sweden Rock Festival i 2016.

– På “Your Broken Shore” er det et parti hvor du synger både death metal og clean vokal oppå hverandre. Hvordan skal du løse dette live?

– Ja, si det. Jeg spurte faktisk Neil og Jeff om de var interesserte i å hjelpe meg med dette, som backing vokal, men de ønsket ikke det. Så jeg må se an hvordan jeg føler meg den kvelden. Er jeg full av energi blir det death, har jeg mindre energi må det bli clean.

Fremtidsplaner

– Hva er planene og ambisjonene fremover? Du har allerede nevnt at du skal lage en bok og i velkjent stil har My Dying Bride alltid gitt ut solide EPer mellom hvert studioalbum, med låter som ikke fikk være med på skiven. Har dere noen planer angående EPer eller kommende album?

– EP-en er allerede ferdig og klar for lansering. Da vi var i studio med “The Ghost of Orion” hadde vi elleve låter. Vi klarte ikke å bestemme oss hvilke låter som skulle med på albumet og hvilke på EPen, så vi ga alt til Nuclear Blast og ba om hjelp. De eneste kravene var at albumet skulle starte med “Your Broken Shore”, avslutte med “Your Woven Shore” og “The Solace” skulle være midtsporet som en slags pause mellom del 1 og del 2. Nuclear Blast valgte ut tre låter som blir vår kommende EP – det er lange, tunge og mørke låter med heftige riff. Jeg har allerede sett coveret til EP-en, og selv om coveret til “The Ghost of Orion” er vakkert, så er coveret til EPen sensasjonelt og totalt annerledes. 

“EP-en er allerede ferdig og klar for lansering.”

– Etter å ha fulgt dere i så mange år er fremdeles en av mine favoritter av deres utgivelser live-DVD-en “Sinamorta” fra 2005. Det er den jeg viser til venner når jeg skal introdusere dem for My Dying Bride. Har dere noen planer å gi ut ny live-DVD snart?

– Det var en fantastisk gig og kveld, vi er veldig glade for at vi dokumenterte den. Men den begynner å bli gammel, så det er på tide med et nytt konsertopptak ja. Av nytt materiale har vi foreløpig noen festivalopptak, og vi kommer nok til å ta opp flere i sommer. Vi kommer også definitivt til å ta opp når vi endelig skal på turné og være headliner.

Les også: My Dying Bride | “The Ghost Of Orion”

My Dying Bride Inferno BLEZT
My Dying Bride på Inferno i 2015.